Du var fullkomment kunnskapsløs om SA, og mente at det gikk greit å være ateist eller kristen der. Slubbert har vist deg hvor tåpelig det er å prøve å være ateist der, og jeg har vist deg hvor farlig det er å bedrive kristen forkynnelse der. Du har bevist at du plaprer kunnskapsløst, og at det er best å ignorere deg.
Han leser ikke det vi skriver, og påstår bl.a. at jeg linker til sider jeg aldri har postet noen linker til. Ignorefunksjon aktivert.
Dersom det var litt lite kopi av sitat fra andre, og litt mindre fobiske sider. Så hadde jeg lest mer. Men tro meg jeg leser mye av det dere har lagt ut.
Dere er jo helt hysteriske jo?
Nei, vi er ikke hysteriske, vi har heller ikke påstått at en muslim er det samme som en terrorist. Det har blitt fortalt deg at drap på ikke troende er en del av Islamsk lære slik Islam er i dag. De fleste muslimer lever i det 21 århundre og har andre ting å foreta seg.
Jo det er nok flere om jeg ikke tar feil som har satt likhetstegn mellom terrorisme og Islam.
Profetens Ummahs leder beskrives på wiki som ledet av Isis, så jeg ser ikke helt at disse få er representative for Islam i Norge.
https://no.wikipedia.org/wiki/Islam_i_Norge
[h=3]Dialog og konfrontasjon[/h] Leirvik (2014) trekker fram to parallelle prosesser i den norske diskursen om islam, nemlig konfrontasjon og dialog.
[72]
Meningsmålinger indikerer blant annet stor motstand mot moskébygging og hijjabbruk i offentligheten.
[72] Europeiske Kommisjonen mot Rasisme og Intoleranse «oppfordret» Norge «til å iverksette tiltak mot økende islamofobi»,
[72] og
PST «advarte mot potensielt voldelige konsekvenser av fiendebildene skapt av anti-islamske elementer som formelt sett tar avstand fra voldshandlinger» i 2012.
[73] Fremskrittspartiet fremmer konfrontasjonslinja med sine uttalelser om «snikislamisering»,
[30] og har i «økende grad utpekt «islam» som en fiende av norske samfunnet og kristendommen».
[29]
Kirken derimot har vist en helt annen holdning.
[72] Norges Kristne Råd har «offentlig advart mot fiendebilder skapt av populistiske politikere»,
[30] og «kirkeledere» har stått opp for muslimer og «beskyttet deres integritet mot populistiske angrep».
[29]
Professor Ulrika Mårtensson (2013) ved
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet analyserer den norske offentlige diskursen med utgangspunkt i
Habermas sine teser.
[74] Habermas hevder at «offentlig diskurs gjenspeiler maktforhold i samfunnet»,
[75] og at
konstitusjonelt demokratiers «legitimitet er skapt og utfordret i den offentlige sfære».
[76] Habermas hevder også at «offentlig diskurs er avhengig av privat massemedia i en slik grad at politikk er blitt kommersialisert».
[77]
Ifølge Mårtensson kommer dette til uttrykk når den norske «radikale» høyresiden og «høyreekstreme» «offentlig utfordrer» muslimer.
[78] Agendaen er å forsøke å «vise» at «islam er fremmed for nasjonale verdier og at regjeringen ødelegger det norske samfunnet ved å prøve å integrere muslimer».
[78] Mårtensson fremhever den kristen-muslimske dialogen, som viser «felles forpliktelse til menneskerettigheter og integrering»,
[79] som et botemiddel mot beskyldningene.
[33]
En studie av høyreekstreme partier av Ami Pedahzur og Leonard Weinberg (2001), ved henholdvis Universitetet i Texas og Nevada, viser at «radikale høyresidepartier i parlament ytrer synspunktene til ... høyreekstreme bevegelser som er i mot
liberalt demokrati».
[80] Pedahzur og Winberg viser til blant annet til Bergen FrPs støtte til rasistisk radiostasjon,
[81] og
Øystein Hedstrøms deltagelse i et
Den Norske Forenings-møte.
[81]
Et nyere eksempel er
Norwegian Defence League,
[82] som sammenligner islam med nazisme. Ifølge VG mener Kent Andersen i Oslo Frp at «resultatet av religionen islam er det samme som resultatet av ideologiene nazisme og kommunisme».
[83] Mårtensson hevder, i tråd med Pedahzur og Weinbergs (2001) perspektiver, at «FrP-politikere dermed gir uttrykk for synspynktene til ytre høyre, og i egenskap av å være parlamentarikere og demokrater, bidrar til at disse synspunktene virker mindre ekstreme for almennheten».
[84] Analogt med Professor Jens Rydberg, ved Universitetet i Stockholm, sin analyse av Dansk Folkepartis fremvekst, hevder Mårtensson at når FrP-politikere bruker «kulturelle skiller» som forklaringsmodell på hvorfor «muslimer er fremmede for Norge» så «oppildner» de til «anti-muslimske og xenofobiske synspunkter i befolkningen».
[84]
[h=4]Karikaturkrisen[/h] Leirvik (2011) påpeker ettersom det ikke er noe «universal forbud i den muslimske verden mot avbildning av Muhammad», handlet karikaturdiskursen, i bunn og grunn, om
karikeringa av Muhammad.
[85] Ifølge Leirvik (2011) representerte noen av tegningene «stereotypiene av islam som en patriarkalsk, undertrykkende og voldelig religion», og disse stereotypiene er nå like vanlige som tidligere stereotypier av jøder.
[86] Vebjørn Horsfjord (2013), som var tidligere koordinator av Kontaktgruppa og assisterende generalsekretær av Mellomkirkelig råd, hevder at noen av karikaturene «fremstiller islam som voldelig og/eller kvinneundertrykkende» i «mer eller mindre» grad.
[87]
Leirvik (2011) og Mårtensson (2014) anser
Magazinets karikaturpubliseringer som en, i Leirviks ord «provoserende»,
[86] prøve fra norsk høyreside,
[88][86] hvor formålet var, ifølge Mårtensson, å «avsløre» at muslimer er fremmed for ««norske» verdier».
[88] Horsfjord (2013) hevder også at karikaturene var bevisst provokasjon,
[89] og at det lå en «pirrende forventning om voldelige reaksjoner fra norske muslimer» som derimot glimret med sitt fravær.
[90] Islamsk råd viste tilbakeholdenhet og håpet på at «saken skulle gli over av seg selv», til tross for at de syntes at karikaturene var «sårende».
[89]
Ifølge Horsfjord (2013) utviklet karikatursaken seg til en krise i Norge, først og fremst, som et resultat av
internasjonale hendelser hvor blant annet vold forekom, og «norske næringsinteresser» ble truet,
noen uker etter Magazinets publiseringer.
[89] Kari Vogt (2008) påpeker at dialog kom til nytte under krisa om Muhammed-karikaturene,
[26] og kristen-muslimsk dialog ble brukt som et preventivt tiltak mot eskalering av situasjonen.
I motsetning til Danmark tok den norske regjeringa i bruk «etablerte strukturer for kristen-muslimsk dialog».
[91] «Hovedstrømmen av muslimske og kristne ledere» fant sammen og gikk ut mot Magazinets konfliktskapende fremferd,
[92] og med «sterk politisk majoritet» i ryggen satte fokus på «respektfull dialog»
[93] og «etisk ansvarlighet» istedenfor «rettslige skritt».
[94] En rekke biskoper, kristne menighetsledere og andre la fram en felleserklæring sammen med Islamsk Råd som stadfestet retten til ytringsfrihet under ansvar, og tok avstand fra voldsbruk.
[95] De fordømte også publiseringa av karikaturene.
[95] Felleserklæringen viste det internasjonale samfunnet, ifølge Horsfjord (2013), at «muslimske ledere stilte opp til forsvar for det norske samfunnet», noe som var i kontrast til danmarks «muslimske ledere» som jobbet i mot danmarks interesser.
[96]
Til tross for at krisen endte fredsommelig og med forsoning i Norge har norske «mediadebatter» blitt mer kritiske til «interreligiøs dialog».
[97] De som er dialogorienterte føler seg presset av blant annet «religiøse fundamentalister» og «nykonservative» som anser «dialog» som et «svakhetstegn».
[98] Ifølge Horsfjord (2013) har påstanden om at krisa handlet «om ytringsfrihet» fått overtaket i kjølvannet av hendelsene,
[90] til tross for at «religiøse ledere i Norge» ikke har foreslått å forby «forhånende tegninger».
[99]
Blant sekulære islamkritiske krefter som overhodet ikke tillater «kompromiss mellom ytringsfrihet og andre hensyn»
[100] eksisterer det, ifølge Leirvik (2011), en feilaktig oppfatning om at man «støtter muslimske dissidenter» eller undertrykte «muslimske kvinner» ved å «angripe islam».
[101] Tvertimot anså muslimer karikaturene som nok et «islamofobisk angrep».
[94] Bortsett hos «selverkærte» eksmuslimer ble den «muslimske identiteten», ifølge Leirvik, styrket blant muslimer fra hele det politiske mangfoldet; fra det «liberale» til «konservative», fra «feministiske» til «patriarkalske».
[98]
Ifølge Leirvik (2011) må
Magazinets motiver også ses på bakgrunn av inflytelsesveksten til det «
nye kristne høyre»
[102], som kjennetegnes av «anti-islam» og israelstøttende holdninger,
[103] og dennes «poilitiske allianse» med FrP,
[104] og «retoriske allianse» med «sekulære» og/eller «nykonservative» islamkritiske stemmer,
[105] som for eksempel
Human Rights Service og
Document.no. I det hele tatt var disse aktørene fullstendig blottet for en «etisk refleksjon om forholdet mellom de juridiske og moralske aspekter av ytringsfriheten».
[106] Deres konfrontasjonslinje finner sitt motstykke hos «radikale islamister» som ønsker hardere retorisk linje mot «kristne vesten»
[98] Ifølge både Horsfjord (2013) og Leivik (2011) er disse grupperingene «gjensidig» avhengig av «hverandre».
[98][107]
I sin analyse av karikaturkrisen legger Mårtensson (2014) til grunn Katharine Gelbers påstand at det å «gjøre det mulig» for utsatte minoriteter til å «snakke tilbake» er det beste botemiddelet mot «hatefulle ytringer», som også inkluderer «sofistikerte påstander om hvordan kulturen til særskilte grupper truer sosiale ordenen og samholdet».
[108]
Mårtensson (2014) skriver at kristen-muslimsk dialog gjorde det mulig for muslimer å «snakke tilbake» mot «høyresidens» «hatske ytringer» under karikaturkrisen,
[79] og viser i et gitt eksempel til
Forum for muslimsk-kristen dialog, IRN sin avdeling i Trondheim.
[109] Her deltar IRN-organisasjonen,
Det Muslimske Samfunnet i Trondheim, og Nidaros bispedømme.
[109] Gjennom dialogsprosessen med sine kristne partnere ga muslimer avkall på sine ønsker om politianmeldelser, og det hele munnet ut i en felleserklæring hvor både retten til ytringsfrihet
og de krenkedes rett til å «insistere på en unnskyldning» ble stadfestet, noe som ifølge Mårtensson, er i tråd med Gelbers syn om å «snakke tilbake».
[109] Muslimers motmæle mot hatytringer fra «radikale og ytre høyre», muliggjort av den kristen-muslimske dialogen,
[33] forsterkes «av deres engasjement for ytringsfriheten».
[79] Med andre ord har den kristen-muslimske dialogen ekspandert «disse muslimenes muligheter offentlig til å identifisere seg med menneskerettighetene».
[109]
Ifølge Horsfjord (2013), kan «karikaturkrisen analyseres» utifra to «motstridende diskurser»; «ytringsfrihetdiskurs» og «toleransediskurs» som formulert av Carl Stage (2011) ved Aarhus Universitet.
[110] Horsfjord forklarer:
[99]
| Der man innenfor ytringsfrihetsdiskursen talte om rettigheter og juss, talte man innenfor toleransediskursen om etikk og maktforhold. Der ytringsfrihetsdiskursen advarte mot selvsensur, snakket toleransediskursen om ansvar og folkeskikk. |
|
| | |