Kjære Konemor - lille tapre Gitte. Jeg har vært borte noen dager, da det tradisjonen tro er innspurt på jobb før ferie, altså ta med feltseng og sovepose. Verden går som kjent under, og resten av året er avlyst føles det som, vært år.
MEN mens jeg har tusta med mitt, har jeg følt på meg at jeg drev deg for langt.
Jeg ble ganske rystet over omfanget av din situasjon, og derav lei meg og brydd over at du utleverer deg så inderlig her.
Men har jeg plukket opp hansken, så får jeg stå for det jeg prøver å gjøre etter fattig evne, og inspirere deg til å se og gjøre ting annerledes enn hva du har gjort til nå.
Først av alt er jeg stum av både beundring, og undring over ditt livsløp, valgene du har tatt og alt ansvaret som naturlig følger av valgene.
Det er vondt å lese om din genetiske arv, men som du sier, sånn er`e jo bare. Tapper er du

og livets skole kan så definitivt være tøff.
Jeg er oppriktig glad for å se at du tar tak i helsa de, og at de svimle tenåringene nå tar litt tak.
De små positive tingene som å lage mat til Anders som elsker mammas kokekunster, pleie deg selv i Bunkersen, med sushi, kose deg med bær osv. løfter deg sakte fremover. Du trenger dette, du vet det og gjør noe med det.
Man skal ikke ta hverandre for gitt, men det lærer man først mye senere i livet når man begynner å miste hverandre i dette livet.
Dette med venner er jo også en del av livet vi må ordne selv.
For din del virker det nesten som du ikke har hatt tid til å puste i lange perioder.
I den delen av livet som vi lager kopier av oss selv, jobber og bygger rede blir det jo ofte liten tid til venner.
Så med 6 barn å fostre opp, blir det ikke mye tid igjen, hverken til seg selv, ens bedre halvdel eller venner.
Men jeg tror som sagt det vil gjøre deg godt på sikt, selv om du virker til å mene at du føler deg utenfor, og ikke verdsatt for den du er.
Jeg tror i hvert fall at du er mer en god nok som venn.
Jeg håper Kabelsatan i Dyreparken svarer til barnas forventning.
Jeg jobbet der som fast deltidsinnsatt fra 1977-1981 før fornøyelseparken dukket opp.
Inderlig lang varm bamseklem til deg fra en annen hjemmekjær "raring"
