Ok, da får en gratulere med ny status "konemor" og power. Imorgen er det ett år siden jeg mistet hun jeg var glad i , grunnet kreft. Vi hadde ikke barn sammen, ei heller mange år... Men hun satte dype spor. Så dype spor at jeg har ønsket å ta det helt med ro ifht det annet kjønn, ikke forplikte meg og ikke noe "rebound-forhold". Det har vært rett for meg. Og Jan tenker jeg på nesten daglig, med sin lunhet var han unik.
Historien går videre, og ingen av oss kan stoppe den. Du skriver med ord som vitner om stor beundring og hengivenhet power. Så får tiden vise om det er dere som skal bli gamle sammen. Det vet ingen av oss her inne. Men lykke til på ferden, både som par og enkeltindivider, vil jeg ønske dere. For lykken og gleden kommer ikke bestandig av seg selv, men sorg og smerte skal en ikke dyrke. Og da er det gjerne fint å være to...
Hmmmm...du virker nedstemt, og litt bittersøt HCS. Men takk alikevel.
Selv har jeg vært omgitt av så mye død, sykdom og et jævelig samlivsbrudd at jeg har holdt meg helt og holdent unna jinter i nesten 3 år.
Mao frivillig evenukk, hvilket har gjort meg godt, fordi jeg har evnet å reflektere over livet.
Jeg har ikke som deg og Konemor mistet min partner til døden, men vår fars brutale bortgang og arbeidet med å gjenoppbygge familien (i sær vår mor) har kostet flesk mentalt og fysisk. Derfor fant jeg raskt frem til Konemor, når livet for henne og barna tok en brutal vending.
Det gjorde meg faktisk inderlig vondt å lese hvordan hun hadde det, derfor klarte jeg ikke å være passiv tilskuer til hennes sorg og fortvilelse.
Jeg besøkte henne overhode ikke i sommer for å sjekke henne opp, men det mennesket, ikke minst kvinnen jeg traff fikk blodet til å bruse.
Og det kommer stadig mer trykk på
Jan R var sikkert en lun kar, og betød mye for mange her inne, men jeg traff ham aldri. På mange måter er han blitt et kanonisert ikon for HFS.
Men ikke glem at ting har sin pris når man engasjerer seg på et slikt nivå som han gjorde.
Og som Konemor har skrevet gjentatte ganger i sin tråd ville Jan R at hun skulle gå videre, fordi hun rett og slett er for god til å leve alene.
Det er Jans egne ord til Konemor på dødsleiet har jeg forstått.
De ordene skal man respektere.
Hvor lenge man sørger etter sin kjæres bortgang er høyst individuelt, og i ditt tilfelle vil det tydelig vare lenger enn for Konemor HCS.
Imidlertid savner Konemor Jan, men hun deler heldigvis helt åpent når og hvorfor hun savner ham.
Men hun har tørt og åpne opp for å elske et annet menneske på nytt, og blir møtt med åpne armer.
Jeg tror at også jeg er en lun fyr, men se det må andre si noe om. Dog er jeg fundamentalt forskjellig i fra Jan R.
Hvordan er Konemors priviliegium å vite noe om
