I en langvarig tråd på kabelhjørnet slumpet vi innom et (mer) interessant tema:
Min teori er at det handler om fravær av kompresjon, spesielt i bassen og nedre mellomtone/grunntoneområdet. La oss si ca 50-300 Hz. Der ligger det meste av energien i musikken, men mange stereoanlegg og andre avspillingssituasjoner greier ikke å gjengi den fulle dynamikken i det området. Høyttalere som prøver å lage dyp bass fra små elementer får lange utsving, høyttalermotorene beveger seg ut av det lineære området i magnetgapet, og de komprimerer dynamikken. Det er en annen måte å si "tilfører store mengder tredjeordens forvrengning" på.
Gulvstående høyttalere får også gjerne en kansellering ved 80-100 Hz pga refleksjon fra veggen bak høyttaleren, og en annen kansellering fra reflektert gulvlyd ved et par hundre Hertz (avhengig av lytteavstand). Den fargingen med et par store dalsøkk i øvre bass er også et tydelig hint om at dette er boksemat. Det kan lett bli litt blodfattig.
PA-rigger legger vekt på å få til trøkket og kroppsligheten i dette frekvensbåndet. Det skal jo ofte danses til musikken, med eim av svette og det som verre er. Derimot bommer de ofte på frekvensgangen videre oppover og kan ha tildels store avvik fra det "riktige". Litt eq for å få det sånn noenlunde riktig er helt normalt, men helt riktig blir det aldri. Holografisk stereoperspektiv er også et fremmedord for en PA-rigg.
Konstruktører av hifi-høyttalere har gjerne prioritert mindre farget frekvensgang i stedet og har lagt stor vekt på detaljrikdom. Lyttesituasjonen er jo en helt annen, kanskje sittende alene, dypt konsentrert foran husalteret for å "lytte inn" i avspillingen og få med seg alle detaljer. For å få flat frekvensgang fra en bassmellomtone er det nødvendig å tilføre en del demping, kanskje både elektrisk og mekanisk. Skal man få dyp bass (målt -3 dB-punkt) fra en møbleringsvennlig liten boks blir det også lav følsomhet og lange elementutsving. Begge deler går på bekostning av dynamikken og live-følelsen, mener jeg. "Detaljer" holder gjerne til litt høyere oppe i frekvensspektret, slik at det kan være fristende å legge mer fokus i øvre mellomtone enn i mellombass og grunntone. Analytiske detaljer fremfor kropp og svettelukt.
Fra et gammelt intervju med Joachim Gerhard, mannen bak Audio Physic:
Oppsummert: Jeg tror den viktigste forskjellen ligger i ukomprimert bassgjengivelse. Hvis vi skal ha realistisk mulighet til å gjengi det i et stereoanlegg, betyr det basser med stort membranareal, høy effektivitet og lite mekanisk demping (høy Qms). Jeg bygger ihvertfall høyttalere med 2x12" (til å begynne med), og da Beyma 12P80Nd med 101 dB nominell følsomhet og Qms 6,6. Frekvens- og fasegang kan jeg alltids fikse med digital EQ til slutt, så det er ikke noe problem lenger. Så kan jeg drive dem f eks med chipamps til noen få kroner stykket via PVC-belagt høyttalerkabel fra Biltema, og det vil låte dynamisk og levende. Tror jeg.
Andre teorier om hva som gjør at noe låter "live" og hvordan det kan gjenskapes?
Jeg har fundert en del på hva det er som gjør at vi kan høre forskjell på live musikk og hermetisk vare. De fleste av oss har vel opplevd å gå forbi en åpen dør, høre musikk strømme ut, og øyeblikkelig vite om det er levende artister eller en innspilling. Litt av det interessante her er at lyden som lekker ut av en dør har store avvik i frekvensgang sammenlignet med direktelyden rett foran artisten i rommet. Det er kamfiltrering i bøtter og spann, og mye av diskanten blir borte på veien. Likevel hører vi lett forskjell på levende artist og innspilt musikk, selv med alle de avvikene i frekvensgang. Hvorfor det? Hvilke egenskaper er det ved lyden som gjør at vi opplever det som "live" i stedet for "avspilt"?
Min teori er at det handler om fravær av kompresjon, spesielt i bassen og nedre mellomtone/grunntoneområdet. La oss si ca 50-300 Hz. Der ligger det meste av energien i musikken, men mange stereoanlegg og andre avspillingssituasjoner greier ikke å gjengi den fulle dynamikken i det området. Høyttalere som prøver å lage dyp bass fra små elementer får lange utsving, høyttalermotorene beveger seg ut av det lineære området i magnetgapet, og de komprimerer dynamikken. Det er en annen måte å si "tilfører store mengder tredjeordens forvrengning" på.
Gulvstående høyttalere får også gjerne en kansellering ved 80-100 Hz pga refleksjon fra veggen bak høyttaleren, og en annen kansellering fra reflektert gulvlyd ved et par hundre Hertz (avhengig av lytteavstand). Den fargingen med et par store dalsøkk i øvre bass er også et tydelig hint om at dette er boksemat. Det kan lett bli litt blodfattig.
PA-rigger legger vekt på å få til trøkket og kroppsligheten i dette frekvensbåndet. Det skal jo ofte danses til musikken, med eim av svette og det som verre er. Derimot bommer de ofte på frekvensgangen videre oppover og kan ha tildels store avvik fra det "riktige". Litt eq for å få det sånn noenlunde riktig er helt normalt, men helt riktig blir det aldri. Holografisk stereoperspektiv er også et fremmedord for en PA-rigg.
Konstruktører av hifi-høyttalere har gjerne prioritert mindre farget frekvensgang i stedet og har lagt stor vekt på detaljrikdom. Lyttesituasjonen er jo en helt annen, kanskje sittende alene, dypt konsentrert foran husalteret for å "lytte inn" i avspillingen og få med seg alle detaljer. For å få flat frekvensgang fra en bassmellomtone er det nødvendig å tilføre en del demping, kanskje både elektrisk og mekanisk. Skal man få dyp bass (målt -3 dB-punkt) fra en møbleringsvennlig liten boks blir det også lav følsomhet og lange elementutsving. Begge deler går på bekostning av dynamikken og live-følelsen, mener jeg. "Detaljer" holder gjerne til litt høyere oppe i frekvensspektret, slik at det kan være fristende å legge mer fokus i øvre mellomtone enn i mellombass og grunntone. Analytiske detaljer fremfor kropp og svettelukt.
Fra et gammelt intervju med Joachim Gerhard, mannen bak Audio Physic:
SpeakerBuilding.com - Interview with Joachim Gerhard of Audio Physic, Page 1
Oppsummert: Jeg tror den viktigste forskjellen ligger i ukomprimert bassgjengivelse. Hvis vi skal ha realistisk mulighet til å gjengi det i et stereoanlegg, betyr det basser med stort membranareal, høy effektivitet og lite mekanisk demping (høy Qms). Jeg bygger ihvertfall høyttalere med 2x12" (til å begynne med), og da Beyma 12P80Nd med 101 dB nominell følsomhet og Qms 6,6. Frekvens- og fasegang kan jeg alltids fikse med digital EQ til slutt, så det er ikke noe problem lenger. Så kan jeg drive dem f eks med chipamps til noen få kroner stykket via PVC-belagt høyttalerkabel fra Biltema, og det vil låte dynamisk og levende. Tror jeg.
Andre teorier om hva som gjør at noe låter "live" og hvordan det kan gjenskapes?
Sist redigert:
