Hehehe. Jeg vet hvilken gourmet du er, Sluket. Jeg er sikker på at du har kompensert for den litt begredelige omeletten både en og to ganger i etterkant. 
Nå har jeg spilt meg gjennom det nevnte åttitallsikonet av en Gabrielutgivelse noen ganger, og det er bare en ting å si. Liker man musikken, er den jaggu verdt penga. Han fikk mye uberettiget tyn for å være i overkant pretensiøs i sin tid, men dette er fantastisk, eksperimentell popmusikk med satirisk brodd, steintøffe og komplekse låter, et lydbilde som kan bringe mang et anlegg i kne, musikere av en annen verden, og far sjøl i kreativt og vokalt toppslag. Med tjuefem års avstand er det lettere å bli grenseløst imponert over storheten i dette prosjektet, og for meg har det alltid gått en rød tråd mellom King Crimson, David Sylvian, Peter Gabriel og Kate Bush. De hører på en måte hjemme på det samme slektstreet.
Gabriel eier miksebordgiganten Solid State Logic og har et relativt oppegående studio, men lyden på orginalutgivelsen var aldri noe å hoppe i taket av.Selv ikke med David Lanois bak spakene. Overivrig og metallisk i toppen og nølende nedover. Det ble foretatt en remaster i 2002 som Gabriel selv har uttalt seg tildels meget kritisk til, så her har han hatt styringa selv. Og hvilket resultat det er blitt. Oppløsningen og detaljeringen er lysår bedre enn førsteutgaven, og bassen er så avgrunnsdyp og potent at Tony Levins bassganger har en fysisk tyngde og tilstedeværelse som nesten kan skremme vannet av en uforberedt lytter. Stemningen i låtene, de elegante arrangementene, detaljene, tekstene som har dybder som fremkaller gåsehuden mer enn en gang,alt fremstår med en helt annen og mye mer fysisk tydelighet.
Et veldig gledelig gjenhør med en plate som satt som en kule da den kom, og som logger enda dypere i dag.
Men alt er ikke stjerner og ekeløv. Ettersom jeg kjøpte den grisedyre vinylboksen, sier det seg selv hva jeg har hørt på. Man skulle tro at et prosjekt av denne tyngden ikke var hjemsøkt av de samme pressefeilene jeg har gnålt om i det siste, men joda. Det er ikke tyst her heller. Langt ifra.
Nå har jeg spilt meg gjennom det nevnte åttitallsikonet av en Gabrielutgivelse noen ganger, og det er bare en ting å si. Liker man musikken, er den jaggu verdt penga. Han fikk mye uberettiget tyn for å være i overkant pretensiøs i sin tid, men dette er fantastisk, eksperimentell popmusikk med satirisk brodd, steintøffe og komplekse låter, et lydbilde som kan bringe mang et anlegg i kne, musikere av en annen verden, og far sjøl i kreativt og vokalt toppslag. Med tjuefem års avstand er det lettere å bli grenseløst imponert over storheten i dette prosjektet, og for meg har det alltid gått en rød tråd mellom King Crimson, David Sylvian, Peter Gabriel og Kate Bush. De hører på en måte hjemme på det samme slektstreet.
Gabriel eier miksebordgiganten Solid State Logic og har et relativt oppegående studio, men lyden på orginalutgivelsen var aldri noe å hoppe i taket av.Selv ikke med David Lanois bak spakene. Overivrig og metallisk i toppen og nølende nedover. Det ble foretatt en remaster i 2002 som Gabriel selv har uttalt seg tildels meget kritisk til, så her har han hatt styringa selv. Og hvilket resultat det er blitt. Oppløsningen og detaljeringen er lysår bedre enn førsteutgaven, og bassen er så avgrunnsdyp og potent at Tony Levins bassganger har en fysisk tyngde og tilstedeværelse som nesten kan skremme vannet av en uforberedt lytter. Stemningen i låtene, de elegante arrangementene, detaljene, tekstene som har dybder som fremkaller gåsehuden mer enn en gang,alt fremstår med en helt annen og mye mer fysisk tydelighet.
Et veldig gledelig gjenhør med en plate som satt som en kule da den kom, og som logger enda dypere i dag.
Men alt er ikke stjerner og ekeløv. Ettersom jeg kjøpte den grisedyre vinylboksen, sier det seg selv hva jeg har hørt på. Man skulle tro at et prosjekt av denne tyngden ikke var hjemsøkt av de samme pressefeilene jeg har gnålt om i det siste, men joda. Det er ikke tyst her heller. Langt ifra.
Sist redigert:
