For egen del så synes jeg HD650 (2007>) har mange lydmessige positive kvaliteter – til sitt bruk. I det legger jeg at selv den nye også har en noe laid-back karakteristikk. Det er fortsatt varm, mørk lyd man ikke blir lyttetrett av på noen måte, men det er kanskje ikke den mest engasjerende htlf på markedet. Mine brukes derfor mest i de sammenhenger der jeg skal koble av til musikk fremfor å engasjeres av musikk, eller når dagsform og humør tilsier at det er slik jeg vil at musikk skal presenteres. Da er de glimrende, og gode å ha tilgjengelig.
Nå må ikke dette leses dit at de ikke egner seg for «aktiv» lytting, eller på noen måte er «kjedelige», men de har en forholdsvis annerledes karakteristikk en f.eks AKG 701 for å si det på den måten.
Den velrénnomerte Tittenteis offisielle omtale av Sennheiser HD 650
Så godt som ptb kan man altså si det, og jeg er enig i det meste, men ikke alt. Har nå levd i overkant av et par uker med HD 650 (de nye modellene), og de har fått rundt 80 % av lyttetiden siden jeg fikk dem, drevet av både på Grace Design m903 og Woo Audio WA6-SE med et relativt bredt utvalg av rør. For nye lesere; musikksmaken min er bred, men jeg setter mindre pris på country og RAP. Hører gjerne på oldies, gammelrock, pop, trance, techno, drum&bass, dubstep, ambient ... the usual suspects. Videre tenderer jeg nok til å foretrekke lyd som ligger en plass mellom varm og nøytral, og skrikende S'er ødelegger alt for meg. For å tilfredstille CDW, får jeg også nevne at jeg liker å lytte til musikk på høyt volum, men prøver å være forsiktig.
Det må også nevnes at jeg ikke er noe ekspert, og at det finnes langt kyndigere hodetelefoneksperter på forumet. Min erfaring med hodetelefoner er kortvarig, og jeg betegner meg ikke som en audiofil, men en som er glad i musikk.
Litt forhistorie
Det er ingen hemmelighet at ardilla sniker inn noen lovord om HD 650 med ett anledningen byr seg, og som en forumfrekventist med tilbøylighet til å la meg påvirke av velartikulerte luringer i dress, så vokste interessen for hodetelefonene hver gang han nevnte dem. Lengsel og trengsel skulle ikke la seg vare, for etter en kort stund satt jeg med et par brukte HD 650 som jeg kjøpte av Morpheus her på forumet. De var knapt brukte og hvorvidt de var innspillt eller om innspilling har noe for seg er uvisst.
Førsteinntrykket
I motsetning til de som har positiv bias når nytt utstyr kommer i hus, aka «new toy syndrome» (Loevhagen), så er min posisjon det motsatte: Jeg blir stort sett skuffet over nytt ustyr, muligens fordi jeg 1) er en kritisk jævel og 2) har bygget opp massive forventninger. Å kjøpe nytt utstyr er ikke noe jeg tar lett på: Det er
seriøse saker vi driver med her!
Så nok mas og tjas i forsøk på å virke velartikulert. Hvordan var
førsteinntrykket av HD 650: Ikke dårlig, men de svarte definitivt ikke til forventningene heller. Tanken om å selge dem slo meg flere ganger de første dagene. Lydmessig ga de ingenting jeg ikke allerede hadde mer av og i bedre kvalitet med andre hodetelefoner som Audeze LCD-2 r.1 og Denon AH-D7000. På hvert enkelt lydparameter (dypbass, bass, mellomtone, toppsjiktet, detaljer, seperasjon) ble HD 650 definitivt knust av LCD-2. De føltes for mørke, varme og udefinerte. Jeg har tidligere sagt at de muligens er verdt nyprisen på 2500-3000 kroner for rett person, men hvis man har mer å bruke, så kan man like gjerne kjøpe dyrere hodetelefoner. Det er ingen vits i å eie disse i tillegg til andre dyrere ting, proklamerte jeg.
Dette argumentet ble møtt av ardilla med at det ikke nødvendigvis er hvert enkeltparameter som er viktig, men
totalopplevelsen. Som vi senere skal se, så er jeg blitt enig med ham i dette.
De skuffet også
komfårmessig: De klemte hardt og var klaustrofobiske. I tillegg var ørekoppene så grunne at ørene ble liggende innat filten foran driverne. I kombinasjon med skuffelsen over lyden, ble dette et irritasjonsmoment, men etter å ha klaget over dette, tipset ardilla meg om at man kunne dra ut hodebøylen til maks og bøye lett på metallstaget for bedre passform. Tenk det du! Haha! Etter å ha gjort dette ble de mindre klaustrofobiske og faktisk veldig komfortable. Ørene ligger imidlertid fortsatt innatt stoffet, men dette er ikke like merkbart pga mindre klemkraft fra hodebøylen.
Oppsummert var førsteinntrykket at disse hodetelefonene ikke var noe for meg.
Jesus, I see the light!
Med den osende negativiteten fra det forrige avsnittet, kan man lett komme til å tro at dette er dårlige hodetelefoner, men det er de definitivt ikke. Med komfårproblemene ute av veien, og gjentatte oppfordringer til å «gi dem tid», så gjorde jeg nettopp det. Den store jacken ble stappet i alle hull (en konnotasjon til den pripne ardilla, hihi), lyttet til med all slags musikk og med forskjellige rør på Woo Audio WA6-SE.
Jeg vet ikke om jeg 1) ble hjernevasket av å kun lytte til disse over en lengre periode, 2) at de plutselig løsnet fordi de ikke var innspillt eller 3) om det var noe noe magisk som skjedde, men en natt så jeg plutselig lyset, og halleluja, du hellige hodetelefon som jeg digget med hodet! Det var deilig umpfh i bassen, musikalsk glede, varm mellomtone og vokaler var "akkurat passe detaljert og oppløst". Jeg tror jeg møtte totalopplevelsen, kanskje fordi jeg ikke lyttet analyserende, men heller bare koste meg.
Det er her ptb og undertegnede divergerer; jeg finner dem
engasjerende og morsomme, men da spesielt på høyere volum. På lavere volum er de utmerket å lytte til mens jeg studerer eller gjør andre ting som krever oppmerksomhet. En stor fordel for oss som ikke bare har lossless og velinnspillt musikk, er at de er veldig
tilgivende med dårlige innspillinger og formater.
Oppsummert er
totalkonklusjonen 1) at de komfortable etter tilpasning og 2) at de er verdt å eie i tillegg til andre ting for personer med tilbøyligheter til å like varm lyd uten en flora av detaljer. Disse vil ikke bli solgt.
