Juss og økonomi Voksne barn og penger- hvordan gjør dere det?

[tkr]

Er i et dilemma for tiden. I fjor ville eldste poden få operert hornhinnene for å slippe å gå med briller. Jeg ga ham 20 KKr for å få utført det. Operasjonen vellykket- alt OK.

I dag ringte min datter, hun måtte operere bort tre visdomstenner. Jeg sa at jeg ville støtte henne, og tilbød meg å overføre 5 KKr straks, og ba henne ringe meg tilbake når hun hadde fått et kostnadsoverslag. Det var ikke godt nok. Hun mente at hun egentlig hadde 20 KKr tilgode, siden broren hadde fått så mye til sin øyeoperasjon.

Jeg er ikke helt enig med henne, selv om jeg selvsagt skal hjelpe henne. Jeg mener nå at det får være greit at jeg betaler for selve operasjonen, og at hun ikke automatisk har rett på samme kronebeløp som brorens operasjon kostet.

Til historien hører at begge to fikk et sekssifret beløp av meg i fjor som forskudd på arv. I tillegg overfører jeg et lite stipend til min datter(som fortsatt studerer) hver måned, ikke allverden, men dog 2,5 KKr i måneden, og det vanker litt til ferier, osv.

Har veldig vanskelig for å forstå kravmentaliteten jeg opplever. Barna er 29 hhv. 31 år gamle, og i deres alder var jeg forlengst ferdig med å be mine foreldre om penger, være det seg til operasjoner, reparasjon av biler eller annet.

Hvordan håndterer dere andre dette med voksne barn og penger?

Mvh

 

[Trondmeg]

Mine barn er oppdratt til å greie seg selv akkurat som jeg er. Har aldri krevd eller fått krav på en krone. Det betyr dog ikke at jeg ikke har fått noen kroner i gave. Mine foreldre styrer sine penger som de vil for meg og jeg hverken aner eller bryr meg om hva mine søsken evt har mottatt fra dem.

 

[Pink_Panther]

Siden jeg sitter trygt og godt bak et tastatur så vil jeg si at datteren din oppfører seg litt som en.....megge. Da var det sagt.
Ang. visdomstennene så vil vel Folketrygden dekke den operasjonen?

 

[oyvind]

Er i et dilemma for tiden. I fjor ville eldste poden få operert hornhinnene for å slippe å gå med briller. Jeg ga ham 20 KKr for å få utført det. Operasjonen vellykket- alt OK.

I dag ringte min datter, hun måtte operere bort tre visdomstenner. Jeg sa at jeg ville støtte henne, og tilbød meg å overføre 5 KKr straks, og ba henne ringe meg tilbake når hun hadde fått et kostnadsoverslag. Det var ikke godt nok. Hun mente at hun egentlig hadde 20 KKr tilgode, siden broren hadde fått så mye til sin øyeoperasjon.

Jeg er ikke helt enig med henne, selv om jeg selvsagt skal hjelpe henne. Jeg mener nå at det får være greit at jeg betaler for selve operasjonen, og at hun ikke automatisk har rett på samme kronebeløp som brorens operasjon kostet.

Til historien hører at begge to fikk et sekssifret beløp av meg i fjor som forskudd på arv. I tillegg overfører jeg et lite stipend til min datter(som fortsatt studerer) hver måned, ikke allverden, men dog 2,5 KKr i måneden, og det vanker litt til ferier, osv.

Har veldig vanskelig for å forstå kravmentaliteten jeg opplever. Barna er 29 hhv. 31 år gamle, og i deres alder var jeg forlengst ferdig med å be mine foreldre om penger, være det seg til operasjoner, reparasjon av biler eller annet.

Hvordan håndterer dere andre dette med voksne barn og penger?

Mvh

Jeg er litt over nevnte alder, og kan relatere meg noe til problemstillingen. Jeg ville synes det var problematisk om forskudd på arv eller andre gavebeløp ble veldig skjevfordelt, men når det dreier seg om helserelatert økonomisk hjelp vil jeg glatt se gjennom fingrene på om min bror hadde fått mer enn meg. For øvrig er det lenge siden jeg mottok noe som helst av bistand fra foreldre. Selvsagt veldig hyggelig av deg å hjelpe til, men synes kravet til din datter er ganske urimelig.

 

[tkr]

Siden jeg sitter trygt og godt bak et tastatur så vil jeg si at datteren din oppfører seg litt som en.....megge. Da var det sagt.
Ang. visdomstennene så vil vel Folketrygden dekke den operasjonen?

Takk for det tipset. Jeg googlet litt, og du har rett. Folketrygden tar deler av kostnaden hvis tennene må fjernes operativt.

mvh

 

[Pink_Panther]

Siden jeg sitter trygt og godt bak et tastatur så vil jeg si at datteren din oppfører seg litt som en.....megge. Da var det sagt.
Ang. visdomstennene så vil vel Folketrygden dekke den operasjonen?

Takk for det tipset. Jeg googlet litt, og du har rett. Folketrygden tar deler av kostnaden hvis tennene må fjernes operativt.

mvh

Må ikke glemme at vi bor i et flott, sosialistisk land, vet du.

 

[yellow]

Penger til øyeoperasjon og visdomstenner er "nødhjelp". Neste gang kan jo situasjonen være omvendt.
Hvis dette ikke "går inn", gi datteren din valget mellom 15.000.- nå, og aldri igjen økonomisk støtte til henne og broren, eller at dere fortsetter med dagens ordning.
En trussel om å gi betydelige beløp til f.eks. Støtteforeningen for gamle, giktbrudne katter kan også muligens hjelpe

 

[motoren]

Har også voksne barn men etter fylte 18 har ingen noen gang spurt meg om penger,da skal det sies at alle er i fast jobb og tjener mye bedre en meg.
Synes den er drøy at du må betale for slike ting for dem,det var min 5 cent


mvh

 

[tkr]

Har også voksne barn men etter fylte 18 har ingen noen gang spurt meg om penger,da skal det sies at alle er i fast jobb og tjener mye bedre en meg.
Synes den er drøy at du må betale for slike ting for dem,det var min 5 cent


mvh

Synes jo også at det er litt drøyt at de kommer løpende til meg hver gang det dukker opp en uventet regning. Du (og jeg) skal ikke se helt bort ifra at det sitter en ekskone ett eller annet sted og fucker opp stemningen.

Som et lite apropos kan jeg si at jeg har gått gjennom alle mine overføringer til dem de siste to årene, og det skiller ca. 1500 kroner mellom dem.

mvh

 

[totte]

Du (og jeg) skal ikke se helt bort ifra at det sitter en ekskone ett eller annet sted og fucker opp stemningen.

Som et lite apropos kan jeg si at jeg har gått gjennom alle mine overføringer til dem de siste to årene, og det skiller ca. 1500 kroner mellom dem.

mvh

Ouch...

 

[Spiralis]

Eks. koner og felles barn kan være et Helvete! Har sett mange eksempler på det.

For egen del hadde jeg flaks, selv 2 x prøverør fungerte ikke! Puh!!

Eller man kan bli litt "situasjonsbetinget religiøs" og si: " Det er godt at Vårherre tar vare på de (meg) som ikke evner å gjøre det selv!"

Min yngste ( med kone nummer 2, og fortsatt gift! ) er 20, går på folkehøyskole og får litt no og da når det er behov. Eldstemann er 29 i jobb og klarer seg selv. Han vet at kommer det en akutt krise så er vi selvsagt der, men det sitter jævlig langt inne for han å be om økonomisk hjelp. Det går på stoltheten. Praktisk hjelp er no ehelt annet. behøver han snekker murer eller annet slik så er det greit at han spør, både for han og meg.

Min bekymring er at minstejenta har planer om å begynne som toller. Og selvsagt er det det hun ønsker så greit for meg. Men jeg er redd at hun ikke helt har tatt inn over seg at en tollbetjent har en inntekt som er ca 1/5 av det jeg hadde før jeg ble pensjonist. De rent praktiske konsekvensene av dette er jeg redd hun har vondt for å forstå.

 

[Zomby_Woof]

Kom til å tenke på at min far hae ymtet frempå til min mor (skilt for mange år siden) om å hjelpe min bror et stykke på vei med å kjøpe seg en leilighet. Jeg eier, min bror leier. Jeg har altså på et tidspunkt vært den smarte av oss to. Om jeg ville synes det ville være urettferdig på noen måte? Ikke i det hele tatt.

Åpenbart sossialist.

 

[Heimdall]

Jeg opplever at mine foreldre behandler meg og min søster likt. Da jeg for noen år siden trengte et større beløp tilbydde de seg å hjelpe så jeg skulle slippe å låne i banken, og da ble det forskudd på arv til meg og min søster. Hva hun brukte sin del av pengene aner jeg ikke, sannsynligvis oppussing, sparing eller nedbetaling.
Jeg synes iallfall det var ryddigere å gjøre det sånn enn kun å hjelpe meg. Det oppleves mest rettferdig.

 

[tkr]

Jeg opplever at mine foreldre behandler meg og min søster likt. Da jeg for noen år siden trengte et større beløp tilbydde de seg å hjelpe så jeg skulle slippe å låne i banken, og da ble det forskudd på arv til meg og min søster. Hva hun brukte sin del av pengene aner jeg ikke, sannsynligvis oppussing, sparing eller nedbetaling.
Jeg synes iallfall det var ryddigere å gjøre det sånn enn kun å hjelpe meg. Det oppleves mest rettferdig.

Joa.

Men nå har jeg skrevet at

1)Begge barna har fått tilsammen nesten dønn nøyaktig likt av meg så langt tilbake som jeg kan hente data. Det skiller 1500 kroner.

2) Jeg er selvsagt villig til å hjelpe henne med å betale en større tannlegeregning.

Det det står på, er om det er rettferdig at begge to får hjelp til å betale en operasjon, den ene på øynene, den andre i munnen, eller er det eneste rettferdige at begge to får nøyaktig samme sum, uansett hva de to operasjonene skulle koste?

mvh

 

[totte]

Så lenge man ikke sitter i et uskiftet bo kan jeg ikke se at hvem som får hva er et spørsmål om rettferdighet. Det ligger ingen urett i at man gir gaver til en, men ikke en annen. Det er klart at om man går gjennom livet som søskenflokkens systematisk forfordelte barn så gir det grunnlag for gråt og tenners gnissel, men å mene å ha krav på 20,000 fordi bror fikk støtte til en operasjon er ganske langt ute.

Min onkel har når han på slutten av middagsbesøk blir spurt om han vil ha noe mer for vane å svare at nei, nå er han så forsynt at han tar resten i kontanter. Ganske morsomt med sånt når det blir sagt på spøk. Ikke så morsomt ellers.

 

[Terje-A]

Jeg opplever at mine foreldre behandler meg og min søster likt. Da jeg for noen år siden trengte et større beløp tilbydde de seg å hjelpe så jeg skulle slippe å låne i banken, og da ble det forskudd på arv til meg og min søster. Hva hun brukte sin del av pengene aner jeg ikke, sannsynligvis oppussing, sparing eller nedbetaling.
Jeg synes iallfall det var ryddigere å gjøre det sånn enn kun å hjelpe meg. Det oppleves mest rettferdig.

Joa.

Men nå har jeg skrevet at

1)Begge barna har fått tilsammen nesten dønn nøyaktig likt av meg så langt tilbake som jeg kan hente data. Det skiller 1500 kroner.

2) Jeg er selvsagt villig til å hjelpe henne med å betale en større tannlegeregning.

Det det står på, er om det er rettferdig at begge to får hjelp til å betale en operasjon, den ene på øynene, den andre i munnen, eller er det eneste rettferdige at begge to får nøyaktig samme sum, uansett hva de to operasjonene skulle koste?

mvh

Det riktige er å hjelpe til med operasjon uavhengig av beløp. Det er hyggelig å kunne hjelpe til, man skal da ikke telle kroner og øre hele tiden.
Barna bør se på deg som en forsikring og ikke som inntektskilde.

 

[weld77]

Så lenge man ikke sitter i et uskiftet bo kan jeg ikke se at hvem som får hva er et spørsmål om rettferdighet. Det ligger ingen urett i at man gir gaver til en, men ikke en annen. Det er klart at om man går gjennom livet som søskenflokkens systematisk forfordelte barn så gir det grunnlag for gråt og tenners gnissel, men å mene å ha krav på 20,000 fordi bror fikk støtte til en operasjon er ganske langt ute.

Min onkel har når han på slutten av middagsbesøk blir spurt om han vil ha noe mer for vane å svare at nei, nå er han så forsynt at han tar resten i kontanter. Ganske morsomt med sånt når det blir sagt på spøk. Ikke så morsomt ellers.

Det er alltid like overraskende vakkert når noen bruker «forfordelt» riktig.

 

[The Gunner]

Mine barn er oppdratt til å greie seg selv akkurat som jeg er. Har aldri krevd eller fått krav på en krone. Det betyr dog ikke at jeg ikke har fått noen kroner i gave. Mine foreldre styrer sine penger som de vil for meg og jeg hverken aner eller bryr meg om hva mine søsken evt har mottatt fra dem.

Sånt hjemme hos oss også.
Uansett er det ikke mine penger, ikke jeg som har slitt for dem, så jeg har nada rett til å mene noe om hva, hvor, hvem, hvordan, hviorfor de fordeles.
Den unge frøken bør virkelig skjerpe seg. Makan!
Hva om du hadde krevd penger, helst nøyaktig samme sum, fra hver av dem?

 

[Spiralis]

Kom til å tenke på at min far hae ymtet frempå til min mor (skilt for mange år siden) om å hjelpe min bror et stykke på vei med å kjøpe seg en leilighet. Jeg eier, min bror leier. Jeg har altså på et tidspunkt vært den smarte av oss to. Om jeg ville synes det ville være urettferdig på noen måte? Ikke i det hele tatt.

Åpenbart sossialist.

Eller kanskje bare en god bror?

 

[Spiralis]

Det ligger jo også i kortene at den eldste naturlig nok vil kunne risikere å få mer enn den yngste. Man har jo hatt eldstemann lengst.

Derfor har jeg sagt at han bør kunne hjelpe lillesøster om vi ( mor og far ) dør før hun er etablert. Selvsagt forutsatt at han midler til det! Begge har forøvrig fått streng beskjed om at de ALDRI skal kausjonere for noen!! Lån dem penger ja, men kausjonere ALDRI!!

 

[Zomby_Woof]

Kom til å tenke på at min far hae ymtet frempå til min mor (skilt for mange år siden) om å hjelpe min bror et stykke på vei med å kjøpe seg en leilighet. Jeg eier, min bror leier. Jeg har altså på et tidspunkt vært den smarte av oss to. Om jeg ville synes det ville være urettferdig på noen måte? Ikke i det hele tatt.

Åpenbart sossialist.

Eller kanskje bare en god bror?

Er det ikke nettopp det som er sossialisme?

 

[emokid]

Er i et dilemma for tiden. I fjor ville eldste poden få operert hornhinnene for å slippe å gå med briller. Jeg ga ham 20 KKr for å få utført det. Operasjonen vellykket- alt OK.

I dag ringte min datter, hun måtte operere bort tre visdomstenner. Jeg sa at jeg ville støtte henne, og tilbød meg å overføre 5 KKr straks, og ba henne ringe meg tilbake når hun hadde fått et kostnadsoverslag. Det var ikke godt nok. Hun mente at hun egentlig hadde 20 KKr tilgode, siden broren hadde fått så mye til sin øyeoperasjon.

Jeg er ikke helt enig med henne, selv om jeg selvsagt skal hjelpe henne. Jeg mener nå at det får være greit at jeg betaler for selve operasjonen, og at hun ikke automatisk har rett på samme kronebeløp som brorens operasjon kostet.

Til historien hører at begge to fikk et sekssifret beløp av meg i fjor som forskudd på arv. I tillegg overfører jeg et lite stipend til min datter(som fortsatt studerer) hver måned, ikke allverden, men dog 2,5 KKr i måneden, og det vanker litt til ferier, osv.

Har veldig vanskelig for å forstå kravmentaliteten jeg opplever. Barna er 29 hhv. 31 år gamle, og i deres alder var jeg forlengst ferdig med å be mine foreldre om penger, være det seg til operasjoner, reparasjon av biler eller annet.

Hvordan håndterer dere andre dette med voksne barn og penger?

Mvh

Jeg er litt over nevnte alder, og kan relatere meg noe til problemstillingen. Jeg ville synes det var problematisk om forskudd på arv eller andre gavebeløp ble veldig skjevfordelt, men når det dreier seg om helserelatert økonomisk hjelp vil jeg glatt se gjennom fingrene på om min bror hadde fått mer enn meg. For øvrig er det lenge siden jeg mottok noe som helst av bistand fra foreldre. Selvsagt veldig hyggelig av deg å hjelpe til, men synes kravet til din datter er ganske urimelig.

Må støtte denne.
Jeg er 34 i morgen, og har en litt eldre bror. Vår ferd fra ung voksen til voksen har vært forskjellig, med dertil forskjellig behov for økonomisk støtte innimellom. Jeg vet ikke hva skjevheten er, men det føler jeg er rivende likegylding. Hjelp skal komme ved behov, både i størrelse og hyppighet. Dette er ikke et regnskap, og dersom hun opplever det slik tror jeg dere har en liten alvorsprat foran dere.

Et artig alternativ er jo at du kan si hun kan få de 20.000,- nå, men at det er siste potten hun får til hjelp i all overskuelig fremtid. Kanskje responsen blir interessant?
Spøk til side, det er jo en litt kjip situasjon du er i her, og jeg ville rett og slett lagt fakta på bordet og si at dette ikke er noe som innbyr til giverglede i fremtiden.

PS, sunn personlig økonomi burde ha en måndedslønn eller to bakhånd til enhver tid til situasjoner som denne, spesielt for mennesker i fast jobb i denne alderen. Nå kan livet og økonomien for den enkelte halte av mange årsaker, bare et generelt tips. Voksne barn burde kunne klare seg selv for det aller meste, og anse pengegaver fra foreldre som en STOR bonus.

 

[Spiralis]

Kom til å tenke på at min far hae ymtet frempå til min mor (skilt for mange år siden) om å hjelpe min bror et stykke på vei med å kjøpe seg en leilighet. Jeg eier, min bror leier. Jeg har altså på et tidspunkt vært den smarte av oss to. Om jeg ville synes det ville være urettferdig på noen måte? Ikke i det hele tatt.

Åpenbart sossialist.

Eller kanskje bare en god bror?

Er det ikke nettopp det som er sossialisme?

Litt uenig! Er det en kjødelig bror er det tegn på søskenkjærlighet. Er det en kamerat/nabo eller slikt er det vel et tegn på at du er en "skikkelig fyr". Det finnes et beskrivende ord på jiddish, som jeg i farten ikke husker som dekker dette veldig godt. Betyr noe mer enn "et godt menneske" / "hel ved" eller noe i den dur. Du kan sekvsagt være sosialist i tillegg, men det er vel strengt tatt ikke nødvendig.

Og for å bruke en definisjon jeg så på en nettside jeg ikk elenger husker så er du sossialist hvis du bruker MINE penger til å hjelpe din bror! Og på en måte er det jo det! Det er jo dine foreldres penger, så jo du er sossialist!

 

[baluba]

Det heter mensch i jiddisch kultur.

 

[AndersR]

Dette minner litt om de som er sure dersom en kollega har vært mye syk i løpet av et arbeidsår, og på det grunnlaget argumenterer at det er urettferdig og krever å få like mange dager ekstra ferie som kollegaen har vært borte pga sykdom.

 

[OMF]

Jeg synes vel en slik sak har mange nyanser.

Hvis det er slik at barna har god nytte av pengene og du har anledning til å hjelpe så synes jeg det er en hyggelig og riktig ting å gjøre. Jeg liker vel heller ikke helt tonen, men det er en ting man kan ta en rolig prat om.

Er det derimot slik at barna har nok penger, og pengegaver går til luksusforbruk og åpenbart gjør barna mindre arbeidssomme/fornuftige - så er det vel like greit å beholde de selv.

Jeg har også sans for foreldre som spanderer ferieturer på barn/barnebarn slik at familien kan være sammen eller å bidrar ved aledninger hvor man er sammen.

Jeg har ikke sans for menn i 50-60 årene som "aldri har fått en krone eller håndsrekning" som setter like harde krav til egne barn. Jeg er vokst opp i et hjem hvor jeg har jobbet mye, hjulpet til mye og fått mye - det har vært trygt og godt og jeg er hverken blitt bortskjemt eller arbeidssky av den grunn. Jeg kommer til å hjelpe mine barn på samme måte dersom de har behov for det - og det hart jeg stor tro på at jeg skal greie å gjøre uten at de heller blir bortskjemt!

Mvh
OMF

 

[AndersR]

For min egen del har jeg vokst opp med foreldre som har vært i overkant opptatt av å ikke gjøre forskjell på meg og min litt eldre søster. Dette har de ikke klart å slutte med, fordi de tydeligvis har en innebygget frykt for at det skal skje episoder som trådstarter melder om.
Jeg og søstern min har endt opp med ganske ulike behov. Som orkestermusiker i 15-20 år hadde søstern min strengt talt aldri hatt en vanlig fast jobb , og levd fra oppdrag til oppdrag. Og det gikk helt greit ganske lenge. Så kom det en unge, og etterhvert dårlig helse. Og da ble det behov for å få en utdannelse innen noe annet enn bare musikk for å få seg en fast jobb. Jeg derimot har hatt fast jobb lenge, og selv om livet mitt kanskje ikke har vært spesielt spennende, har jeg ikke hatt behov for økonomisk støtte fra foreldrene mine annet enn at jeg satte stor pris på å få låne litt penger av de i forbindelse med boligkjøp (siden jeg ikke hadde vært spesielt flink til å spare selv).
Dette synes foreldrene våre er ganske tungt. De er livredde for å forskjellsbehandle. Så når søstern min trenger hjelp med noe som fører til økonomisk støtte, føler de at de må hjelpe meg med et tilsvarende beløp. Noe som jeg prøver å minne de på til stadighet bare er tull. "Hyggelig at dere vil hjelpe, men hjelp den som trenger det. Ikke sløs bort penger på meg" sier jeg gang på gang. Men de sliter med å tro at det er sant.

Jeg er nå førti år. Og det er slik fremdeles. Det er ganske pinlig.
Det var faktisk slik at de syntes det var flott å høre at jeg hadde sløst så mye med penger på å bygge anlegg, for da kunne de hjelpe til da de fikk høre at bilen min begynte å skrante.
Jeg er vel å merke ikke avhengig av bil, så for min del er det en luksusvare for å kunne utøve hobbyene mine. Ikke en nødvendighet i hverdagen. Allikevel så de på det som en gylden mulighet til å endelig kunne bidra med noe.

Som selvsagt er hyggelig. Men det er allikevel litt flaut at det skal være slik.

 

[Spiralis]

Det heter mensch i jiddisch kultur.

Takk! Der var den!!

 

[Zomby_Woof]

Det heter mensch i jiddisch kultur.

Takk! Der var den!!

Det ligger noe ganske annet i dette uttrykket. Ordet Mensch er tysk for menneske, og har blitt brukt av jøder for å beskrive uventet menneskelighet fra en ellers fiendtlig verden. Bruk og betydning har sikkert vært i flyt i sine hundre år eller så, men likevel.

I en velfungerende kjernefamilie er raushet og gjensidig støtte ikke noe avvik, men normen for hvordan man opptrer i alle situasjoner. Når familien fungerer, så er den i høyeste grad 'sosialistisk', det ytes etter evne, mottas etter behov, det deles uten at noen fører regnskap.

Dette er jo denne familien som er idealet for politisk sosialisme. Vakkert, spør du meg.

Men om det virker i litt større skala? Njaei...

Som vi ser i historien til tkr, så er et plenty kompliserende når det har blitt en mine, dine og våre-familie. Strengt tatt skjer det ting i de fleste familier så snart de ikke lenger bor under samme tak, når barna blir voksne, flytter ut og starter sine forskjellige livsprosjekter.

Det oppstår enheter i enheten. Hvor mye av det opprinnelige fellesskapet man klarer å beholde er et spørsmål om hvor godt man tar vare på det.

Det kloke er kanskje å ta en prat med begge/alle. Forklare hvordan man selv opplever det. Barna slutter å være barn på et tidspunkt, og plikt til å forsørge dem blir til gaver på et tidspunkt. Forventninger til foreldrene bør justeres en god del. Jeg synes ikke man er voksen hvis man forventer å bli 'forsørget' på noen som helst måte, og det er noe annet enn å ta imot en gave med takknemlighet.

 

[Trondmeg]

Dette minner litt om de som er sure dersom en kollega har vært mye syk i løpet av et arbeidsår, og på det grunnlaget argumenterer at det er urettferdig og krever å få like mange dager ekstra ferie som kollegaen har vært borte pga sykdom.

Finnes slike?

 

[Fosse]

Klassisk eksempel på at fysisk avstraffelse av barn burde være tillatt (her ville min samboer insistert på smiley).

Ta opp dette nå som beløpet du har gitt er likt, det legger ballen død.

Generelt: I prinsippet fint å hjelpe de som «trenger» det. Men så ligger utfordringen i om de som «trenger» hjelp egentlig er avhengige av dette fordi de ikke kan noe for situasjonen de har havnet i eller om det skyldes dårlig planlegging, de ikke gidder eller bevisst har prioritert anderledes. Ja, jeg vet jeg provoserer, og jeg ser at det er mange situasjoner hvor man av ulike grunner kan ha ulike behov.

Da jeg studerte spurte en kollega av min far hvorfor han lot meg ta studielån. Deler av begrunnelsen til min far lå i at da måtte han hjelpe min bror tilsvarende. Min bror var da lærling og hadde langt bedre råd enn hva jeg hadde. I etterkant er det kanskje slik at han har større nytte av ekstra midler uten at han nødvendigvis har noe reelt behov. Nå har ikke dette blitt aktuelt, men da min bror vurderte nytt hus sa jeg til mine foreldre at de gjerne måtte hjelpe min bror uten å føle at de måtte hjelpe meg. Og, om han fikk forskudd på arv så betød ikke det at jeg trengte det samme. Dette var fint fordi det var mitt valg og min beslutning. Samtidig synes jeg det var skvært av mine foreldre å se at det kanskje ikke bare var rett frem å kompensere for ulik økonomisk kapasitet i og med at min bror velger å jobbe 60%, kona omtrent samme mens jeg og min samboer jobber fulltid og mer til. Mine foreldre gjorde dette likt, og hadde det blitt gjort ulikt ville det vært på mitt initiativ.

Åpenhet skader sjeldent.