Replay gain hos meg vil skru ned den første med 5 dB og den andre med 3 dB til -23 dB LUFS reference loudness, og da låter de like høyt. Eneste forskjell er at SHM-utgaven fortsatt er toppkuttet, den andre ikke.
Så langt meg angår var dette bare enda en gimmick for å selge remastrede innspillinger med høyere volum og fortelle en marketinghistorie om noe helt annet.
Helt riktig at de fleste SHM-CD’er er moderne masteringer med brick-wall limiting i ulik grad, altså det vi kaller moderne mastering med «moderne lyd». I så henseende kan man godt kalle det en gimmick.
Samme med de fleste blu-spec CD’er fra Sony Japan. Har et par av disse, ikke noe å skrive hjem om.
Da SHM-SACD serien kom fra Universal Jpn i 2010, var dette ment å være noe annet, tiltenkt et annet publikum. På en del av utgivelsene er det printet «for audiophiles only»
Når det gjelder «pit jitter» var problemet reelt, spesielt på slutten av 90-tallet og første halvdel av 2000-tallet. Hadde noen CD’er, blant annet Supertramp «remasters» hvor dette var ille, i tillegg til litt «hot» mastering, Låt veldig «shrill», som Ludwig beskrev.
Det som (i mine ører) er interessant med nyere digital, er at teknologien langt på vei utligner de små forskjeller, det er som om dagens digital-teknologi skaper en mer bit-perfekt gjengivelse, selv om utgangspunktet ikke er feilfritt. Da målt mot min Sony SACD spiller fra tidlig 2000-tallet, til Yamaha SACD fra 2010, til min nye Technics SACD.
Og jeg argumenterer ikke mot at ripping og kopiering til hard-lagring eleminerer pit-jitter problematikken.
Dessuten, i den grad det produseres CD’er i dag i 2023, er ikke pit-jitter noe problem.
Konklusjonen er vel at digitalteknologien stadig blir bedre og bedre. Med mindre man er av den oppfatning at digital teknologien nådde høyden med Philips Tda 1541 d/a converter, som engelske Audio Note bruker. Alt siden har vært en nedtur