Piratpartiet er ikke noe tulleparti. Det er et nytt parti i Norge, og hvis man ser på det som nok et lite og ubetydelig parti så kan det kanskje virke tullete. Men i motsetning til mange andre småpartier består dette partiet av godt over gjennomsnittet kunnskapsrike mennesker og folk med gode organisatoriske evner og teknisk kunnskap. Partiet ble formelt stiftet like før jul, og det stiller allerede lister i samtlige fylker til høstens stortingsvalg. Det er et parti med bred appell og internasjonal forankring. En del av en bevegelse som arbeider for å beskytte individer og borgere og deres rettigheter mot statlig og privat forfølgelse og overvåkning. Dette er svært viktige motkrefter i dag, for det er bare å se på de lovforslag og lover som er innført og ligger på trappene i mange land, enten via hemmelige forhandlinger, forkledd som "handelsavtaler", eller stemt i gjennom i konservative riksforsamlinger.
USA, Canada, Australia, NZ .. Europa.
Det er en virkelighet vi foreløpig er skjermet mot, men det varer neppe lenge. Få av de etablerte partiene ser ut til å ta denne nye virkeligheten på alvor og er mer opptatt av å følge påbud og pålegg fra sør enn å verne sine egne innbyggere mot dette.
Den dagen alle disse sakene blir så prekære at vi kjenner dem på kroppen og de blir en del av vår daglige liv vil det være for sent å reversere dem. Så selv om enkelte synes det er tullete å være opptatt av borgerrettigheter, menneskeretter og står på for å beskytte oss mot traktater og avtaler som fratar oss rettigheter som frie borgere, forbrukere og mennesker, så er det likevel verdt å vektlegge. Dette er mye viktigere prinsipielle saker enn hva som står på dagsorden i de andre partiene.
Det kan sikkert synes viktigere på kort sikt å fokusere på små endringer i budsjettene, fillesaker og symbolpolitikk.
Det kommer til å spille liten rolle i praksis hvorvidt vi får en borgerlig regjering eller om dagens rødgrønne vil fortsette. Budsjettendringer er vel stort sett hva det handler om, og de kan alle reverseres om man trenger en kursendring igjen senere. Så dette er med andre ord ikke et viktig valg. Blokkene har utspilt sin rolle selv om det ennå er mulig å se forskjell på dem, i alle fall i talene. Noe blir bedre, noe verre ... uansett utfall.
Da er det heller en god anledning til å gi sin stemme til noen som er opptatt av saker som på sikt vil være grunnleggende. Begge de to store partiene har sviktet på lik linje der da de vedtok full nettovervåkning og tvungen registrering av nordmenns kommunikasjon. Det viktigste verktøyet og infrastrukturen for gjennomføring alle de forandringene som nå er på trappene.
Hvis man har som grunnholdning at mennesker er frie vesener som i størst mulig grad skal kunne ha selvråderett over egne liv så er det ikke så mange partier som tar dette på alvor lengre.
Høyre har gitt opp, Frp har alltid vært en motstander av datatilsynet og vil nok når det kommer til sak alltid sette kommersielle interesser før privatmenneskers, deres rettigheter er for de få og de utvalgte, de andre er det lite viktig med. Venstre lever i en drøm, en drøm om "sentrum". Denne underlige konstellasjonen av indremisjonsholdninger, proteksjonisme, subsidieregn og "små og mellomstore bedrifter". En gang var disse partiene i regjering, men det vil ikke skje igjen. Det som måtte være av liberal tekning blir utvisket av deres ekteskap med Krf. AP likeså, de er i utgangspunktet ikke et dårlig parti og når det kommer til ren administrasjon og statsstyring så har de mange dyktige folk. Men det kommer med en pris. Med på kjøpet følger SV, nå under ledelse av en marxist med et hoff av ottarsympatisører og barnehagetanter. Sympatiske som mennesker, men de er farlige. De har liten respekt for mennesker og ser seg mer enn skikket til å innføre demokratisk styring over dem og deres liv til minste detalj, de vil forvalte deg og ditt liv slik de finner det passende. At de råder over en stor nok pengesekk til å sukre pillen med å dele ut milliarder i alle retninger gjør dem ikke mindre farlige. Selv en slikesnor er en effektiv lenke om foten og halsen på folk. Vedum og Landstein er jo også et kapittel for seg. Uten å gå for mye i detalj her er det nok å si at det vil være ønskelig med en ny kurs i det meste av deres profilerte saker.
Men vi har nå engang et rigid blokksystem. Noe som nesten kan kalles et topartisystem i Norge. I alle fall i praksis om ikke i teorien.
Da kan man nøye seg med å gi sitt fortsatte bifall til dette. De aller fleste menneskene som havner i neste Storting er allerede vedtatt, og dette lenge før noe valg. Partiene har sikret sine topper sikre posisjoner og det er ingenting velgerne kan gjøre for å endre på noe av dette!
.. så da kan man jo leke demokratileken nok en gang og stemme på sin blokk. Som om det var viktig og vesentlig.
Eller man kan gi sin stemme til et parti som faktisk står for saker man selv kan stå inne for. Partier som kanskje er små denne gangen kan bli store på sikt om man er med på å hjelpe dem frem. Partier som prøver å bryte med blokktenkingen og som har føre til viktige holdningsendringer i de større partiene.
Det er testen på om vi har et demokrati i praksis, eller om vi er fornøyd med å la tingene skure å gå og overlate alt til de få utvalgte toppene i de store partiene.
Kanskje man ikke når frem ved første forsøk, men da har man i alle fall vissheten om at man har gjort sitt beste og bidratt med det man kan. Når demokratiet stagnerer og det ikke lenger blir rom for andre enn yrkespolitikere og partipamper, og vanlige mennesker ikke har noen reell innflytelse på det som vedtas på deres vegne får vi bare likegyldighet om man ser det, eller en naiv tilfredshet om man lar seg blende av glansbildet maktmenneskene presenterer.