15 år. Herregud 15 år!!!
Måtte det ta så jævlig lang tid?
Hvor mange timer har jeg brukt/kastet bort på kjøring, internett, HS og butikker/messer. Sikkert 3-4 årsverk!
Selv gode venner har jeg ofret gjennom årene
Hvor mange penger har jeg sløst bort? Tør ikke tenke på det, men sykt mye er det. Hvor mange famileturer og ferier har galskapen frarøvet min familie?
Familien er bare oppgitt av min hobby, kona klager og ungene synes den stjeler tid. Så hva er greia?!!!! Hvorfor overser jeg familiens behov, når jeg ikke klarer å forbedre lydkvaliteten, som igjen gjør meg trist og frustrert.
Er jeg bare en forbanna egoist, som lyver og manipulerer. Føler meg ofte som en alkoholiker, der jeg bedyrer at nå er jeg fornøyd og at dette var siste kjøpet (for i år). Og så går det bare noen uker før jeg sprekker, og er på kjøret igjen.
HVA ER DET SOM ER SÅ KONTROLERENDE MED DENNE HOBBYEN AT JEG ER VILLIG TIL Å RISIKERE ALT JEG ER GLAD I OG SOM BETYR SÅ MYE MER?
15 år, og jeg hvet det fortsatt ikke. Bare at jeg er like hekta nå som da. Og selv om det er tømt milioner av veske for å slukke flammene gjennom årene, så er gnisten der fortsatt. Bare venter på litt vind som snart dukker opp på bruktbørsen.
GÅSEHUD! Den traff meg her om dagen i min egen kjeller. Ere mulig. Endelig. For en belønning. For en LYD
8 år hadde jeg prøvd alt i det nye rekkehuset, hvor byggherren må ha vært djevelen selv, med kvadratiske mål som kun blusser opp stående bølger. Over hundre komponent bytter, om-møbleringer og akustiske tiltak (vannvittige tiltak til tider, som lett kvalifiserer til avd 8 på Gaustad)
Hvorfor kastet jeg ikke inn håndklet før. Hadde jeg vært en bokser så ville rekorden vært 156 tap og 14 seire.
Derfor er jeg overbevist om at audiofili er en sykdom. Får bare håpe at den er kronisk.
For selv alt for mange nedturer, så er oppturene helt magiske.
Spesielt de gangene det har begynt med en magefølelse da noe int dukket opp på brukten. De neste dagene er jeg i transe og tenker på det samme 24/7. Søker på nettet etter stoff. Noen mailer og tlf samtaler. Alt i boks. Vente til helgen, der det blir 2-4 timers kjøring for å hente juvelen. Pakke opp, lese manualer og til slutt slå på bryteren. Da er det vannvittig deilig å få bekreftet det magefølelsen ga for nesten 1 uke siden. Det er disse øyeblikkene som driver meg videre og gir meg nok energi til å ta i mot 3 nedturer før neste opptur.
Hvorfor deler jeg dette? Fysisk kjenner jeg nesten ingen av dere, men HS er min verden og dere er mine soulmates. Dere forstår meg (forhåpentligvis).
For noen dager siden innså jeg at nok for være nok. Lyden vil ikke bli særlig bedre i mitt kjellerom. Matching og utskiftinger av over 100 komponenter var beviset, og selv min økende ekspertise kunne ikke trylle mer. Slaget var tapt. Jeg kunne se toppen av fjellet, men fikk ikke lov til å gå høyere.
Så et blikk på brukten, og magefølelsen fucket med meg igjen. Fornuftens radar som vanlige mennesker besitter registrerte heller ikke at disse monoblokkene var "over my leage" prismessig. I denne fasen er jeg som en nymfoman i et harem. Fortapt. Anger og angst for komme senere, mens jeg driver ut alle djevelske tanker om fornuft.
Det skulle vise seg at handelen gikk over all forventning og selger ønsket mitt effektrinn i en del av handelen.
Igjen var forventningene på plass, men mer dempet enn før. Så var endelig tiden kommet. POWER ON.
15 års belønning var det jeg hørte. Tårene bare presset på. Gåsehuden som gikk turne rundt kroppen var på en måte bekreftelsen på at jeg ikke har "kastet bort" disse årsverkene på noe som jeg ikke fikk til. For en lettelse.
Endelig er jeg der jeg ønsker å være. På nivå med gode demoer på messer og butikker. ENDELIG! JEG FØLER EN SÅNN LYKKE, som bare måtte deles. Brother
Måtte det ta så jævlig lang tid?
Hvor mange timer har jeg brukt/kastet bort på kjøring, internett, HS og butikker/messer. Sikkert 3-4 årsverk!
Selv gode venner har jeg ofret gjennom årene
Hvor mange penger har jeg sløst bort? Tør ikke tenke på det, men sykt mye er det. Hvor mange famileturer og ferier har galskapen frarøvet min familie?
Familien er bare oppgitt av min hobby, kona klager og ungene synes den stjeler tid. Så hva er greia?!!!! Hvorfor overser jeg familiens behov, når jeg ikke klarer å forbedre lydkvaliteten, som igjen gjør meg trist og frustrert.
Er jeg bare en forbanna egoist, som lyver og manipulerer. Føler meg ofte som en alkoholiker, der jeg bedyrer at nå er jeg fornøyd og at dette var siste kjøpet (for i år). Og så går det bare noen uker før jeg sprekker, og er på kjøret igjen.
HVA ER DET SOM ER SÅ KONTROLERENDE MED DENNE HOBBYEN AT JEG ER VILLIG TIL Å RISIKERE ALT JEG ER GLAD I OG SOM BETYR SÅ MYE MER?
15 år, og jeg hvet det fortsatt ikke. Bare at jeg er like hekta nå som da. Og selv om det er tømt milioner av veske for å slukke flammene gjennom årene, så er gnisten der fortsatt. Bare venter på litt vind som snart dukker opp på bruktbørsen.
GÅSEHUD! Den traff meg her om dagen i min egen kjeller. Ere mulig. Endelig. For en belønning. For en LYD
8 år hadde jeg prøvd alt i det nye rekkehuset, hvor byggherren må ha vært djevelen selv, med kvadratiske mål som kun blusser opp stående bølger. Over hundre komponent bytter, om-møbleringer og akustiske tiltak (vannvittige tiltak til tider, som lett kvalifiserer til avd 8 på Gaustad)
Hvorfor kastet jeg ikke inn håndklet før. Hadde jeg vært en bokser så ville rekorden vært 156 tap og 14 seire.
Derfor er jeg overbevist om at audiofili er en sykdom. Får bare håpe at den er kronisk.
For selv alt for mange nedturer, så er oppturene helt magiske.
Spesielt de gangene det har begynt med en magefølelse da noe int dukket opp på brukten. De neste dagene er jeg i transe og tenker på det samme 24/7. Søker på nettet etter stoff. Noen mailer og tlf samtaler. Alt i boks. Vente til helgen, der det blir 2-4 timers kjøring for å hente juvelen. Pakke opp, lese manualer og til slutt slå på bryteren. Da er det vannvittig deilig å få bekreftet det magefølelsen ga for nesten 1 uke siden. Det er disse øyeblikkene som driver meg videre og gir meg nok energi til å ta i mot 3 nedturer før neste opptur.
Hvorfor deler jeg dette? Fysisk kjenner jeg nesten ingen av dere, men HS er min verden og dere er mine soulmates. Dere forstår meg (forhåpentligvis).
For noen dager siden innså jeg at nok for være nok. Lyden vil ikke bli særlig bedre i mitt kjellerom. Matching og utskiftinger av over 100 komponenter var beviset, og selv min økende ekspertise kunne ikke trylle mer. Slaget var tapt. Jeg kunne se toppen av fjellet, men fikk ikke lov til å gå høyere.
Så et blikk på brukten, og magefølelsen fucket med meg igjen. Fornuftens radar som vanlige mennesker besitter registrerte heller ikke at disse monoblokkene var "over my leage" prismessig. I denne fasen er jeg som en nymfoman i et harem. Fortapt. Anger og angst for komme senere, mens jeg driver ut alle djevelske tanker om fornuft.
Det skulle vise seg at handelen gikk over all forventning og selger ønsket mitt effektrinn i en del av handelen.
Igjen var forventningene på plass, men mer dempet enn før. Så var endelig tiden kommet. POWER ON.
15 års belønning var det jeg hørte. Tårene bare presset på. Gåsehuden som gikk turne rundt kroppen var på en måte bekreftelsen på at jeg ikke har "kastet bort" disse årsverkene på noe som jeg ikke fikk til. For en lettelse.
Endelig er jeg der jeg ønsker å være. På nivå med gode demoer på messer og butikker. ENDELIG! JEG FØLER EN SÅNN LYKKE, som bare måtte deles. Brother
Sist redigert:
