Da har førsteinntrykkene satt seg, og fornuften har rukket å ta igjen følelsene. Entusiastprodukter a la Clones er fort vekk emosjonelle kick for de mer subjektivistisk orienterte av oss, men at vi av den grunn skulle være dårligere egnet til rasjonell vurdering, er en misforståelse. Så, med sansenes og fornuftens forente krefter er jeg kommet frem til to betraktninger om AP1.
1. Den kombinerer hurtighet og høy oppløsning med uanstrengt, ørevennlig lydgjengivelse. Denne kombinasjonen er erfaringsmessig helt urealistisk å forvente i budsjett- og mellomklassen. Hvor mange ganger har vi vel ikke forlatt lyttestolen fordi lyden enten er for ullen eller for skarp?
Begge deler er omtrent like anstrengende for den musikkhungrige. Varmt og ullent eller skarpt og slitsomt, det er den ubemidlede eller sanksjonerte lydentusiastens dilemma. Så får han heller håpe på å komme over opptak med en klangbalanse som reduserer skavankene sånn noenlunde på en god dag.
AP 1 gir oss i pose og sekk. Her merker en ikke stort til krykkeløsninger som begrenser og frustrerer. Musikken flyter ut i rommet tilstrekkelig inntakt til at vi kan senke skuldrene og hengi oss.
2. Dynamikken er meget god. På grunn av egenskapene i punkt 1, er det bare å skru opp - selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser. Det er noe veldig luftig og frigjort i mellomtonen som får hermetikken ut av boksene ellers i kjeden også, hvis det ikke er for store skjevheter ute og går.
Clones Audio AP 1 er ikke best i noe som helst, og det er heller ikke poenget. Det utrolig morsomme er at denne troskyldige lille rakkeren senker innstegspunktet økonomisk for god nok lyd med flere hundre prosent, så vidt jeg kan skjønne. Også etter å ha tenkt meg om.