Denny Freeman - Diggin´on Dylan (V8 Rec., 2012)
Det er alltid et dristig prosjekt å spille inn og utgi andres komposisjoner. Og her har vi jo ikke en hvem-som-helst. Denny Freeman (en nestor i bransjen og fra Austin) tar sjansen (som gitarist i Dylan-bandet i 4 - 5 år på slutten av 90-tallet) og spiller inn hans mest "kjente". Her er det gitaren hans som regjerer, men han slipper til heldigvis, for variasjonens skyld, både fiolin, munnspill (hva ellers) og keyboard.
For å si det med én gang: dette er for gamlinger (som meg, 50+), eller hva
mener han? For daft og ensformig. Mye av dette høres ut som Jim Hall eller Robert Normann (intet stygt sagt om dem). Valget av låtmateriale er jo roten til om dette lykkes eller ikke. Her kan Freeman øse (som alle andre som splller inn Dylans komposisjoner); nesten som fra en Zareptas Krukke. Han henter feil komposisjoner for det meste. Han burde hentet/tolket det som rocker og som kan rockes opp. Og poenget er jo i tillegg at man skal avsette sitt eget fotavtrykk på tolkningen. Det som holder mål her er "Masters of War" med pedal som rocker litt og "Ballad of a Thin Man"; her er det helt fantastisk hvordan han benytter gitaren til omtrent å få den til å fremstå som stemmen til Dylan. "Senor (Tales of Yankee Power) fra "Street Legal" er også bra, men ellers: Nope.
Her hadde du sjansen, Denny Freeman, men den grep du ikke. Eller, grep den feil an.