V
vredensgnag
Gjest
Flere faktorer har bidratt til at norsk landbruk er underlagt noe som tilsvarer sovjetisk sentralstyring.
For det første den sovjetiske revolusjonen, og fremveksten av en radikal venstreside i Norge, som til slutt oppnådde avgjørende politisk makt. Det var dens mål at produksjonsmidlene skulle tilhøre folket, og en rekke ulykkelige omstendigheter førte til at man i hvertfall innen landbruket evnet å få til dette i kooperativ-versjon.
1. Nasjonalismen frem til unionsoppløsningen, og dyrkingen av bonden som det urnorske, og da spesielt småbønder og husmenn, som hadde trellet under storbønder og embedsmenn. En refleksjon av den lange natten under dansk overstyre.
Dette fikk de etablerte storbøndene på tynn is, og ga skubb til innsatsen til Landmandsforbundet og senere Bondepartiet. (Norge hadde mistet et stort antall dyktige bønder til USA under emigrasjonen, og gjenværende husbønder og småbønder fikk utvidede rettigheter og råderett over teiger, bl.a.).
2. Depresjonen. Leser man aviser fra 1930-tallet, slås man av hvor ekstreme de politiske skillelinjene var, og hvordan debatten ble ført. Kapitalmakt var et onde, som hadde styrtet verden ut i uår, og det var viktig å begrense dens herjinger.
Derfor var det få motforestillinger mot Bondepartiets ønske om sterk sentralstyring av landbruket, med omfattende regulering (lederne i Bondepartiet var betatt av Keynesianismen, som forfektet nettopp dette.) Utestengelse av private aktører som ikke innordnet seg samvirkebevegelsen var gjengs. Man fikk simpelthen ikke tilgang til avsetningslinjene eller nødvendige ressurser. Samvirkenes innkjøpsmakt ble brukt til medlemmenes fordel, så det var best å bli medlem.
3. Krigen og rasjoneringen. Sentralstyringen og overvåkningen med landbruket fikk et høydepunkt under krigen, av naturlige årsaker. Rasjonering ble innført, og det ble krav om forenkling av produksjonen til hovedkategorier, i stedet for en mengde undervarianter.
4. Gjenoppbyggingen etter krigen. Landets ressurser måtte forvaltes strengt, og ble sentraldirigert, etter kommandoøkonomiprinsipper. I tillegg kunne Ap og Bondepartiet/senere Senterpartiet fortsette utbyggingen av kollektivmottak under samvirkeflagget.
Dette lettet kontrollen med aktiviteter, og oppfylte også positive folkehelsekrav på en tid da man var opptatt av å unngå smittsomme sykdommer, o.l. (Verdt å huske at det var først i 1952 at den første poliovaksinen ble testet, for eksempel.) Opplysningsaktiviteter fra tiden er gjennomsyret av behovet for å motvirke spredning av smittesykdom, som motivasjon for sterk kontroll med landbruket - og dette inntrykket sitter igjen enda, og brukes mot mat "utenfra." Preventiv matvareødeleggelse i folkehelsens navn ble ledestjernen.
Et tankekors at EU har strengere matvarekontroll enn hva vi har, her hjemme er Mattilsynet på produsentens lag, og ikke forbrukerens.
Etterhvert ble det skapt en overbygning, et gjennomgripende system, som er mer opptatt av sin egen overlevelse enn av hva det skal forvalte, og som for å sikre sin overlevelse trekker ressurser fra forbrukerne (skattepenger og overføringer), og fra bøndene (faste lave priser til produsenten). Midlene går til opprettholdelse av overbygningen.
Derfor blir det veldig sjarmerende å se Odd J skrive at "Tine og Nortura er eid av medlemsbøndene" som står fritt til å levere til andre, om de finnes. Ordet mafia blir kanskje brukt vel mye i denne tråden, men mange av grepene man har tydd til gjennom årene for å hindre fremvekst av alternativer ville blitt nikket til på Sicilia.
Og noen ganger ser man ikke skogen for bare trær, så jeg oppfordrer Odd J til å kikke på setningen: "Tine og Nortura er eid av medlemsbøndene," en gang til.
Dersom medlemsbøndene hadde fri disposisjonsrett over sin eiendom, gårdene, kunne man muligens sett på dem som frie økonomiske aktører. Våre bønder er like frie som befolkningen i tidligere Østblokken, som også var så heldige at de eide sine lands produksjonsmidler, i fellesskap.
For det første den sovjetiske revolusjonen, og fremveksten av en radikal venstreside i Norge, som til slutt oppnådde avgjørende politisk makt. Det var dens mål at produksjonsmidlene skulle tilhøre folket, og en rekke ulykkelige omstendigheter førte til at man i hvertfall innen landbruket evnet å få til dette i kooperativ-versjon.
1. Nasjonalismen frem til unionsoppløsningen, og dyrkingen av bonden som det urnorske, og da spesielt småbønder og husmenn, som hadde trellet under storbønder og embedsmenn. En refleksjon av den lange natten under dansk overstyre.
Dette fikk de etablerte storbøndene på tynn is, og ga skubb til innsatsen til Landmandsforbundet og senere Bondepartiet. (Norge hadde mistet et stort antall dyktige bønder til USA under emigrasjonen, og gjenværende husbønder og småbønder fikk utvidede rettigheter og råderett over teiger, bl.a.).
2. Depresjonen. Leser man aviser fra 1930-tallet, slås man av hvor ekstreme de politiske skillelinjene var, og hvordan debatten ble ført. Kapitalmakt var et onde, som hadde styrtet verden ut i uår, og det var viktig å begrense dens herjinger.
Derfor var det få motforestillinger mot Bondepartiets ønske om sterk sentralstyring av landbruket, med omfattende regulering (lederne i Bondepartiet var betatt av Keynesianismen, som forfektet nettopp dette.) Utestengelse av private aktører som ikke innordnet seg samvirkebevegelsen var gjengs. Man fikk simpelthen ikke tilgang til avsetningslinjene eller nødvendige ressurser. Samvirkenes innkjøpsmakt ble brukt til medlemmenes fordel, så det var best å bli medlem.
3. Krigen og rasjoneringen. Sentralstyringen og overvåkningen med landbruket fikk et høydepunkt under krigen, av naturlige årsaker. Rasjonering ble innført, og det ble krav om forenkling av produksjonen til hovedkategorier, i stedet for en mengde undervarianter.
4. Gjenoppbyggingen etter krigen. Landets ressurser måtte forvaltes strengt, og ble sentraldirigert, etter kommandoøkonomiprinsipper. I tillegg kunne Ap og Bondepartiet/senere Senterpartiet fortsette utbyggingen av kollektivmottak under samvirkeflagget.
Dette lettet kontrollen med aktiviteter, og oppfylte også positive folkehelsekrav på en tid da man var opptatt av å unngå smittsomme sykdommer, o.l. (Verdt å huske at det var først i 1952 at den første poliovaksinen ble testet, for eksempel.) Opplysningsaktiviteter fra tiden er gjennomsyret av behovet for å motvirke spredning av smittesykdom, som motivasjon for sterk kontroll med landbruket - og dette inntrykket sitter igjen enda, og brukes mot mat "utenfra." Preventiv matvareødeleggelse i folkehelsens navn ble ledestjernen.
Et tankekors at EU har strengere matvarekontroll enn hva vi har, her hjemme er Mattilsynet på produsentens lag, og ikke forbrukerens.
Etterhvert ble det skapt en overbygning, et gjennomgripende system, som er mer opptatt av sin egen overlevelse enn av hva det skal forvalte, og som for å sikre sin overlevelse trekker ressurser fra forbrukerne (skattepenger og overføringer), og fra bøndene (faste lave priser til produsenten). Midlene går til opprettholdelse av overbygningen.
Derfor blir det veldig sjarmerende å se Odd J skrive at "Tine og Nortura er eid av medlemsbøndene" som står fritt til å levere til andre, om de finnes. Ordet mafia blir kanskje brukt vel mye i denne tråden, men mange av grepene man har tydd til gjennom årene for å hindre fremvekst av alternativer ville blitt nikket til på Sicilia.
Og noen ganger ser man ikke skogen for bare trær, så jeg oppfordrer Odd J til å kikke på setningen: "Tine og Nortura er eid av medlemsbøndene," en gang til.
Dersom medlemsbøndene hadde fri disposisjonsrett over sin eiendom, gårdene, kunne man muligens sett på dem som frie økonomiske aktører. Våre bønder er like frie som befolkningen i tidligere Østblokken, som også var så heldige at de eide sine lands produksjonsmidler, i fellesskap.
Sist redigert: