Vis vedlegget 267040
R.E.M. Document
1987 I.R.S Records
Produsert av Scott Litt og R.E.M
Scott Litt har jobbet med Nirvana, og Incubus i senere tid, men hadde visst sitt gjennombrudd som produsent sammen med R.E.M på denne plata. Han har produsert seks album for R.E.M hvor dette var det første de gjorde sammen.Tidligere har Litt lekt med Ian Hunter.
Bandet hadde sitt utspring i Athens, Georgia. Like utenfor Atlanta.
Michael Stipe og Peter Buck møttes på platesjappe der Buck jobbet.
Jeg skal ikke skrive så mye mer om bandet, annet enn at jeg synes det er fint at de, etter å ha truffet resten av medlemmene på college, droppet ut for å fokusere på musikken.
Slik skal det være.
Document er det femte albumet i rekken, og var det første albumet som fikk reell oppmerksomhet. Singelen "The one I love" ble #9 på Billboardlista.
R.E.M ble innlemmet i Rock and roll hall of fame i 2007. Eddie Vedder holdt tale i den forbindelse. Jeg måtte titte på talen, og to ting festet seg.
1. Eddie Vedder har hørt Murmur (sjekk) 1260 ganger.
2. R.E.M har vært svært betydningsfullt for grungens mestre Pearl Jam.
Hvordan skal en vurdere et slikt band, og album? Det kan vurderes ut fra hva jeg synes om det, og jeg kan velge å se det i lys av sin plass i musikkhistorien.
Det blir vel ei smørje av begge deler. Here goes:
Grunnen til at Vedder hørte Murmur 1260 ganger var fordi han ikke fikk med seg hva Michael Stipe sang om. Jeg synes diksjonen er bedre på denne plata enn det Vedder antyder. Når det er sagt, er det ikke alltid like greit (for en bondetamp) å skjønne hvor jeg har tekstene til Stipe. Derfor driter jeg i dem for anledningen.
De virker troverdige. Som Stipe faktisk har noe på hjertet, selv om det noen ganger er dels abstrakt i formen.
Stipe er mer enn tekster. Han har en litt nasal stemme som er lett å huske. Den funker veldig bra til å formidle den desperate følelsen i låtene.
Vel. Musikken... Beint fram i alternativ rock sjangeren.
Noen av låtene er litt happy-clappy og uptempo. "Exhuming McCarthy" og "it's the end of the world as we know it". De virker dog å være noe satiriske. Samme det. Jeg blir i godt humør, og får lyst til å spinne rundt på gulvet og riste på henda som en småfull student. Jeg lar det være. Det er helt sikkert mer enn mange nok som har latt seg rive med av dette før. Ingen grunn til å ødelegge korsbåndet ikveld.
Låtene fester seg lett, og gir fot. Om de varer i lengden er jeg usikker på. For min egen del altså. At de har vart for mange er vel utvilsomt.
Andre låter er mer tydelig desperate og såre, som "the one I love".
Eller er den bitter?
Jeg får vibber til Young, og i nyere tid, vårt eget Midnight Choir.
Kan man kanskje anklage Sivert Høyem for å være fan av R.E.M.?
Peter Buck har forresten en alvorlig feit gitarlyd. Det er gjennomgående på hele plata. Jeg har ikke tatt meg tid til å finne ut hvilket utstyr han har brukt, men det låter helvetes fett, og rett. Strøken overdrive, fet twang, og en aldeles nydelig reverb (legg spesielt merke til riffet på the one i love).
I tillegg har han en feeling med de enkle riffene han lirer av seg som han kan få lov å være stolt av. Han kunne godt gjort litt mer ut av det synes jeg. Jeg er tross alt glad i gitarister som viser hvor mye flinkere de er å skifte lyspærer enn andre.
Lyden av bandet som helhet liker jeg. Både samspillet, og miksen. Her er tatt i bruk en god del effekter i miksen, men det høres ikke forferdelig kunstig ut likevel. Mye bedre enn det meste som ble spilt inn på den tiden.
Plata glir fint avgårde fra første kuttet til hiten "the one i love". Fine poplåter hele greia. Så skjer det noe. Jeg skjønner ikke helt hvor Fireplace passer inn i sammenhengen, men det er sikkert bare meg. Den er seig, og tung, og jeg får ikke noe til å stemme. Det har sikkert sammenheng med hva gutta ønsker å formidle, likevel synes arrangementet å falle sammen og bli kaotisk. Lightnin' Hopkins kommer etter og forsterker følelsen av kaos. Stipe gjør seg til, og høres ut som han holder på å bli kvalt. Jeg har lyst å kveles selv.
Så kommer det ei langdryg men helt ok folkrock-stripe som flyter avgårde ubemerket, før det hele avsluttes med ei dystopisk seig rockelåt.
Min tre favoritter på Document er: Exhuming McCarthy, Strange (ei coverlåt), og The one I Love.
Pluss i margen for litt av hvert, og trekk for rusk på slutten.
Ekstrapoeng for historisk betydning?
Hos meg er det hele verdt 7.0 av 10.0
mvh
stingrayV
P.S.
Legger ved linken til nevnte tale, da jeg synes det er godt for alle å ha sett den først best.
Eddie Vedder inducts REM Rock and Roll Hall of Fame Inductions 2007 - YouTube