Cloroform
cracked Widerøe open (vi lar autokorrekturen stå denne gangen)
KAAA Records 2005
Hva skal man skrive? Ikke prøv å finne ut hva sangene handler om!
Stavangertrioen Cloroform burde være kjent for mange. De holdt det gående i åtte-ti år. Hvor store de var vet jeg egentlig ikke, og jeg har ikke rukket å finne ut av det heller.
Vokalist og organist John Erik Kaada har drevet med noen kunstlete orkestergreier, og har komponert noe filmmusikk hist og pist.
Bassist Øyvind Storesund har også figurert i publikumssuksessen Kaizers Orchestra, og Wunderkammer. Trommisen Børge Fjordheim er visst fast hustrommis for "en stinkende sleipe kladd" (tekstreferanse -ta den den som kan).
Powertrioen gav ut syv plater på ni år.
Jeg har ikke hørt alle platene, i alle fall ikke som jeg kommer på i farta.
Såvidt jeg veit har de kommet ut på selskapet til John Erik Kaada alle platene. Arrester meg gjerne.
Når jeg setter på plata første runde så syntes jeg umiddelbart at dette låt da snilt? Jeg husker Cloroform som langt mer utilgjengelig og eksperimenterende. En runde tilbake til første plata bekrefter dette. Jaja. Jeg har vel ikke hørt denne før da... Men visselig. Her er låter en drar kjensel på. You talk way too much har man da hørt før. Ei skikkelig morsom låt forøvrig.
Uansett.
Cracked wife open (vi lar den også stå) er en fin støypopgreie. Ifølge Wikipedia heter dette visst "syrejazzrock". Et knippe låter. Noen kjappe, andre roligere. Jeg liker veldig godt sounden jevnt over, selv om det på noen av kutta blir vel mye grums. Helt på linje med some11 her.
På en annen side -her snakker vi kun smak- så liker jeg den blodfattige trommelyden. Det kan nesten høres ut som det er spilt inn i en kjeller, med minimalt av demping i rommet. Noe for seg selv tenker jeg. Ikke ugjort, men tøft nok.
Dette er dyktige gutter med mye å vise til. Mangel på talent finner jeg ikke.
Når det gjelder vokalen til Kaada, så kan du ta den, og ha den, og få riket attpå.
Gutten får Thor Heyerdahl til å høres ut som han har vokst opp i Cambridge, og Michael Stipe sine tekster blir så tydelige som kravebeina på en anorektiker. Jeg aner at det stort sett handler om fornikering? Det er jo rock'n'roll, så hvorfor ikke...
Hvorvidt det de gjør på akkurat denne plata er krevende greier, er vel ikke et tema. Musikken er enkel. Noen av arrangementene henger i en TYNN tråd. Det er helt sikkert en mening bak oppbyggingen av feks. Lifelong Tragedy, jeg tar den bare ikke.
Det samme tenker jeg om ganske mange av låtene. Om det som egentlig ligger til grunn for dette er det nakne lydbildet, som gjør de støyfulle og brå overgangene (i mine ører) noe usmaklige, eller er det faktisk slik at komponisten Kaada (det står jo ikke på internett hvem som har komponert herlighetene, i alle fall ikke der jeg lette) ikke har hatt helt dagen skal jeg ikke spekulere. Men det er noe som ikke stemmer.
For meg funker det bedre når gutta fiser på med enkle rockelåter uptempo, og holder seg i det blide landskapet.
Crush, Come with me Please, og Broken ble umiddelbare favoritter. Førstnevnte kommer til å gå på repeat hele sommeren, for yngstemann på tre har fått fullstendig filla på "hipp hipp hå".
Jeg triller en femmer.
