@gismo
Ja den er bra.
Fin avveksling fra damer & køntry.
Den er moderne og gammeldags på samme tid.
West- coast lyd og dansbart(!) litt uvant bruk av vocoder på noen låter, men det venner man seg til. Veldig cool plate.
Meget bra lyd- alt er spillt inn orgentlig med analogt utstyr-ikke noe lap-top klipp og lim. (Har den sjøl på vinyl, men er sikkert bra på andre formater også)
Jeg synes du skulle prøve den. Låter nok fett på Faberne
Fra anmeldelse VG:
Det er et imponerende momentum Daft Punk har greid å bygge opp, etter at de møtte veggen med tredjealbumet «Human After All» (2005). Det ironiske er at Daft Punk, som nå kapitaliserer på sin status som sen-nittitalls elektronikapionerer, har gått for mest mulig «organisk» lyd på årets tyngst hypede album.
Med sprell levende (om enn tilårskomne) musikere, og synthlyder så retro at også de fremstår som laget av kjøtt og blod.
Fortsatt er det disco som ligger til grunn for det meste de gjør, men duoen går dypt inn i materien.
Jazz i ryggmargen
Platen er mer nedpå enn forventet, jevnt over midtempo-orientert og ofte mørk stemningsmessig. Store deler av den nikker til syttitalls feinschmeckerpop med jazz i ryggmargen, sløy funk i hoftene og blå øyne i sjelen.
Den utstrakte bruken av vocoder-filtrert vokal og sørgmodige lydlandskaper sender tankene titt og ofte til Röyksopps andrealbum, «The Understanding» (2005). Franskmennene plukker altså opp tråden våre norske venner holdt i da Daft Punk mistet grepet.
Seig som sirup
Men, som seg hør og bør for en blockbuster-utgivelse som dette, er det også heftige prog-eksesser på menyen.
«Lose Yourself To Dance» er nok en låt med Pharrell Williams på vokal og Nile Rodgers på gitar, og den holder alle løftene singelen «Get Lucky» ikke greide å innfri. Seig som sirup, og monumentalt, monstrøst funky, med den heftigste håndklappingen du har hørt på en stund.
«Random Access Memories» gjenoppretter følelsen Daft Punk ga rundt årtusenskiftet, da duoen fremstod som verdens mest ambisiøse studionerder, med popteft attpåtil.
Romantikere
Dette er musikk med vel så stor appell til hjertet som til føttene, som bare ved et par korte tilfeller snubler i mylderet av referanser og smartass-ideer.
THOMAS TALSETH
mvh