Her er en
artikel som muligvis ikke er ufarvet men som i hvert til fælde har et mere nuanceret syn på vores egen rolle i alt dette her end det sædvanlige højreorienterede propaganda, som kun udspyr alle Muslimmer er potentielle terorister, de er dumme , og tilbagestående osv. og det er kun dem som er problemet.
Se selv, vi kan finde masser af enkelt eksempler som bekræfter dette, og skide være med om disse eksempler er fordrejet og nogen gange direkte løgn, bare det støtte op om det billede som der skal skabes af Muslimmerne og Islam.
samtidig med at vi naturligvis i den sammenligning kommer til at fremstår helt pletfrie og perfekte og fuldstændig uden ansvar for hvad der foregår vi er de hvide uskyldige engle....
Det blir alt for lettvint og skyve bort alle problemer og kalle det hele ekstremisme. Som om ekstremisme skulle være en ideologi i seg selv, uten noen underliggende forståelse for tanker og mekanismer og at alt bare er et irrasjonelt hat basert på frykt og misforståelser av et eller annet. Det er en fordummende idé.
Man kan ikke skille radikal Islam fra moderat Islam og bare se på det hele som en løsrevet generisk radikalisering.
Det er mye irrasjonalitet i debatten og det offentlige og private ordskifte. Det er irrasjonelt å tenke på alle muslimer som terrorister, og alle flyktninger og innvandrer som potensielle terrorister. Men de alle fleste tenker heller ikke slik, og det er ikke slik at alle som er motstandere av masseinnvandrig og islam ser terrorisme som det store problemet. De aller fleste er nok mye mer bekymret for den kulturelle og samfunnsmessige påvirkningen islamsk kultur og leveregler vil få for vår del av verden om det blir tilstrekkelig utbredt.
Christensen kaller seg radikaliseringsforsker og virker nok alt for opphengt i slik løsrevet radikalisering. Hun har jo helt rett i at om det ikke fantes noen radikaliserte mennesker i noen politiske og/eller religiøse miljøer så ville de praktiske problemene med ideologiene være mye mindre. I alle fall mye mindre synlige. Men ønsker man en sivilisert debatt der meninger, vidd, humor og innsikt leder an så må man jo prøve å fremme dette, og ikke gå inn for å forby eller kvele det. Når ikke seriøse aviser som JP eller samfunnskritikere i CH lenger tillates en slik samtale med befolkningen, men blir utsatt for vold, drap, terror, trusler og politisk press om å holde kjeft så har vi samtidig gitt opp denne linjen.
Det er mye mye mer alvorlig for Europa at den frie pressen og anledningen til å kritisere makt blir underkuet enn at noen sprenger en bombe her og der. Bombene er tross alt bare et virkemiddel for å oppnå noe konkret. Og det er dette som de ønsker å oppnå, og i stor grad har lykkes med som er det virkelig farlige.
Våre verdier og levesett, alle de rettigheter som vi har opparbeidet oss og det frie samfunnet vi har skapt oss på tross av konservative krefter, religiøse autoriteter og pietistiske individer har strittet i mot alt de har maktet, kan vi også miste igjen. De trues både av Islam og av fascistiske ideologier.
Da er det viktig å finne en annen vei, der ingen av disse får noen vesentlig innflytelse på samfunnet som helhet. Men denne veien handler ikke om å ignorere problemene og kun forsøke å dempe konfliktnivået gjennom å klassifisere alt man ikke liker som ekstremisme eller irrasjonelle handlinger foretatt av mennesker som har konvertert til radikalismen.
Så lenge det ikke eksisterer noe som helst konsensus omkring hvilken rolle eksterne maktgrupperinger og parallelle maktstrukturer skal ha i samfunnet så vil alle de problemene som Christensen klassifiserer som radikalisme kun øke i omfang i takt med den immigrasjonsbølgen Europa nå opplever. Får vi ikke en avklaring på dette og en enighet om hva som er de sentrale verdier og regler, så vil Europa i årene som kommer være som en trykkoker.
Islam og vårt forholde til denne ideologien er kjernen i problemet. Og det nytter ikke å late som om problemet ikke eksisterer og tro at det hele handler om ekstremisme, radikalisering, rasisme, fremmedfrykt, generelt hat eller mistro.
Et godt sted å begynne er å finne ut hva det er folk ikke liker med islam, den islamske verden, og islamsk styre, islamske regler og islamske lover. Og det er veldig lite produktivt å møte alle slike innsigelser med utsagn som at "dette har ikke noe med Islam å gjøre", "dette er ikke det sanne Islam", "alle muslimer tenker jo ikke slik, derfor er ikke dette noe som angår Islam", "det er ikke slik jeg leser islamske tekster", "min muslimske nabo er jo snill", og så peke på noen andre uproblematiske aspekter ved doktrinen og håpe at folk skal geleides bort fra alt de finner problematisk.
Det handler også om folks opplevelse av at de holder på å miste selvråderetten og påvirkningen på hvordan samfunnet vi lever i skal være også i fremtiden. Når folk opplever at et flertall av politikere rotter seg sammen mot dem og fortier alle problemer eller skyver dem under teppet... så mister folk ytterligere troen på politikken og demokratiet. Det er akkurat dette vi ser i Sverige nå. Og det er farlig, for når de opplever at ikke lenger de demokratiske prosesser og det politiske systemet virker som det skal lenger så er det ikke så mange andre alternativer tilbake enn apati, kapitulasjon eller motstand og ... radikalisme.
