Etter timer med lesing i debatter her på sentralen, hva som er en god og dårlig pickup, hva som er en god og dårlig match, sitter jeg igjen med en følelse av at det er erfaringsdata som er lagt ut. Subjektive tanker og meninger om hva og hvorfor.
Men hva som fysisk foregår er det lite om.
Har søkt og lest, og legger meg på benken for slakt fra Dere...
Til saken
Hovedkomponentene i en pickup er en stav som er opplagret omtrent midt på. I den ene enden er en nålespiss pålimt (gjerne diamant), i andre enden små permanente magneter(MM) eller spoler(MC). Videre finnes spoler hvor det induseres spenning ved bevegelse, og det hele er pakket inn i et hus, med 4 ledningsuttak.
Riller på en stereo plate er vinklet etter en standard. Den er 45grader ned fra vertikalplanet på hver side. Dermed kan vi ha en kanal på hver sidevegg i rillen.
Venstre kanals informasjon er innkodet på indre rillevegg, mot labelen, og høyre på ytre. (Akkurat dette har jeg litt vanskelig å forstå fordi vi har bare 1 nål, og den kan ikke bevege seg i to retninger i samme plan samtidig. Men forklaringen er likevel slik.)
I spolene som plukker opp bevegelsen induseres en spenning som er den elektroniske kopien av landskapet i rillen.
Sidevegs bevegelse gir begge kanalers informasjon, og det er den vertikale komponenten (bevegelsen) som gir oss forskjellen på høyre og venstre (kanalseparasjonen). Spolene som detekterer / plukker opp /er plassert inni huset slik at dette skjer automatisk.
Avstanden mellom rillene bestemmer hvor stor amplituden på signalet maksimalt kan være. Jo høyere nivå på lyden, jo større avstand må vi ha mellom rillene (for at de ikke skal gå inn i hverandre).
De høyeste frekvenser fremstår som små bølger langs en rillevegg, de dypeste som om hele rilleveggen ligger som en slange langsmed vinylen.
Slitasjespørsmålet.
Har vi en pickup med ett grams vertikal vekt/kraft pålagt, vil det tilsvare et punkt-trykk på rundt 620 kilo pr kvadratmillimeter
da har jeg antatt at kontaktflaten (friksjonsområdet) mellom nålen og rilleveggene er 1.6my (et tall funnet i en pickup manual fra Ortofon).
Friksjonen er da så stor at den i et kort øyeblikk skaper nok varme til å smelte vinyl. Rundt 260 grader celsius, noe som bringer meg til å tro at slitasjen faktisk er større enn jeg antok fra før.
Dette er utifra tanken at pickupnåla er spissere enn rillen (noe den nesten alltid er), og at nåla kun har skikkelig kontakt i bunn av rillen og en hårfin (snarere brøkdelen av et flurfittehår) stripe opp langs rillen.
Ideellt skal jo nåla på pickupen følge sporet som er kuttet eller presset inn i vinylen. Men desverre er jo teori og praksis to forskjellige ting.
Jeg kan nevne...
Sporings støy (distortion)
oppstår når verktøyet som har skåret originalen er forskjellig fra den diamantspissen som er montert på pickupen vi bruker.
Kutteverktøyet har skarpe kanter, i motsetning til våre pickupnåler som er polerte og avrundede. Vi vet også at der er forskjellige måter å slipe slike spisser på.
Dermed er det i praksis umulig for disse varianter å oppnå nøyaktig samme bevegelsesmønster/sporingsmønster.
Sporingsfeil
Når nåla ikke greier å følge rilleveggene 100%. Dette skjer bla som en følge av at høy-nivå (amplitude) modulasjonen krever større bevegelse enn pickupen er i stand til. (Noe som taler for en mykt opphengt nåle-stav). Nåla blir på en måte slengende mellom rilleveggene og vi oppfatter lyden som grumsete, forvrengt.
Det er ikke bare det at lyden blir dårligere som er følge av slikt, men det vil også i større grad skade rilleveggene når nåla slenger/slår frem og tilbake i mellomrommet mellom rilleveggene og treffer hardere enn om den fulgte sporet.
Tangent feil (annen variant av sporingsfeil)
forskjellen i geometrisk sammenheng mellom sporet, kuttenåla og avspillingsnåla.
Når master plata produseres gjøres det med en nål som er satt på et verktøy likt en tangential arm. En rettlinjet bevegelse, verktøyet følger en snorben strek fra ytterst til innerst.
De fleste tonearmer er mye lenger enn produksjonsarmene, og gjerne buede. I tillegg må piskupen monteres omtrent i samme vinkel som rillene har der hvor nåla settes ned.
En tonearm er laget med en viss lengde, for å minimere tangentfeilen. Velger du et punkt på et ark, og tenker deg at det er stedet hvor armen er montert, tar en passer og tegner en strek blir den buet.
Tenker vi så på kutteverktøyet vil den danne en rett strek.
Dermed vil det kun finnes to punkt på buen passeren lager hvor streken krysser. På en plate vil disse to punkter være de eneste stedene hvor vi ikke har tangent feil, resten av plata vil ha en viss grad av feilsporing. I området 3 til +3 grader feil. Disse verdier blir mindre med lengre armer.
Siden en plate spilles i en sirkulær bevegelse, vil sentrifugalkrefter gi krefter i utgående retning. Det oppstår en større friksjon mellom ytre rillevegg og pikupnål enn mellom indre og nål. Dette problem løses med anti-skating justering, og det må være sammenheng mellom nåletrykk og mengden anti-skating kraft vi setter. Men om anti-skating ikke er riktig justert vil ikke spole-enden av pickup-staven være sentrert midt i, kanalseparasjonen blir lavere/dårligere. Slitasjen blir også større på ene rillevegg, og denne rillevegg vil slites mer.
En tangential arm vil ha samme geometriske bevegelsemønster som produksjonsverktøyet. Dermed burde det ideelle være å bruke en slik. Men det viser seg at det er umulig å oppnå lik kraft på begge rilleveggene samtidig. Bla. fordi sporet er sirkulært og i sporing på vei innover på plata. Erfaringsmessig er derfor relativt tunge og skikkelig stive armer (SME5 eksempelvis) den beste løsningen.
Indre rillevegg er kortere enn ytre, minimalt? ja, men dog en forskjell som er mulig å se og som gjør at høyre og venstre kanal ikke kan være 100% like.
Pickupen har mindre problemer med å lese de ytterste rillene enn de innerste (sang 1 i forhold til sang 5). Ved 33,3 omdreininger vil ytterste rille ha en hastighet på omtrent 16,5 cm pr sekund og pickupnåla leser lettere siden avstanden på en høy svingning (hz) er kuttet som lang bølge. På innerste rille vil hastigheten være omtrent 7 cm pr sekund og samme Hz må kuttes som kortere bølge. Sammen frekvens er således en 2,36 ganger lengre bulk i landskapet på ytterste rille.
En 10 000 Hz lyd vil bli kuttet som en bølge med rundt 0.005mm lengde ved ytterste rille og vil være bølge på 0.002mm ved innerste rille. Nåla beveger seg i annerledes terreng, mye mer fintagget og sporing blir vanskeligere. Dermed også større sporings uklarhet ved innerste rille.
På en LP plate, med signal/støy forhold på 50dB, må pickupen følge nøyaktig en rille-bølge på 0,1 micron. Det er sannelig ikke rare greiene, og ganske krevende å lage vil jeg tro.
Når det kommer til avspilling er det jo ganske utrolig at pickupnåla skal kunne gjøre alle de bevegelsene som et komplett lydbilde består av (20-20000Hz).
Til sammenligning er det minste hull eller ikke hull på en CD plate er omtrent 0,8 micron.
Avstanden fra topp til topp mellom to vinyl-riller er 50 ganger bredere enn det sporet en CD-laser leser. I en slik sammenheng kan vi forstå hvor mye informasjon som er mulig å kode ned på en vinylplate.
Forskjellen på WAW format og MP3 er mengden av detalj-informasjon som er lagret på platen. Tenker vi på hva som er mulig å kode inn på vinyl, ser vi at ikke bare er vinylen direkte fysisk i den analoge verden (som lyd er bølger i samme perspektiv) men den er og har potensiale til å inneholde gigantiske mengder detaljer.
Detaljer er jo det som gjør at stemmen til en person høres annerledes ut enn stemmen til en annen, at en Rickenbacker låter forskjellig fra en Fender osv.
Mine ører forteller meg at vinyl låter bedre enn Cder, og det ser faktisk ut som at fysikken gjør det også.
Stadig like forvirret?
Jeg også, men kanskje konklusjonen må bli at synsing og subjektive meninger er eneste riktige måte å beskrive en vinylrigg på...
Vi blir avhengig av å vite hvilken lyd de som skryter av et eller annet oppsett liker, for å gjøre oss en mening om vi ville like det samme
Men hva som fysisk foregår er det lite om.
Har søkt og lest, og legger meg på benken for slakt fra Dere...
Til saken
Hovedkomponentene i en pickup er en stav som er opplagret omtrent midt på. I den ene enden er en nålespiss pålimt (gjerne diamant), i andre enden små permanente magneter(MM) eller spoler(MC). Videre finnes spoler hvor det induseres spenning ved bevegelse, og det hele er pakket inn i et hus, med 4 ledningsuttak.
Riller på en stereo plate er vinklet etter en standard. Den er 45grader ned fra vertikalplanet på hver side. Dermed kan vi ha en kanal på hver sidevegg i rillen.
Venstre kanals informasjon er innkodet på indre rillevegg, mot labelen, og høyre på ytre. (Akkurat dette har jeg litt vanskelig å forstå fordi vi har bare 1 nål, og den kan ikke bevege seg i to retninger i samme plan samtidig. Men forklaringen er likevel slik.)
I spolene som plukker opp bevegelsen induseres en spenning som er den elektroniske kopien av landskapet i rillen.
Sidevegs bevegelse gir begge kanalers informasjon, og det er den vertikale komponenten (bevegelsen) som gir oss forskjellen på høyre og venstre (kanalseparasjonen). Spolene som detekterer / plukker opp /er plassert inni huset slik at dette skjer automatisk.
Avstanden mellom rillene bestemmer hvor stor amplituden på signalet maksimalt kan være. Jo høyere nivå på lyden, jo større avstand må vi ha mellom rillene (for at de ikke skal gå inn i hverandre).
De høyeste frekvenser fremstår som små bølger langs en rillevegg, de dypeste som om hele rilleveggen ligger som en slange langsmed vinylen.
Slitasjespørsmålet.
Har vi en pickup med ett grams vertikal vekt/kraft pålagt, vil det tilsvare et punkt-trykk på rundt 620 kilo pr kvadratmillimeter
da har jeg antatt at kontaktflaten (friksjonsområdet) mellom nålen og rilleveggene er 1.6my (et tall funnet i en pickup manual fra Ortofon).
Friksjonen er da så stor at den i et kort øyeblikk skaper nok varme til å smelte vinyl. Rundt 260 grader celsius, noe som bringer meg til å tro at slitasjen faktisk er større enn jeg antok fra før.
Dette er utifra tanken at pickupnåla er spissere enn rillen (noe den nesten alltid er), og at nåla kun har skikkelig kontakt i bunn av rillen og en hårfin (snarere brøkdelen av et flurfittehår) stripe opp langs rillen.
Ideellt skal jo nåla på pickupen følge sporet som er kuttet eller presset inn i vinylen. Men desverre er jo teori og praksis to forskjellige ting.
Jeg kan nevne...
Sporings støy (distortion)
oppstår når verktøyet som har skåret originalen er forskjellig fra den diamantspissen som er montert på pickupen vi bruker.
Kutteverktøyet har skarpe kanter, i motsetning til våre pickupnåler som er polerte og avrundede. Vi vet også at der er forskjellige måter å slipe slike spisser på.
Dermed er det i praksis umulig for disse varianter å oppnå nøyaktig samme bevegelsesmønster/sporingsmønster.
Sporingsfeil
Når nåla ikke greier å følge rilleveggene 100%. Dette skjer bla som en følge av at høy-nivå (amplitude) modulasjonen krever større bevegelse enn pickupen er i stand til. (Noe som taler for en mykt opphengt nåle-stav). Nåla blir på en måte slengende mellom rilleveggene og vi oppfatter lyden som grumsete, forvrengt.
Det er ikke bare det at lyden blir dårligere som er følge av slikt, men det vil også i større grad skade rilleveggene når nåla slenger/slår frem og tilbake i mellomrommet mellom rilleveggene og treffer hardere enn om den fulgte sporet.
Tangent feil (annen variant av sporingsfeil)
forskjellen i geometrisk sammenheng mellom sporet, kuttenåla og avspillingsnåla.
Når master plata produseres gjøres det med en nål som er satt på et verktøy likt en tangential arm. En rettlinjet bevegelse, verktøyet følger en snorben strek fra ytterst til innerst.
De fleste tonearmer er mye lenger enn produksjonsarmene, og gjerne buede. I tillegg må piskupen monteres omtrent i samme vinkel som rillene har der hvor nåla settes ned.
En tonearm er laget med en viss lengde, for å minimere tangentfeilen. Velger du et punkt på et ark, og tenker deg at det er stedet hvor armen er montert, tar en passer og tegner en strek blir den buet.
Tenker vi så på kutteverktøyet vil den danne en rett strek.
Dermed vil det kun finnes to punkt på buen passeren lager hvor streken krysser. På en plate vil disse to punkter være de eneste stedene hvor vi ikke har tangent feil, resten av plata vil ha en viss grad av feilsporing. I området 3 til +3 grader feil. Disse verdier blir mindre med lengre armer.
Siden en plate spilles i en sirkulær bevegelse, vil sentrifugalkrefter gi krefter i utgående retning. Det oppstår en større friksjon mellom ytre rillevegg og pikupnål enn mellom indre og nål. Dette problem løses med anti-skating justering, og det må være sammenheng mellom nåletrykk og mengden anti-skating kraft vi setter. Men om anti-skating ikke er riktig justert vil ikke spole-enden av pickup-staven være sentrert midt i, kanalseparasjonen blir lavere/dårligere. Slitasjen blir også større på ene rillevegg, og denne rillevegg vil slites mer.
En tangential arm vil ha samme geometriske bevegelsemønster som produksjonsverktøyet. Dermed burde det ideelle være å bruke en slik. Men det viser seg at det er umulig å oppnå lik kraft på begge rilleveggene samtidig. Bla. fordi sporet er sirkulært og i sporing på vei innover på plata. Erfaringsmessig er derfor relativt tunge og skikkelig stive armer (SME5 eksempelvis) den beste løsningen.
Indre rillevegg er kortere enn ytre, minimalt? ja, men dog en forskjell som er mulig å se og som gjør at høyre og venstre kanal ikke kan være 100% like.
Pickupen har mindre problemer med å lese de ytterste rillene enn de innerste (sang 1 i forhold til sang 5). Ved 33,3 omdreininger vil ytterste rille ha en hastighet på omtrent 16,5 cm pr sekund og pickupnåla leser lettere siden avstanden på en høy svingning (hz) er kuttet som lang bølge. På innerste rille vil hastigheten være omtrent 7 cm pr sekund og samme Hz må kuttes som kortere bølge. Sammen frekvens er således en 2,36 ganger lengre bulk i landskapet på ytterste rille.
En 10 000 Hz lyd vil bli kuttet som en bølge med rundt 0.005mm lengde ved ytterste rille og vil være bølge på 0.002mm ved innerste rille. Nåla beveger seg i annerledes terreng, mye mer fintagget og sporing blir vanskeligere. Dermed også større sporings uklarhet ved innerste rille.
På en LP plate, med signal/støy forhold på 50dB, må pickupen følge nøyaktig en rille-bølge på 0,1 micron. Det er sannelig ikke rare greiene, og ganske krevende å lage vil jeg tro.
Når det kommer til avspilling er det jo ganske utrolig at pickupnåla skal kunne gjøre alle de bevegelsene som et komplett lydbilde består av (20-20000Hz).
Til sammenligning er det minste hull eller ikke hull på en CD plate er omtrent 0,8 micron.
Avstanden fra topp til topp mellom to vinyl-riller er 50 ganger bredere enn det sporet en CD-laser leser. I en slik sammenheng kan vi forstå hvor mye informasjon som er mulig å kode ned på en vinylplate.
Forskjellen på WAW format og MP3 er mengden av detalj-informasjon som er lagret på platen. Tenker vi på hva som er mulig å kode inn på vinyl, ser vi at ikke bare er vinylen direkte fysisk i den analoge verden (som lyd er bølger i samme perspektiv) men den er og har potensiale til å inneholde gigantiske mengder detaljer.
Detaljer er jo det som gjør at stemmen til en person høres annerledes ut enn stemmen til en annen, at en Rickenbacker låter forskjellig fra en Fender osv.
Mine ører forteller meg at vinyl låter bedre enn Cder, og det ser faktisk ut som at fysikken gjør det også.
Stadig like forvirret?
Jeg også, men kanskje konklusjonen må bli at synsing og subjektive meninger er eneste riktige måte å beskrive en vinylrigg på...
Vi blir avhengig av å vite hvilken lyd de som skryter av et eller annet oppsett liker, for å gjøre oss en mening om vi ville like det samme
