Asbjørn, om vi nå ikke går ned i skyttergraver definert av ullene begreper om industri, stat og satsingsområder. Det er store gråsoner her, og de må løses pragmatisk. Det fins ikke a priori på slikt.
Vi kan vel være enige om at det fins visse felles goder. Noen kan godt overlates til private, andre bør være offentlige. Hvor grensen går er noe en bare kan komme frem til ut fra konkrete analyser. (For min del så mener jeg f.eks. at alt som har med kommunikasjonslinjer når det gjelder data og telefoni bør være offentlig. Skoler har jeg også sans for som noe offentlig - jeg lever fremdeles i villfarelsen om at enhetsskolen var en god ting. At ikke alt er som det skal være der er en annen sak. Helse er innenfor vide rammer er noe som fellesskapet bør ta seg av etc.)
At det politiske feltet i visse henseende er på jordet må vi bare ta til etterretning. Det krever at vi får endret det via politiske prosesser. Har en ikke sans for det, så bør en jo bare heise flagg og avskaffe det politiske.
Mongstad er vel et godt eksempel på en politikk som er vanskelig å få tak på. Det samme gjelder - for min del - disse klimakvotene. Jeg har aldri forstått dem. Da må slikt settes under debatt.
Det ser ut til at det vil skje noe i nordområdene hva gjelder energi. Hvorfor skulle ikke det offentlige gå inn å legge forholdene til rette der?
@KJ: Du kommer med en empirisk antagelse som går henimot at ting settes ut til konsulenter fordi det offentlige byråkrati bedriver ansvarsfraskrivelse. Ser ingen grunn til å følge deg der. Det som skjer er nok en politisk villet handling; fra store embedsmenn med politiske og offentlige program (Mr. Evang er den som best kommer meg i hu), har vi gått til et byråkrati som operer utenfor offentlighetens søkelys, og som i siste instans ikke engang gidder å bruke kompetanse de er i besittelse av for å outsource det hele til konsulenter. Enden på den visa er selvfølgelig den totale ansvarsløshet. Protoeksempel er vel det nye flotte kunsthuset i Oslo som knapt nok noen fagansatte har fått sagt sitt om før det var for sent. En kan jo lure på hva som skjedde i forbindelse med den store sykehussammenslåingen også. Det er begredelig! Løsningen er slik jeg ser det ikke mindre politikk og offentlighet, men bedre politikk og offentlighet.
Har vi ikke troen på det siste så kan vi jo bare avskaffe det hele En kan ikke på den ene side snakke om politikere som bare tenker på neste valg og samtidig hylle demokratiet. En kommer da lett i en liten selvmotsigelse med seg selv.
Vi kan vel være enige om at det fins visse felles goder. Noen kan godt overlates til private, andre bør være offentlige. Hvor grensen går er noe en bare kan komme frem til ut fra konkrete analyser. (For min del så mener jeg f.eks. at alt som har med kommunikasjonslinjer når det gjelder data og telefoni bør være offentlig. Skoler har jeg også sans for som noe offentlig - jeg lever fremdeles i villfarelsen om at enhetsskolen var en god ting. At ikke alt er som det skal være der er en annen sak. Helse er innenfor vide rammer er noe som fellesskapet bør ta seg av etc.)
At det politiske feltet i visse henseende er på jordet må vi bare ta til etterretning. Det krever at vi får endret det via politiske prosesser. Har en ikke sans for det, så bør en jo bare heise flagg og avskaffe det politiske.
Mongstad er vel et godt eksempel på en politikk som er vanskelig å få tak på. Det samme gjelder - for min del - disse klimakvotene. Jeg har aldri forstått dem. Da må slikt settes under debatt.
Det ser ut til at det vil skje noe i nordområdene hva gjelder energi. Hvorfor skulle ikke det offentlige gå inn å legge forholdene til rette der?
@KJ: Du kommer med en empirisk antagelse som går henimot at ting settes ut til konsulenter fordi det offentlige byråkrati bedriver ansvarsfraskrivelse. Ser ingen grunn til å følge deg der. Det som skjer er nok en politisk villet handling; fra store embedsmenn med politiske og offentlige program (Mr. Evang er den som best kommer meg i hu), har vi gått til et byråkrati som operer utenfor offentlighetens søkelys, og som i siste instans ikke engang gidder å bruke kompetanse de er i besittelse av for å outsource det hele til konsulenter. Enden på den visa er selvfølgelig den totale ansvarsløshet. Protoeksempel er vel det nye flotte kunsthuset i Oslo som knapt nok noen fagansatte har fått sagt sitt om før det var for sent. En kan jo lure på hva som skjedde i forbindelse med den store sykehussammenslåingen også. Det er begredelig! Løsningen er slik jeg ser det ikke mindre politikk og offentlighet, men bedre politikk og offentlighet.
Har vi ikke troen på det siste så kan vi jo bare avskaffe det hele En kan ikke på den ene side snakke om politikere som bare tenker på neste valg og samtidig hylle demokratiet. En kommer da lett i en liten selvmotsigelse med seg selv.
