Jeg har akkurat begynt med vinyl igjen, etter drøyt 20 års pause; men denne gangen med en skikkelig platespiller (Thorens TD160MKII), RIIA, forsterker og høytalere. Den første CD-spilleren jeg kjøpte var Denons flaggskip den gangen (på tilbud riktignok) en gang sent på 80-tallet, og lyden var rimeligvis mye bedre enn det jeg var vant til fra min platespiller, som var noe billig skit. Jeg trodde aldri at jeg skulle begynne med vinyl igjen, men etter å ha lest så mange lovord, og så hvor stor interessen var for vinyl, særlig her på forumet, men også i bransjen generelt, så gikk jeg til et skikkelig impulskjøp for noen måneder siden. Det synes jeg har vært veldig stas, og lyden er, for meg, til dels bedre enn det jeg opplever med digital lyd. Det er uansett 'annerledes', og bare det er verdt bryet, spør du meg. Det er noe med hele opplevelsen, og jeg opplever mer 'trøkk' (dynamikk?), 'snert' (attakk?) og bass (ikke ihjelkomprimert?) fra vinylen enn hva jeg gjør fra digitalt. Digitalt har helt klart sine fordeler, som det også blir nevnt her i tråden, og jeg setter pris på den delen av det digitale, helt klart. Muligheten for å sette på 'random play' av hele den digitale platesamlinga mi synes jeg er genial, og har stor glede av den. Altså; "ja takk, begge deler". (Ole Brumm sa vel strengt tatt 'begge deler' for så å si at det ikke var så farlig med den ene delen (brødet), men her mener jeg altså 'begge deler' ...)
Edit: OK, jeg måtte sjekke opp Ole Brumm; og som sikkert mange av dere allerede vet så var det ikke kun et valg mellom to ting, men et valg mellom to ting (melk eller honning) til den tredje tingen, nemlig brødet, hvor det da var brødet som ble valgt bort til tross for at det aldri var spørsmålet ...
