Fidelity nr. 56 skrev:
Som nevnt regnet jeg med at det ville være nødvendig å kunne gå frem og tilbake mellom den slipte og uslipte plata for å være sikker på forskjellen. Men vi visste momentant at forskjellen var langt større enn antatt. Og vi fant frem til en av våre favoritter; Andsnes i Grieghallen med A-moll konserten. Slik som referanseanlegget nå låt, var det ingen av oss som engeng hadde fantasi til å tenke seg hva eventuelle forbedringer skulle bestå i; dette låt simpelthen fenomenalt slik som det var. Så et minutt under kniven, og plutselig var den samme innspillingen enda mer dynamisk, detaljert og rytmisk medrivende med fjerning av denne anelse plastikkhinne på felerekka i bytte med enda mer detaljer samt en naturlig opplevelse av treverk, grisetarmer og stålstrenger.
Det er ofte enkelt å høre små forskjeller i lydkvalitet. Det er ikke alltid så enkelt å avgjøre hva som er bedre og hva som bare er forskjellig. Men i begge disse eksemplene opplevde vi å bli trukket nærmere til noe som opplagt var mer virkelighetsnært. I betydelig grad!
Her var ingen tvil, og forskjellen var minst den samme som man kunne forvente ved å bytte ut en bra 25 tusen kroners CD-spiller med noen av de aller beste til rundt 100.000. I vårt tilfelle opplevde vi en forbedring av en av de to beste CD-spillere vi noensinne har hørt. Selv Audio Soulution ble enda litt bedre, utrolig nok.
CD’en død? Ikke om kvalitet har noen betydning, etter min mening. Ingen av oss i testpanelet har hørt den kraft, den rytmiske fremdriften og den dynamikken på noe datasystem/USB-dac så langt! Er 16 bits og 44 kHz faktisk tilstrekkelig om alt er gjort riktig? Og er mange innspillinger langt bedre enn sitt rykte, også med hensyn til dynamikk?
Som sagt så fikk vi ikke gjort noe særlig med diverse andre remedier til forbedring av lydkvaliteten den kvelden. Vi ble sittende å spille plata etter plate som alle fikk seg en omgang med skalpellen før vi med fornyet ineresse lyttet til kjente å kjære CD’er som ble gjengitt med kirurgisk presisjon…
