"Coverdale holdt sammen med Deep Purple i tre suksessrike år, men til slutt gikk bandet fra hverandre i 1976 - etter at trommeslager Tommy Bolin døde av heroinoverdose."
Alle vet da at Tommy Bolin var gitarist og ikke trommeslager. Han erstattet jo Ritchie Blackmore da han fikk nok av David Coverdale og Glenn Huges, og gikk ut og dannet Rainbow i stedet, sammen en annen ukjent kar, Ronnie James Dio. De gjenværende i DP fant jo fort ut at Bolin var et feilgrep, og Jon Lord uttalte i ettertid at han skammet seg over å stå på scenen når Bolin hadde sine verste stunder.
For øvrig, Whitesnake spiller i Sandnes, Bergen, Trondheim og Larvik i mai. Selv om det er bare Coverdale igjen av de gode årganger, og de ikke har laget god musikk siden midten av 80-tallet og hadde høy puddelindeks på den tiden, kan jeg ikke helt legge skjul på at jeg gleder meg. Den aldrende rockerøsten har med seg et kobbel av gode musikere. Sist jeg så dem, på Rockefeller for et par år siden, sto jeg for øvrig ved siden av Siv Jensen. Godt at hun har noe fornuftig over seg også. Jeg har ennå hår på ryggen etter at de åpnet den konserten med tittellåten Burn fra Coverdales første utgivelse med Purple. ;D
David Coverdale`s beste bidrag etter DP er etter min mening "Northwinds" som kom ut like etter at DP var slutt (forøvrig med Ronnie Dio i koret...), det er disse rolige nedpå sangene har er best på.
Tommy Bolin i DP var en tragedie, men han hadde noe flotte stunder med bl.a. James Gang før den tid, for ikke å snakke om på Billy Cobham "Spectrum", Jeff Beck har uttalt mer enn en gang at det var gitarspillet her som fikk han til å gå mer i retning av jazzrocken. Bolin spiller også veldig bra på ex. Weather Report trommisen Alphonze Mouzon sin LP "Mind transplant", den er også i jazzrockgaten, ingen tvil om at gutten hadde talent, synd at andre ting (slik som dårlige venner...) kom i forgrunnen etterhvert.
Bolin var ikke bare tragedie i DP heller, han var visstnok veldig enten eller, noe som gjerne kjennetegner folk som sysler med junk. At han egentlig var en svært begavet gitarist er det ingen tvil om. Synd han ble bare 25 år.
Nå var det en fakta feil til i den omtalte setningen. DP ble oppløst 8-9 mnd før Bolin døde. Deretter ga Bolin ut soloplata Private Eyes og dro på turne. Han var support til nettop Jeff Beck dagen før han døde, og er avbildet sammen Jeff etter konserten. Deretter ble det en vel heftig fest, med for mye alkohol og narkotika.
Jeg liker også Nortwinds, men synes det ble et par hakk bedre da Bernie Marsden og Neil Murray dukket opp, og enda bedre da Lord og Paice var med.
Whitesnake skulle spille i Halden på Frediksten festning i slutten av mai sammen med Dokken, men ser ut som den er kansellert. Var og så de 12 juni i fjor, og de skuffet ikke en full Sentrum Scene. Hadde med seg Tommy Aldridge på trommer som var med i storhetstiden sent på 80 tallet.
Whitesnake skulle spille i Halden på Frediksten festning i slutten av mai sammen med Dokken, men ser ut som den er kansellert. Var og så de 12 juni i fjor, og de skuffet ikke en full Sentrum Scene. Hadde med seg Tommy Aldridge på trommer som var med i storhetstiden sent på 80 tallet.
Ja, det var han da jeg så Whitesnake sist også. Og da jeg så (restene av) Thin Lizzy i fjor var han sannelig med der også, sammen bl.a. John Zykes, som trakterte gitaren på det berømte Whitesnake 1987-albumet.
Ene gitaristen i Whitesnake, Doug Aldrich; er også gitarist i DIO. Der spiller Rudy Sarzo bass, og han har spilt sammen med Tommy Alridge for Ozzy Osbourne. Egentlig en stor familie der alle har spilt med alle, disse gamlekara ;D
Skal førøvrig til Sliperitomta i Larvik 22. mai og til Oslo Spectrum (Lynyrd Skynyrd) dagen etter. En real rock and roll helg
Jeg får vel lage min lille presentasjon igjen, av mitt forhold til gamle helter, før konserten. Whitesnake var blant de aller største på første halvdel av 80-tallet.
For min del starter historien med plata Deep Purple - Made in Europe. Jeg har en tre år eldre bror, og dette var den første platene han kjøpte, sammen med A Farewell to Kings av Rush.
Jeg var ca 9 år den gangen, og ble veldig fasinert av denne plata. Jeg hadde fra før Highway Star på en kassett hvor jeg spilte inn musikk fra Raido Luxemburg. Musikken var jo helt vill, og Elivis og Abba ble plutselig helt uinteressant. Dette er et livealbum hvor musikken er hentet fra studioalbumene Burn og Stormbringer, men DP var definitivt best live.
Historien om Whitesnake starter egentlig med DPs Burn fra 1974. Bandet var på den tiden et av verdens største, men knaket i sammenføyningene på grunn av store egoer og indre splid. Den siste plata med den legendariske mk II-besetningen het treffende nok "Who Do We Think We Are". Gitaristen Ritchie Blackmore ønsket seg ut av bandet, men ble overtalt av organist John Lord til å bli. I stedet ble løsningen at Ian Gillan, som hadde vært mye opptatt med hovedrollen i "Jesus Christ Superstar" forlot bandet. I tillegg fikk bassist Roger Glower sparken. Inn kom bassist Glenn Huges fra Trapez for å sparke nytt liv inn i bandet. Han hadde også en fantastisk stemme og ønsket i tillegg å være vokalist, men det gikk Blackmore ikke med på, og stillingen ble utlyst. Det dukket opp en lag rekke Gillan-kopier som kunne hyle seg gjennom Child In Time slik han hadde gjort. Men det siste Blackmore ønsket var en kopi av mannen han endelig var kvitt. I stedet fikk den helt ukjente 22 år gamle David Coverdale jobben, etter at han hadde imponert med sin dype blues-stemme på en demo han hadde sendt. De gikk rett i studio og skrev Burn. Det ble en av bandets beste studioplater, kanskje overgått av Machinehead. Huges lyktes virkelig med å gi bandet nytt liv, og musikkgeniene Blackmore og Lord blomstret med sine duellerende soloer, og riffet på tittellåten var helt rått. Coverdales karateristiske stemme ga musikken ny intensitet og det karakteristiske bluespreget. Trommeslager Ian Paice imponerer også, og finner seg vel til rette sammen Huges. Det ble litt sånn fire villmenn og en blues-sanger. Plate ble en kjempesuksess. og på den påfølgende turneen ble de møtt av elleville fans og fulle hus. Turneen toppes da de var hovedattraksjon på California Jam, hvor det visstnok dukket opp over 300.000 tilskuere. Konserten er forøvrig å få på DVD. For Coverdale var overgangen fra å stå bak disken i en klesbutikk naturligvis rimelig stor. Høydepunkter: Burn, You Fool No One og Mistreated.
Samme år kom Stormbringer. Inspirert av suksessen blomstrer Glenn Huges, og tar stadig mer plass i bandet, og drar med seg nye inspirasjonskilder, til stor irritasjon for Blackmore, som ikke har noe ønske om å spille funk-rock og soul, som Huges knaller til med. Her synger også Huges nesten like mye som Coverdale. Strengt tatt er det bare de tre låtene Huges ikke er med og skriver som høres ut som Deep Purple. Blackmre nekter demonstrativt å spille med de andre i studio, og dukker bare opp for å spille sitt bidrag og drar igjen. Rett etter utgivelsen forlater Blackmore bandet og danner sitt eget band Rainbow, og en æra i hardrockens historie er over. Stormbringer blir aldri noen suksess. Plata er forøvrig omtalt i siste Fidelity, etter at den er gitt ut i en utvidet jubileumsutgave i år. Selv liker jeg denne plata godt, selv om den spriker i alle retninger, og selv om Huges gjør en god jobb er det lett å forstå Blackmore. Dette er ikke Deep Purple lenger. Høydepunkt: Stormbringer, High Ball Shooter og Soldier of Fortune.
Blackmore erstattes med Tommy Bolin og de gir ut albumet Come Taste The Band i 1975. Dette er en helt grei plate, men uten de store høydepunkter. For å være ærlig har jeg kanskje hørt igjennom den et par ganger bare, og kjenner den knapt. Deep Purples storhetstid er over, og blandet blir oppløst.
I ruinene etter Deep Puple gir David Coverdale ut to solo-plater:
White Snake fra 1977, som etterhvert blir navnet på bandet han blir å danne. Låtene skriver han delvis alene og delvis sammen med gitaristen Micky Moody, som blir en av gitarisene i Whitesnake fra starten av. Dette er også absolutt en hørbar plate, men ikke noen stor suksess. Som Coverdale sier om den: "It's very difficult to think back and talk sensible about the first album. White Snake had been a very inward looking, reflective and low-key affair in many ways, written and recorded as it was in the aftermath of the collapse of Deep Purple."
Høydepunkt: Time On My Side og Celebration.
North Winds fra 1978 er et langt steg i riktig retning igjen uten at det tar helt av, med en kombinasjon av bluesy rock og rolige ballader. Det mest spesielle med denne er kanskje at den gamle Purple-bassisten Roger Glower (fra mk II-besetningen) spiller keybord i tillegg til å ta hånd om produksjonen. Høydepunkt: Keep On Giving Me Love og Breakdown.
Like etterpå danner Coverdale bandet Whitesnake og gir ut EPen Snakebite i 1978. I tillegg til Moody har han med seg blues-gitaristen Bernie Marsden, trommis Dave Dowle. Etter litt fram og tilbake tar han med seg bassisten Neil Murray, som etter min mening er en av rockens beste gjennom tidene. Snakebite inneholder fire nye låter samt fire som også var på North Winds.De fire nye viser allerede nå bandets potensiale. Bandet er full av energi og spilleglede, og særdeles kompetent, med bluesy hardrock kombinert med intense ballader, spesielt representert med Come On og publikumsfrieren Ain't No Love in the Heart of the City, som vi garantert må synge refrenget til de av oss som skal på en av konsertene nå i mai.
Samme året gis LPen Trouble ut. Nå har også den gamle Purple-organisten John Lord blitt med i bandet, og de fortsetter stilen fra Snakebite, men nå også med glimt i øyet, og med en humoristisk snert. Med denne kommer bandet inn på listene også. Høydepunkt: Lie Down (A Modern Love Song), The Time Is Right For love og Trouble.
Det første man legger merke til på oppfølgeren Lovehunter fra 1979 er coveret, som er laget av den kjente kunstneren Chris Achilleos, men det var litt vel vulgært. Han fikk så mye pepper at han nektet å lage flere platecover på mange år etterpå. Musikalsk er den nokså lik forgjengeren. Denne har også flere gode låter, men er en litt ujevn affære. Høydepunkter: Lovehunter, Walking in the Shadow of the Blues og We Wish You Well.
Ready an' Willing fra 1980 selger til gull, og flere låter plasserer seg på listene, nå også utenfor de britiske øyer. Her dukker nok en gammel Deep Purple-helt opp, nemlig trommis Ian Paice. Dette er deres beste plate hittil, og de beste låtene er skikkelig groovy. Dette er godt håndverk. Høydepunkter: Fool For Your Loving, Ready An' Willing og Aint Gonna Cry No More.
I likhet med Deep Purple er Whitesnake absolutt best live, noe Live.... In the Heart of the City er et bevis på. Plata er delvis spilt inn i 1978 og 1980, og oppsummerer de beste låtene så langt på en glitrende måte, med Murrays evige pumpende og vandrende bass, Moodys slide-soloer og Coverdales intense vokal. Her står høydepunktene i kø, men høyest når Lovehunter, Ready an' Willing og Ain't no Love in the Heart of the City, før det hele avrundes med en sterk versjon av den gamle Purple-slageren Mistreated. Her viser gitaristene Moody og Marsden at de kan kompensere for at de ikke når Blackmore til gitarreima, med glimrende intensitet og ved å spille med hjerte. Plata selger til platinum.
Med Come an' Get it fra 1981 går bandet inn i en liten blindgate. De forsøker her å fornye seg, men låtmaterialet er rett og slett ikke godt nok, med et par hederlige unntak i svært intense Lonely Days, Lonely Nights og den morsomme boogie-låten Wine, Women an' Song. I UK når plata likevel 2.plass, og de får en hit med Don't Break My Heart Again.
Saints an Sinners fra 1982 er en bedre plate, men får lite oppmerksomhet. Tiden har løpt fra bandet, og de kommer litt i skyggen av band som Iron Maiden, Saxon, Def Leppard og Judas Priest. De to beste låtene må de faktisk gi ut igjen en gang til senere før de får den oppmerksomheten de fortjener. Høydepunkt: Crying in the Rain, Here I Go Again og Saints an' Sinnes.
Med Slide It In fra 1984 prøver Coverdale å sette bandet på dagsorden igjen ved å trappe ned på bluesen og satse mer på straight, kommersiell heavy metal. Gary Moore har stukket av med Ian Paice, som er erstattet med hardtslående Cozy Powell, som Blackmore hadde sparket ut av Rainbow (verden er liten). Murray er erstattet av den fenomenale jazzrock-bassisten Colin "Bomber" Hodgkinson (fra Back Door, som vår venn Karma visstnok har et nært forhold til), og Mel Galley har erstattet Marsden. Galley gjør dessuten en solid jobb sammen Coverdale som låtskriver her. Høydepunkt: Standing in the Shadow, Love Ain't No Stranger, Guilty of Love.
Whitesnake 1987 blir bandets store komersielle høydepunkt, med 8*platinum i USA. Da Deep Purple ble gjenforent prøvde Coverdale hardt å overbevise Blackmore om at han burde være vokalisten, men Ian Gillan ble valgt, samtidig gikk John Lord også til Deep Purple. Coverdale fikk oppskriften på hvordan han skulle modernisere bandet og ta det til nye høyder, ved å satse på riktige hester. Hodgkinson passet ikke i Whitesnake, og tilbake kom Murray som i tillegg til å være en fantastisk musiker hadde utseendet som trengtes for å slå igjennom i USA. De gamle gitaristene ble satt på båten og erstattet av gitar-helten John Sykes fra Thin Lizzy, som også hadde det rette utseendet. Det samme hadde den legendariske nye trommeslageren Aynsley Dunbar, med fortid fra Zappa, Bowie, Lou Reed, Ian Hunter, Journey, Sammy Hager, m.m. Coverdale og Sykes skrev sangene og fylte opp plata med den ene godbiten etter det andre. Dette var på den tyden hypermoderne heavy metal (nå mest kjent som puddelrock ;D) og når utseendet også var på plass lå verden for deres føtter. De to nevnte låtene fra Saints an Sinners blir med i ny fasong, og med Here I Go Again når bandet toppen av Bill Board. I tillegg når powerballaden Is this Love andreplassen, og Give Me All your Love og Led Zeppelin-inspirerte Still of the Night når også høyt opp på listene. Videoene med skjønnheten Tawny Kitaen, blir en landeplage på MTV, og Coverdale gifter seg like godt med henne. Så svaret på Is This Love, var visst ja. Suksessen med 1987 drar også med seg Slide It In til 2*platina i USA.
Av en eller annen grunn presterer Coverdale å sparke hele bandet etter 1987. Inn kommer ekstrem-gitaristen Steve Vai, og Adrian Vandenberg, som han har blitt kompis med. I tillegg kommer Rudy Sarzo (som hadde hatt suksess med Ozzy Osbourne og Quiet Riot) og Tommy Aldridge (Pat Travers og Ozzy). Problemet var bare at låtene som Coverdale nå skrev sammen med Vandenberg ikke holdt samme klasse som de han skrev med Sykes. At Vandenberg skadet hånda og ikke kunne være med på innspillingen gjorde ikke noe. Steve Vai hadde ikke noe problem med å gjøre den jobben alene. Mange dukker dessuten opp som gjestemusikere, bl.a. Glenn Huges (Deep Purple, Black Sabbath, Gary Moore+++), og de to tidligere Rainbow-keyboardistene Don Airey (Nå Deep Purple) og David Rosenthal. De gjentok suksessen med nyinnspilling av en gammel låt, denne gangen falt valget på Fool for Your Loving, fra Ready An' Willing. Desverre blir det den eneste hørbare låten på plata. Likevel flyter de på gammel storhet og selger millioner.
Da 90-tallet kom var Coverdale lei av å turne-liv og stjernetatus og puddelrock og la ned Whitesnake. Siden har han gitt ut en plate med Jimmy Page (Led Zeppelin), og en ny Whitesnake-plate i 1997, Restless Heart, og noen samle- og liveplater, før de i 2008 kom med Good to Be Bad, hvor låtene er skrevet sammen Doug Aldrich.
En helt grei plate, men når de nå kommer og holder konsert igjen ser jeg helst at de spiller mye fra den gode gamle tiden. Sist jeg så dem, for ca 3 år siden åpnet de lik så godt med Burn. Det må de gjerne gjøre igjen, så er vitilbake til der det begynte. Dvs. med en fin blanding av galskap, energi, dyktige musikere, ville riff, glimrende soloer, og en av rockens markante stemmer.
På Youtube er det mye snedig man kan finne. Jeg nevnte at Still of the Night var Led Zeppelin-inspirert. Da var det ganske rart å se den spilt av originalen selv, Jimmy Page, sammen med Coverdale. Dårlig bootleg, men den lille magikeren er likevel verdt å få med seg...
Takk for flott gjennomgang BT! Grundig og kunskapsrikt. Her var det mange turer innom store høydepunkter. BURN-kuttene var helt konge. Du store alpakka.
Mitt favorittalbum fra Whitesnake er ready and willing. Utrolig bra låter. INGEN dødpunkter:
"Fool for Your Loving" - Høy hitfaktor
"Sweet Talker" - Sugende tung boogie. Farlig i bil
"Ready an' Willing" - Igjen høy hitfaktor
"Carry Your Load" (Coverdale) - Kanskje platas svakeste, men en fin låt.
"Blindman" (Coverdale) - Etter min menig en fabelaktig balade. Kanskje Cordales beste
"Ain't Gonna Cry No More" (Coverdale, Moody) - Veldig typisk Coverdale låt.
"Love Man" (Coverdale) - Flott blues
"Black and Blue" (Coverdale, Moody) - Så harry at det er en fryd. Jon Lords piano-spill samt lydkulissene gir en lyst til å styrte en halv bitter og en bar whisky på styrten
"She's a Woman" (Coverdale, Marsden) Det går ikke an å pumpe mer testosteron inn i et sykke musikk.
David Coverdaler er udiskutabelt en av rockens største vokalister gjennom alle tider.
Konsert DVD'en "In The Still Of The Night" fra 2005, som YouTube-kuttet "Burn" er hentet fra, anbefales på det sterkeste. Her er det gåsehudfaktor så det holder. Satser på at det bli like bra i Larvik den 22.mai
Flott gjennomgang av karrieren til Coverdale og Whitesnake, BT!!
Jeg er enig i at Ready An' Willing er det beste studioalbumet, men overgås glatt av llive-albumet de slapp samme år, med mange av de samme låtene. Jeg liker også Konsert DVD'en "In The Still Of The Night" fra 2005. Men jeg så dem på Rockefeller samme året tror jeg det var, og det er bare en ting å si - de må oppleves live! Coverdale har som vanlig med seg et kobbel gode musikere.
Sandnes 21. mai
Larvik 22. mai
Trondheim 23. mai
Bergen 25. mai
Sjekket innom platekompaniet, og hva finner jeg?
Hele Whitesnake-katalogen er blitt remastret!
Noen som kan si noe om kvaliteten på remasterne kontra originalutgivelsene?
Jeg er enig i at Ready An' Willing er det beste studioalbumet, men overgås glatt av llive-albumet de slapp samme år, med mange av de samme låtene. Jeg liker også Konsert DVD'en "In The Still Of The Night" fra 2005. Men jeg så dem på Rockefeller samme året tror jeg det var, og det er bare en ting å si - de må oppleves live! Coverdale har som vanlig med seg et kobbel gode musikere.
Sandnes 21. mai
Larvik 22. mai
Trondheim 23. mai
Bergen 25. mai
Bassist (Marco Mendoza) og trommis (Tommy Aldridge) er skiftet ut siden sist. Litt synd, for Tommy Aldridge på trommer er jo en avsindig opplevelse i seg selv ;D
Jeg synes Whitensnake var hvassere denne gangen enn sist jeg å dem. Coverdale var mer sitt gamle jeg igjen, omtrendt like vill og rå og gal som på 80-tallet. De startet med åpningssporet fra siste plate 'Best Years' og 'Bad Boys' fra 1987. Deretter gikk det slag i slag med en fin blanding av deres siste album fra i fjor, 'Good To Be Bad', og fra de tre siste platene fra 80-tallet, 'Slip Of The Tounge', '1987' og 'Slide It In'. De eneste "gamle" låtene ;D var 'Ain't No Love In The Heart Of The City' fra Snakebite og 'Ain't Gonna Cry No More' fra 'Ready An Willing'. Europe varmet oss opp, og mange likte visst det, men det var litt tamt og alle sto vel og ventet på at de skulle spille 'Final Countdown', som kom til slutt. En grei nedtelling. Coverdale var strålende fornøyd med været, siden konserten ble spilt på torget i Trondheim, og lurte på om statuen høyt der oppe ikke var Ronnie James Dio, og kommenterte ellers at vi er jo for slektinger å regne, og lånte en vikinghjelm fra publikum for å få fram poenget. I tillegg kommenterte han et kjent fjes fra første rad, med 'Are you here as well? Is this where you actually live?' Jeg antar det er en kjenning av meg som plaget Coverdale til å signere alle LP'ene av ham sist han var i Norge, i 2006. Ellers gikk det slag i slag, dette var hard rock på sitt beste, etter min smak. Det var noen dødpunkter, siden de tok med vel mye fra deres siste plate, og en dørgende kjedelig trommesolo, mens den obligatoriske gitarsoloen besto av fingerbrekkende duellering mellom de to utrolige gitaristene Doug Aldrich og Reb Beach. Keybordist Timothy Drury er den eneste Coverdale hadde med seg fra 80-tallet. Men en mann av Davids kaliber har naturligvis ikke noe problem med å fylle bandet med glimrende musikere, som behersker dette formatet, selv om jeg naturligvis skulle sett noen av de gamle heltene. F.eks to av de som var med i Thin Lizzy samme sted i fjor, John Sykes og Tommy Aldridge. Jeg skulle også gjerne hørt igjen den Burn/Stormbringer-medleyen de spilte sist jeg hørte dem, og et par gamle favoritter som 'Lovehunter' og 'Ready An' Willing'. Men med et band med en merittliste som Whitesnake har blir det aldri plass til alle gamle favorittene. Det var uansett en herlig kveld med en gammel helt, David Coverdale, og Rock and Roll! Høydepunkt: 'Ain't Gonna Cry No More', 'Still of the Night' og Fool For Your Lovin'.
Her er noen glimt tatt med det elendige kameraet i mobilen, som overgikk seg selv et par ganger...
Fantastisk bra band, og en av rockens aller beste frontfigurer. Dette er virkelig musikere! Jeg så dem i Larvik. Oppvarmingsbandet Dokken var av en eller annen merkelig grunn jaget innendørs og spilte for fulle mugger for et begersvingende og hojende publikum. Det var så trangt at jeg kom meg ikke inn og måtte stå i gangen, men det hørtes råttent ut lydmessigt. Kunne ikke se noe miksebord heller. Stilte de lyden fra scenen?
Fantastisk bra band, og en av rockens aller beste frontfigurer. Dette er virkelig musikere! Jeg så dem i Larvik. Oppvarmingsbandet Dokken var av en eller annen merkelig grunn jaget innendørs og spilte for fulle mugger for et begersvingende og hojende publikum. Det var så trangt at jeg kom meg ikke inn og måtte stå i gangen, men det hørtes råttent ut lydmessigt. Kunne ikke se noe miksebord heller. Stilte de lyden fra scenen?
Scenen var visstnok ikke tilstrekkelig dimensjonert til at de ville rekke å rigge bort oppvarmingsbandet innen Whitesnake skulle gå på. Derfor ble Dokken jaget inn.
