|
Albumstafetten 28
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Echo & The Bunnymen: Ocean Rain.
Klassiker fra 1984. Helt ukjent for undertegnede......Initielt tenker jeg at denne ikke helt har tålt 30-års lagring, det låter litt datert, litt overarrangert, vokalen er noe maniert og låtene litt for kunstferdig sammensnekret. Og, som Burnt nevner; her er tendenser til 'Big Music'......
Men så, etter 3-4 gjennomhøringer åpner det hele seg. Jeg tar meg i å like hvordan det låter, jeg liker vokalisten (som nok hadde hørt endel på Brian Ferry) og de (fortsatt litt i overkant) kunstferdige melodiene sniker seg inn og gir tendenser til gåsehud. Ikke slik at jeg faller måpende i staver, men såpass at de unngår slakt. Popmusikk er vel en grei merkelapp, mye strykere og et stødig orkester.
Men jeg syns fortsatt det låter veldig -84. Ikke spesiellt engasjerende da, ikke spesiellt engasjerende i dag heller.
Fin musikk som får en litt kjedelig 5/10.
Tror jeg liker skiva bedre enn Handsoer, det er godt pophåndtverk, med et snev av sjel, men denne plata er nesten ikke musikk for meg - bare minner og følelser..KKaare G. Opsahl
Gjest
Digget dette korpset fra første plate Crocdiles som jeg kjøpte på cover i 1980, var stor fan til og med denne skiva, den står fortsatt bra. lurer på hva som skjedde med denne gjengen etter 1984??KKaare G. Opsahl
Gjest
en god ting kan ikke gjøres for ofte
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Takk for fine anmeldelser av 'ocean rain' ! Denne lp'en kjøpte jeg først et par år etter at den kom på markedet.Egentig liker jeg deres 'porcupine' litt bedre,men 'ocean rain' er lettere tilgjengelig.Spesielt liker jeg b-siden.Den har jeg spilt hundrevis av ganger,og låta 'my kingdom' pleide alltid å være med på samlekassettene som man laget før i tiden.Er enig at den er noe datert,men den var veldig tidsriktig da den kom ut.
Echo & the Bunnymen er faktisk i disse dager ute med nytt album,'meteorites'.Har bestilt plata,men har ikke fått den ennå.
mvh.s,
Echo And The Bunnymen? Aldri hatt noe forhold til, men dette er for meg ganske akseptabel og velspilt popmusikk. Litt datert, kanskje, og ikke noe jeg kommer til å oppsøke, men sånt som ikke gjør noe om blir spilt på radioen heller.
Sikkert ganske enig i ca. 5-karakterene.
Feilt land og feil tid for min del.
Eg er for ung (tro det eller ei) til å "ha vært der". Sliter med produksjonen, sliter med soundet, sliter med det meste. Men hadde eg vært 5-8 år eldre kan det godt tenkes at eg hadde hatt et annet forhold til det. Hakke tålt tidas tann i mi bok og mine ører. En del tilløp til gode låter, men det får ikkje hjelpe.
4ish herfra.
ish-ing er så tidlig 2000tall-ish å holde på med.
Men eg er jo en vandrende anakronisme, og henger minst 10 år etter på det aller meste
Da burde du sannelich gitt Echo And The Bunnymen en høyere karakter.
Men eg er jo en vandrende anakronisme, og henger minst 10 år etter på det aller meste
Njæh, hadde eg hengt 30 år etter kanskje.
Men det er noe med det britiske 80 tallet som bare blir helt kræsj i mine ører. Sånn erre bare.
Smøysa liker det nok, hun liker jo både the cure og det som verre er (the smiths, altså).KKaare G. Opsahl
Gjest
Først og fremst nostalgi. digget dette i gymnasårene. reiser bedre enn mye av den andre såkalte Ny bølgen som U2, waterboys med flere.
I see what you did there!
Har en underlig følelse at du liker morgendagens plate bedre.
Blir nok bedre i neste runde, når jeg i samme ånd nominerer en av mine aller største favoritter fra tidlig (britisk) 80-tall: ABC – Lexicon Of Love
Tenker flere enn Townes vil slite litt med den....
(Obs: Dette er ikke ironi.)
Kris Kristofferson Please don't tell me how the story ends.
Kris Kristofferson Please don't tell me how the story ends.
Jeg får begynne med å si at dette var en hundre prosent ny artist for meg som jeg bare har hørt navnet på i tidligere annledninger.
Plata starter med låta Me And Bobby Mcgee, dette gjorde at etter jeg hadde hørt låta for første gang, følte det mangla noe. Det jeg følte mangla var stemmen til Janis Jopplin, som jeg inntil nylig trodde hadde skrevet denne låta. jeg pleier skjelden å like koverklåter bedre en originalen, men akkuratt nå var dette tilfelle. Jeg føler Kristofferson mangler særpreg i stemmen og at han holder igjen litt på formidlingen av budskapene sine.
Videre ut i skiva fortsetter Kristofferson med nogen lunde samme trallt, Gitarklimpring og stille, melankols sang. Detter blir rett og slett litt kjedelig for meg, men til rette anledningen er nok dette gull! jeg oppfatter at Kristofferson har med seg et band på låter som "Smile At Me Again" og noen flere låter lengre ut i skiva, disse låtene virker på meg gangske like hverandre, og jeg er lite fan de usynkrone stavingene mellom hovedvokal og kor.
Det jeg likte godt med plata er Kristoffersons tekster, spesiellt "The Laidys Not For Sale" og "Billy Dee" hvor sistnevnte pirker i en nerve som sitter litt dypt.
En annen sak som for mange sikkert er uvesentlig, er avbruddene i noen av låtene og pitte små feil i gitar og rytme som gir litt helhetlig liv til plata. Sammen med suveren opptakskvalitet av gammal sort, forvrenging på vokalmikrofon og litt lite fylde i basstromma gir dette følelsen av at man så og si sitter rett bak glassruta i studio under opptaket og det gir en stjerne i boka fra meg!
Dette er topp musikk til sin annlednign og antageligvis bedre når tekstene sitter spikra mellom nederste ryggplater. For meg blir det en smule langdrøyt og melankols.
Jeg triller tikanta terning til 4.
-MatthiasBra Some11!!
Kris Kristofferson har jo vært med på mye rart. Gift med Rita Coolidge, surrebukk og fyllefant. En litt skjelvende stemme, skrevet noen slagere, gitt ut to, kanskje tre bra plater, spesielt "The Austin Sessions", den satt. Men, dette er bare tull. Her skal penger hentes. Nei, dette er unødvendig.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Kris Kristofferson - please don't tell me how the story ends (2010)
Jeg har ikke noe veldig nært forhold til hedersmannen og artisten Kris Kristofferson annet at han alltid har vært med i bransjen.Han prøvde seg vel også som skuespiller også engang i tida.I de siste åra har jeg kjøpt et par av hans første plater,samt at jeg har de tre nyeste som danner en slags triologi.Jeg har også platene han gjorde sammen med Waylon Jennings,Willie Nelson og Johnny Cash da de dannet supergruppa The Highwaymen på tampen av åttitallet.
Denne platen her består av svært tidlige demoer som ble spilt inn da han var i startgropa av sin karriere.Mye her er bare Kristoffersson som klimprer på giteren og synger.Det høres ut som en del av dettte er tatt opp midt på natta med en diett bestående av kaffi,sigaretter og whisky i studio.
Plata starter med en tidlig demoversjon av hans store signaturmelodi,'me and Bobby McGee'.Innspillingen har en virkelig rotten lyd.Her og der krydres det med andre instrumenter og flere artister i studio,og da låter det mer som et ferdig produkt.
Det er vel første gang det blir nominert et album bestående av demoer i stafetten.Personlig liker jeg bedre et ferdig produsert album.Da har man ofte en rød tråd,et konsept og en gjennomtenkt låtrekkefølge.På denne platen kommer låtene hulter til bulter.
Det jeg liker med gammel country er at det ofte fortelles en historie i tekstene,og det er som regel ganske triste fortellinger som blir formidlet.Kristoffersson er meget dyktig låtskriver,og fikk tidlig stempelet som en "outlaw".Her hører vi ofte sanger fra skyggesiden av det amerikanske samfunnet.Musikalsk så spenner det fra viser,gospel,blues og country.Han er en fin singer/songwriter,og når det bare er han og gitaren i studioet føles der ærlig,nakent og ikke minst ekte.
Det var ikke enkelt å sette karakter her.Dette er nok en gullkiste for fansen,men jeg hadde nok foretrukket de ferdigstilte sangene slik de ble på plate.Mange av disse ble jo også store hits for andre artister på den tida.Men i og med at jeg har stor respekt ovenfor Kristofferson strekker jeg meg til 6/10.
mvh. s,
Gode anmeldelser fra begge!
Jeg liker innblikket plata gir i Kristoffersons spede begynnelse som artist.
Det er kanskje like åpenbart at en gigant i bransjen har startet opp på et tidspunkt, som det er at jenter også går på do.
At demotaper ikke holder den kvaliteten et ferdig produkt gjør er jo ikke forbausende, likevel forblir plata en kuriositet.
En fanboy-greie rett og slett.
Synes det er vanskelig å trille på gamle fotoalbum, men det var jo gøy å bla i det litt.KKaare G. Opsahl
Gjest
Fine anmeldelser
Du liker country men har ikke fått med deg The Highwaymen?Kristofferson med Willie Nelson og Johnny Cash? dette må sjekkes ut
Wow!
Gode meldinger!
Aldri fått helt fot på Kris Kristofferson. I mi bok er han noe overvurdert som låtsmed - han er flinkere til å se/høres kul ut, og drikke whisky. Skulle han blitt portrettert på film har Jeff Bridges klippekort på rollen.
Når det er sagt, så er det jo klart at en og annen minneverdig låt har blitt ført i pennen av Kristofferson også, i tillegg til evergreenen Me and Bobby McGee. Har vel et par gode album rundt 1970/1 (Blame it on the stones er jo storveis), men utover i karrieren hans så syns eg det er langt mellom høgdarene, og den delen av diskografien er av perifær interesse og kjennskap for min del.
Uansett, fyren er jo en gigant innen countryen de siste 40-50 år, og det er jo klart det ikkje er helt uten grunn. Samarbeidet i Highwaymen med Cash, Nelson og Jennings hjalp nok godt på både fame&fortune sånn sett. Personlig holder eg folk som Billy Joe Shaver og Lee Clayton (begge covret av nettopp Highwaymen) jævli mye høyere enn Kristofferson.
Disse demoinnspillingene funker greit som et historisk dokument, men blir vel heller ikkje så veldig mye mer enn nettopp det. For hardcore fans er det sikkert stor stas, for oss andre er det mye som er bedre og mer interessant.
Eg sier 5/10
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Førsteplata til Highwaymen er skikkelig tøff ! Anbefales.Jeg kjøpte den billig på bensinstasjonen
Du liker country men har ikke fått med deg The Highwaymen?Kristofferson med Willie Nelson og Johnny Cash? dette må sjekkes ut
Wow!
mvh.s,
Er selv bare 20 år, liker country som Cash og Nelson mye pga. Tekstene og de markante stemmene, Willie Nelsons always on my mind og Johnny Cashs hurt og Walk The Line samt Jackson sammen med June Carter er klassikere som er gode å ta frem i tide og utide! Har VELDIG mye musikk forran meg og er ikke noen sjangersæring. Så lenge det er bra musikk bryr det meg lite hvilken skuff det ligger i
-MatthiasBare til info så er Hurt egentlig en Nine Inch Nails sang, men det viste du sikkert. Johnny Cash var ikke alltid like begeistret for låtene som Rick Rubin kom drassende med på American Recordings platene. Ikke fordi han synes melodiene var dårlige, men fordi tekstene var kompliserte og vanskelig å forstå. Han likte det enkelt.Dette blir for perifert for meg, demoinnspillinger beregnet på å selge låtmaterialet. Helt ok låtmateriale er det vel også, men heller ikke mere.
Har aldri sett det store med Kristoffersen, og denne hjelper ikke på det. At dette er gullkorn for fansen skjønner jeg imidlertid meget godt.
Ikke kandidat for huggstabben, men albumet blir rett og slett for sært og spesiellt - 4/10.GGjestemedlem
Gjest
Takker for gode anmeldelser.
Det trekkes frem av mange at platen nok er konge for fansen, men av mindre interesse generelt. For meg er det litt motsatt. Jeg er ikke, og har aldri vært noen fan av Kris Kristoffersen, ei heller av den glatte hattecountryen han ofte serverer. Men denne platen var anderledes og fenget min interesse. De enkle innspillingene der man hører låtene helt uten voldsom produksjon og med en enkel og ærlig lyd som jeg godt liker å høre på. Musikalsk er det vel intet mesterverk, men jeg liker platen likevel. Låter som The Lady's Not For Sale gjør det verdt å høre på den.
Kanskje det var ovverraskelsen over at jeg likte denne platen som gjorde at jeg nominerte den, for jeg har tradisjonelt slitt med country... men har begynt å endre på det etter å ha komet over mye bra de siste årene. Da er det vel kanskje to forgreininger som fenger meg mest. Det ene er vel mer americana som Sadies og Giant Sand og det andre er det helt enkle og strippede. Mann med gitar, stemme og en god låt, og da helst med et enkelt opptak, gjerne med én enkelt mikrofon og god lyd.
Det er sikkert mye som passer den beskrivelsen som er bedre, og jeg håper å ramle over noe av det etterhvert. Men denne fikk meg som sagt til å stoppe opp noen øyeblikk og bifalle. Kanskje spesielt artig når det er en artist som jeg tidligere har hatt ganske sterke fordommer mot faktisk leverer noe som jeg godt kan like. Minner meg på å ikke være alt for fastlåst når det kommer til musikk.
^Deph
Det eg mente med "bra for fansen", var at Kristofferson fansa fins det nok veldig mange av, og de vil ha stor glede av slike innspillinger - på samme måte som det var en skattkiste for Cash fans da den American Recordings outtakes boksen kom, og disse Personal file utgivelsene.
Men for min dels, så har eg jo hørt en og annen singer/songwriter skive og countryplate de siste åra, og syns i så måte at denne saken her er av nokså middels interesse reint musikalsk. Men syns det er helt toppers at du fikk sansen for det! Kanskje du kan prøve deg på de beste Bill Morrissey skivene også da? "Mann med gitar" plater det også, og om du kan leve med at han bare når over en oktav (og knapt nok det), så trur eg definitivt det kan være noe for deg
R.E.M. Document
1987 I.R.S Records
Produsert av Scott Litt og R.E.M
Scott Litt har jobbet med Nirvana, og Incubus i senere tid, men hadde visst sitt gjennombrudd som produsent sammen med R.E.M på denne plata. Han har produsert seks album for R.E.M hvor dette var det første de gjorde sammen.Tidligere har Litt lekt med Ian Hunter.
Bandet hadde sitt utspring i Athens, Georgia. Like utenfor Atlanta.
Michael Stipe og Peter Buck møttes på platesjappe der Buck jobbet.
Jeg skal ikke skrive så mye mer om bandet, annet enn at jeg synes det er fint at de, etter å ha truffet resten av medlemmene på college, droppet ut for å fokusere på musikken.
Slik skal det være.
Document er det femte albumet i rekken, og var det første albumet som fikk reell oppmerksomhet. Singelen "The one I love" ble #9 på Billboardlista.
R.E.M ble innlemmet i Rock and roll hall of fame i 2007. Eddie Vedder holdt tale i den forbindelse. Jeg måtte titte på talen, og to ting festet seg.
1. Eddie Vedder har hørt Murmur (sjekk) 1260 ganger.
2. R.E.M har vært svært betydningsfullt for grungens mestre Pearl Jam.
Hvordan skal en vurdere et slikt band, og album? Det kan vurderes ut fra hva jeg synes om det, og jeg kan velge å se det i lys av sin plass i musikkhistorien.
Det blir vel ei smørje av begge deler. Here goes:
Grunnen til at Vedder hørte Murmur 1260 ganger var fordi han ikke fikk med seg hva Michael Stipe sang om. Jeg synes diksjonen er bedre på denne plata enn det Vedder antyder. Når det er sagt, er det ikke alltid like greit (for en bondetamp) å skjønne hvor jeg har tekstene til Stipe. Derfor driter jeg i dem for anledningen.
De virker troverdige. Som Stipe faktisk har noe på hjertet, selv om det noen ganger er dels abstrakt i formen.
Stipe er mer enn tekster. Han har en litt nasal stemme som er lett å huske. Den funker veldig bra til å formidle den desperate følelsen i låtene.
Vel. Musikken... Beint fram i alternativ rock sjangeren.
Noen av låtene er litt happy-clappy og uptempo. "Exhuming McCarthy" og "it's the end of the world as we know it". De virker dog å være noe satiriske. Samme det. Jeg blir i godt humør, og får lyst til å spinne rundt på gulvet og riste på henda som en småfull student. Jeg lar det være. Det er helt sikkert mer enn mange nok som har latt seg rive med av dette før. Ingen grunn til å ødelegge korsbåndet ikveld.
Låtene fester seg lett, og gir fot. Om de varer i lengden er jeg usikker på. For min egen del altså. At de har vart for mange er vel utvilsomt.
Andre låter er mer tydelig desperate og såre, som "the one I love".
Eller er den bitter?
Jeg får vibber til Young, og i nyere tid, vårt eget Midnight Choir.
Kan man kanskje anklage Sivert Høyem for å være fan av R.E.M.?
Peter Buck har forresten en alvorlig feit gitarlyd. Det er gjennomgående på hele plata. Jeg har ikke tatt meg tid til å finne ut hvilket utstyr han har brukt, men det låter helvetes fett, og rett. Strøken overdrive, fet twang, og en aldeles nydelig reverb (legg spesielt merke til riffet på the one i love).
I tillegg har han en feeling med de enkle riffene han lirer av seg som han kan få lov å være stolt av. Han kunne godt gjort litt mer ut av det synes jeg. Jeg er tross alt glad i gitarister som viser hvor mye flinkere de er å skifte lyspærer enn andre.
Lyden av bandet som helhet liker jeg. Både samspillet, og miksen. Her er tatt i bruk en god del effekter i miksen, men det høres ikke forferdelig kunstig ut likevel. Mye bedre enn det meste som ble spilt inn på den tiden.
Plata glir fint avgårde fra første kuttet til hiten "the one i love". Fine poplåter hele greia. Så skjer det noe. Jeg skjønner ikke helt hvor Fireplace passer inn i sammenhengen, men det er sikkert bare meg. Den er seig, og tung, og jeg får ikke noe til å stemme. Det har sikkert sammenheng med hva gutta ønsker å formidle, likevel synes arrangementet å falle sammen og bli kaotisk. Lightnin' Hopkins kommer etter og forsterker følelsen av kaos. Stipe gjør seg til, og høres ut som han holder på å bli kvalt. Jeg har lyst å kveles selv.
Så kommer det ei langdryg men helt ok folkrock-stripe som flyter avgårde ubemerket, før det hele avsluttes med ei dystopisk seig rockelåt.
Min tre favoritter på Document er: Exhuming McCarthy, Strange (ei coverlåt), og The one I Love.
Pluss i margen for litt av hvert, og trekk for rusk på slutten.
Ekstrapoeng for historisk betydning?
Hos meg er det hele verdt 7.0 av 10.0
mvh
stingrayV
P.S.
Legger ved linken til nevnte tale, da jeg synes det er godt for alle å ha sett den først best.
Eddie Vedder inducts REM Rock and Roll Hall of Fame Inductions 2007 - YouTubeSist redigert:
7 er strengt. Begrunnelse kommer ikke da jeg ikke liker og beskrive følelser. Zårri.
Litt usikker på hva du ser etter decibelus, men for min del er musikk strengt subjektivt.
Jeg kan gjerne utdype litt.
Låtmaterialet er av en enkel karakter. Oppbygningen på låtene grenser til å være simpel.
Det finnes ikke innovasjon i det uansett hvordan du vrir eller vender på det. Hverken nå, eller i 1987.
Det er ikke nødvendigvis en negativ ting, likevel er vurderingen av hvorvidt dette fungerer subjektiv.
Jeg trekker i karakteren fordi musikken ikke slår meg som banebrytende, og fordi her er -som jeg skriver i anmeldelsen- et par låter som er virkelig dårlige. Og da mener jeg de er dårlig arrangerte låter. Det handler mindre om hva jeg liker og ikke.
Du har selvfølgelig all rett til å være uenig i det jeg mener.
mvh
stingrayV -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…