Det høres jo flott ut med bondens marked og lignende på torget i byen. Greia er bare det at mange bysentrum er stein daue. Parkeringsregime, miljøgater og andre hindringer gjør at folk ikke drar til sentrum. De får jo ikke satt fra seg bilen. I tillegg så er byene omkranset av kjøpesenter som tilbyr alt det andre folk har behov for.
De få sjelene som bor i sentrum er for lite til at torghandel blir lønnsomt.
Hvis tollmurene reduseres så er det naivt å tro at RIMI og gjengen importere utelandske kvalitetsvarer for så å selge dem til en rimelig pris. Resultatet blir heller mer billig søppelmat, RIMI og gjengen bare øker profitten sin. Jeg tør ikke engang tenke på hva Orkla kan komme til å gjøre for å møte konkurransen.
Hvorfor male opp en masse teoretiske muligheter, når man kan ta tak i kjensgjerningene?
Norsk landbrukspolitikk er feilslått.
Det er et verdiødende samarbeid mellom landbruksbyråkrater og kooperativledere, som har som mål å kontrollere bøndene, og å holde prisene fra produsent så lave som mulig.
Bondens marked er bare et tegn på opprøret blant bøndene, og er altfor lite i omfang til at det har innvirkning på matkvaliteten til folk flest.
I mitt lokale supermarked er nå Rørossmøret blitt borte, jeg har det vanlige smøret fra Tine, og noe som kalles Kviteseidsmør, selv om det lages i Bygland i Aust-Agder, og ikke i Kviteseid i Telemark. Men i regionen er det 43 gårder som lager eget smør, som ikke er å få kjøpt i butikk. (Jeg er heldig, og på smørjakt for tiden, for å finne det beste).
Hvorfor kan jeg ikke få noe av den variasjonen i butikk? Fordi det ikke passer med rasjonell drift av samvirkene. Hvem er da samvirkene til for? De gavner ikke bøndene, som har stillstand i inntektene og er gjort fullstendig subsidieavhengige. Og de gavner ikke forbrukerne, det er utvetydig. Så hvem er samvirkene til for?
Der er kjernen i saken, og det problemet er veldig lett å løse, dersom folk løfter blikket litt fra den latterlige propagandaen som norsk jordbruk beskrives vha av.
Samvirkene har sydd norsk landbruk inn i en kuvøse. I forhold til utviklingen i andre land ligger norsk landbruk nærmest i koma, og visst er de livredde for konkurranse fra utlandet, den er de ikke i beredskap til. Men hvorfor går det automatikk i at norske forbrukere og skattebetalere skal ta regningen for den vedvarende inkompetansen som preger styringen av norsk landbruk?