På den ene siden sympatiserer jeg, rock. På den andre siden bekrefter du at norske landbrukere lider av slavementalitet. Men det er ikke til å undres over - de var nemlig slaver.
For tiden driver jeg og leser en meget fengende bok om "Fjernsætring" - en sammenstilling av tidligere tiders ferd fra hovedbruk til støler og sætre i sommermånedene. En meget grundig bok i "Boka om Land" serien, bind XVI.
I denne finner man følgende.
I matrikkelen for 1665, finner man 57.000 bruk i Norge.
I 1723 var det 67.000 bruk - i tillegg kom 12.000 husmenn med jord. Bruksinnehaverne hadde måttet lokke med jordtildeling for å få god hjelp på brukene sine. Husmennene satte gjerne opp sine egne hus, og lafteteknikken var populær, siden man kunne nedmontere huset og ta det med seg, om man ble kastet ut av den som satt med matrikkelen.
I 1885 var antallet husmenn oppe i 65.000, men da hadde man også mistet et stort antall til USA, pga utvandring. Og ved innføring av stemmerett for voksne menn i 1884, så ga man også støtet til at småbondenæringen kunne begynne å bygge makt og antallet husmenn begynte å gå ned. Det var en forsiktig utvidelse, men den åpnet for viktige reformer.
Fordi kjernen i norsk bondestand var rettighetsløse og underlagt matrikkelbruk, ble organiseringen av den nye og frie bondestanden preget av opprør mot fortiden, og kollektiv organisering for å skape styrke mot dem som ikke ønsket at frie husmenn kunne kjøpe ut jorden de hadde arbeidet på.
Husmannsordningene var for det meste avskaffet i løpet av 1930-årene, men agget mot dem som hadde holdt dem nede satt godt i, og er årsaken til kollektiviseringsorganiseringen som norsk landbruk ble preget av.
Det er her din hyllest til landbruksstøtten skyter feil, syns jeg.
En liten illustrasjon, før jeg påstår hvorfor.
Noen tall fra bygden Torpa i Nordre-Land.
I Høymiddelalderen var det et sted mellom 90-100 bruk i Torpa. Så kom Svartedauen, og i 1500 var det kun 5 bruk igjen.
1600 - 15 gårder, de fleste leilendinger, dvs. at de hadde fått retten til å drive garden av egentlig besitter.
1723 - 75 gårder og 7 husmannsplasser.
1782 - også 75 gårder, men 50 husmenn.
1869 - 160 gårder, og 240 husmenn
Det var tilsvarende utvikling og fordeling rundt omkring i landet. En leilending ble gjerne regnet stående over en husmann, og husmannen var rettighetsløs og uten innflytelse. Norsk bondestand, til tross for generøse omskrivninger rundt omkring på gårdene, består i hovedsak av slekter etter leilendinger og husmenn, og i god opprørsånd (som jeg applauderer) brukte de stemmerett og politisk innflytelse for å sette tidligere undertrykkere på plass, og for å utjevne privilegier og sikre lik tilgang til jordbruksressurser (i form av støtteordninger, for eksempel).
Problemet er at opprørsånden som lå til grunn har overlevd seg selv, i forhold til hva landet trenger i dag. Og nå er sperrene som ble skapt for å jekke ned storbøndene et hinder for norsk landbruk generelt sett. Ved avskaffing av adelen fikk man også gjort noe med gigantgårdene, og ved restriksjoner mot fjerndrift (dvs at man eide uten å bo, men fikk andre til å drive) så åpnet man for større grad av overtakelse, ved husmenn og leilendinger.
Men nå er landbruket blitt en tigger, for å si det brutalt, og det kan umulig være målet med næringen - som kan bidra med store overskudd, om den får spillerom og man viser tillit til at den kan være konkurransekraftig.
Så bildene dine viser ikke hele virkeligheten. Om vi glemmer utgangspunktet for dagens jordbruksordninger, så lar vi også være å forstå hvorfor de er så lite egnede for å virkelig holde liv i næringen. De er defensive, og tar utgangspunkt i den underkuedes kår i kampen mot øvrigheten ... en kamp med virkemidler tilpasset en annen virkelighet enn dagens.
Tidlig gulvvarmeløsning.
Vis vedlegget 201682