|
Som jeg vel har nevnt før, awe, blir det altfor dyrt å være innom her i lengden! Sist gang gikk jeg på en smell med Beethovens strykekvartetter og Sibeliussymfonier. Hadde ikke trodd at det skulle bli smell med Nielsen også. Men Gilbert finner jeg i alle fall på Tidal med symfoni 3 og 2. Og ved første gjennomhøring her låter det veldig bra! De tar seg tid og breier seg godt i den utrolig flotte sistesatsen i 3. symfoni. Gøy! Dette skal jeg høre mer på!Jeg er viss på at du vil finne mye opplevelsesrikt hos Oramo og Gilbert (som var dirigent for Stockholm filharmoniske før han vendte tilbake til New York). I mine ører er Oramo ganske suveren i symfoniene 1, 2 og 6, men Gilbert kanskje lykkes aller best i 2, 4 og 5. Både BIS og Dacapo varter opp med lyd i demonstrasjonsklassen.
Takk for tipset om Queffélec. Selv har jeg stort sett holdt meg til Rogé, som baluba er inne på. Men nå i Saties jubileumsår kan det være på sin plass å fornye seg litt.Fine betraktninger, baluba. I Mozarts store rekviem er det mange gode innspillinger å velge mellom, gamle og nye. De gamle er gjerne med større orkester og kor, som gir verket et mer massivt, romantisk preg. Solistene må synge sterkere, mer operatisk og dramatisk. Noen lykkes med det. Karl Böhm har tyngde, flyt, balanse og topp solister:
![]()
Blant nyere innspillinger finner en ofte mer historisk informert fremføringspraksis, der nivået på instrumenter og utøvere nå er gjennomgående meget høyt. Mindre besetninger, tydeligere stemmeføring og friskere tempi kan revitalisere klassikerne. Min favoritt er denne:
![]()
Jeg hører på Erik Satie. Flott sommer-musikk i mine ører, og interessant i forhold til fransk tradisjon både før og etter ham. Anne Queffélec spiller dette best av alle, helt subjektivt vurdert, med cheeky humor, underfundig alvor, tendresse, fleksibilitet og rytmisk spenst. En av de mange lekre produksjonene i Erato-katalogen, med bortimot ideell klangbalanse i klaver-opptak.
![]()
Hehe. Ja, jeg er svært glad i Dunedin Consort, og har en del innspillinger med dem, spesielt av Bach. Jeg mangler Johannes-pasjonen, men det er bare sommel fra min side, og jeg skal snart skaffe meg den.Ja, jeg har skjønt at du setter pris på de fine utgivelsene med Dunedin Consort, Steinar. For et ensemble, og for en lydkvalitet! Ellers likte jeg godt beskrivelsen "..den mer salongmodne.." om Rogé, baluba. Det treffer godt den måteholdne, nesten reserverte og litt stive musiseringen hans. Han gjør mye av det samme med Poulenc, også det musikk som må få leve og puste friere enn han lar den gjøre.
Nå har jeg flyttet over til dystrere egner av det musikalske landskapet. Ja, nesten gloomy er det i selskap med Pletnev og Det russiske nasjonalorkesteret i Shostakovich' 11. symfoni. Den nifse, mørke skjønnheten i dette verket er skjør, og forsvinner hvis utøverne ikke beholder intensiteten i uttrykket i de lange partiene med piano og pianissimo - som er baklyset for de dynamisk heftige passasjene. Ingen fare i denne praktinnspillingen på Pentatone, der energien treffer som en knyttneve.
![]()
Det er nok flere som har denne som favoritt, ja. En venn av meg var på en fremførelse av Requiet i Tyskland eller Østerrike for noen år siden og etter at verket var ferdig, spilte de rett og slett Lacrimosa som ekstranummer hvor publikum reiste seg og sang med. Visstnok en vanlig "fremførelsespraksis" der nede. Sier noe om populariteten. Kanskje er det vanlig her også?Grunnen til at jeg er litt hektet på akkurat Lacrimosa, er muligens scenen fra filmen "Amadeus", der Mozart dikterte denne satsen på sitt dødsleie til Salieri. Noe som vel ikke er historisk korrekt. Men så var jo "Amadeus" ment som en spillefilm, ikke en dokumentar.![]()