Klassisk; hva hører du på nå?

[berxter]

Vokalmusikk av Gustav Holst:

B

 

[Gunzi]

Ja da, jeg har vel noe sånt som et 20 talls bokser med diverse dirigenter og alle Beethoven-symfoniene i hyllene fra før. Da er det alltid plass til en til, selv om denne ikke er like lett å plassere på noe vis.

Simon Rattle, Berliner Philharmonikerne og alle Beethovens 9. altså, i pen box.
5 cd, 1 ren blu-ray audio disc, og 2 stk blu-ray konsertfilmer + Rattle som snakker i 49 min, og en dokumentar om det hele på 45 min.
Fortreffelig lyd og dynamikk så langt på blu-ray, går altså rett til desserten, og tar cd versjonene siden. Litt usikker på om jeg liker alle tempovalg, må nok opp i hyllene og hente noen gamle referanser. Mulig jeg kommer med noen dypere utsagn, hvis jeg kommer gjennom dette noen flere ganger i løpet av forsommeren.

 

[Minutten]

Maria João Pires er min favoritt i den Engelske suite no.2. Fortrekker henne fremfor Hewitt og Gould i denne, kanskje siden dette var min første innspilling?
Synest også lyden er bra selv om DG 4D vel ikke har rykte på seg for å være det aller beste, same kan det være, nydelig musikk.

 

[patro]

Inspirert av tidligere prat i tråden omkring Nielsens symfonier (som alle er favoritter her) måtte jeg gå til innkjøp av Colin Davis og LSO, veldig forfriskende innspillinger selv om jeg synes det av og til går litt fort frem (får følelsen av at han særlig vil få frem de perkussive elementene: og det gjør han!) Nielsen blir ikke ofte spilt her i Oslo, men for noen år siden dirigerte Saraste (mener jeg å huske) nummer 4 - og det var en stor kveld. Nielsens musikk er så dynamisk, ekspansiv, lyrisk, skiftende (så jeg forstår at førstegangshørere kan oppfatte det som usammenhengende, ottone) og ikke minst meningsfull at det er lett å bli oppløftet! Gleder meg til å få fatt i Oramo og Stockholm, awe, det blir et nytt bekjentskap. Gilbert hørte jeg på radioen under jubileumsåret - må også sjekkes ut. Men i kveld er det altså Davis og LSO!

 

[Steinar_Lund]

Et alternativ til Grieg på en søndag morgen:

 

[awe]

Stas å se deg i sving igjen her, patro, og takk for vel overveide betraktninger rundt Carl Nielsen. Jeg er viss på at du vil finne mye opplevelsesrikt hos Oramo og Gilbert (som var dirigent for Stockholm filharmoniske før han vendte tilbake til New York). I mine ører er Oramo ganske suveren i symfoniene 1, 2 og 6, men Gilbert kanskje lykkes aller best i 2, 4 og 5. Både BIS og Dacapo varter opp med lyd i demonstrasjonsklassen.

 

[Karl_Erik]

Jeg snublet over denne fantastiske godbiten når jeg skulle hente noen andre brukt-LPer jeg hadde kjøpt. Den lå innimellom svensktopper og litt av hvert.

Innspilt i '79 på Decca. Musikken er fantastisk; og lyden strålende.

 

[Goggen8]

Blir aldri lei av den fantastiske allegroen:

 

[berxter]

Händels Concerti Grossi op 6, ja, hvorfor ikke? I kveld med ASMF/ Iona Brown (noe bedre lyd enn YT-snutten )

Jeg er fæl til å holde meg i en mappe, så jeg tenker det blir all'ihop.

B

 

[Goggen8]

Hadde en vinylboks fra Orbis med Franzjosef Maier, men den forsvant under flytting. Blir strømming fra Tidal nå...

Skal sjekke ut St. Martin in the Fields versjonen.

 

[patro]

Jeg er viss på at du vil finne mye opplevelsesrikt hos Oramo og Gilbert (som var dirigent for Stockholm filharmoniske før han vendte tilbake til New York). I mine ører er Oramo ganske suveren i symfoniene 1, 2 og 6, men Gilbert kanskje lykkes aller best i 2, 4 og 5. Både BIS og Dacapo varter opp med lyd i demonstrasjonsklassen.

Som jeg vel har nevnt før, awe, blir det altfor dyrt å være innom her i lengden! Sist gang gikk jeg på en smell med Beethovens strykekvartetter og Sibeliussymfonier. Hadde ikke trodd at det skulle bli smell med Nielsen også. Men Gilbert finner jeg i alle fall på Tidal med symfoni 3 og 2. Og ved første gjennomhøring her låter det veldig bra! De tar seg tid og breier seg godt i den utrolig flotte sistesatsen i 3. symfoni. Gøy! Dette skal jeg høre mer på!

I tillegg har det blitt hørt på Schumanns Symfoniske etyder i sommerkvelden - det er et fabelaktig verk. Og Pollini spiller helt utrolig bra. Nå er ikke jeg noen pianist, men jeg får følelsen av at det også må være veldig bra skrevet for instrumentet, det høres av og til ut som om det er umulig å kunne spille sånn. Tipper det blir litt mer Schumann utover!

 

[awe]

Schumann med Pollini er sterke saker. Tidlig i karrieren spilte han fiss-moll sonaten, opus 11, så drivende intenst at ingen klarer å snakke samme språket engang. Her er hele romantikkens rastløse energi, desperasjon og poesi til stede, skrevet og fremført av to unge menn som kommuniserer dypt og intuitivt slik bare musikken kan.

Mye senere spilte han inn Davidsbündlertänze, opus 6, fremdeles med teknikk og lidenskap som kan ta pusten fra en, men nå med enda større følsomhet og dybde. Dette mangfoldige manifestet fører oss inn i Schumanns begavede, kompliserte og plagede sinn, og krever like mye innlevelse som intellektuell kraft hos utøveren. Igjen er Pollini i førersetet. En av mine absolutte favoritter på tvers av epoke, sjanger og stil.

 

[patro]

Dette med samlebokser er jo fristende, men ofte blir de stående litt urørt i hylla er min erfaring. Ikke denne: Schumann - The Masterworks.

Denne er proppfull av supre inspillinger (bl.a. de to du nevner, awe) at den nesten står fremme hele tiden.

Pollini var den jeg hørte spille Brahmskonsertene først, man får en spesiell plass automatisk da, gitt ...

 

[otare]

Denne:

 

[impulse]

Så det er her inne du er aktiv, patro? Ikke så overraskende!
Takk for sist, helt usedvanlig hyggelig å kjøpe musikk av deg!

Her i huset er det en gammel favoritt som gjelder akkurat i dag. Haydns pianokonserter nr. 3, 4 0g 11 med Andsnes/Det Norske Kammerorkester. Tatt opp i mitt gamle nabolag,og så musikalsk og lydmessig fantastisk at den fremkaller gåsehud hver gang. "I demonstrasjonsklassen", som awe nevner over her.
Likevel går den under radaren til de aller fleste på hfs. Merkelig.

 

[patro]

Ja, impulse, kommer innom her for inspirasjon mens jeg ikke er opptatt av å forhindre 2åringen å gå løs på platespillerarm og det som verre er. Ja, virkelig hyggelig handel - slik skal de jo være! Og tusen takk for tips om Kungsbacka Piano Trio - måtte selvsagt høre litt på dem!

Denne med Faures sene trio var nytt både mht verk og ensemble og skal spilles mere av. Et utrolig finstemt og varmt ensemble, man trenger å bli minnet på disse musikerne som for det meste spiller konserter og en sjelden gang spiller inn ei plate. Får håpe de dukker opp på en eller annen festival i nærheten om ikke lenge!

 

[impulse]

Veldig hyggelig at du likte Kungsbacka! Den Fauré-platen har gått under radaren her i huset! Den må sjekkes ut! Ja, det er en fantastisk fin trio. En perle i stallen til Naxos som så altfor få er oppmerksomme på.
Jeg får mase på programkomiteen i Kammermusikkfestivalen, for etter konserten deres på festningen for endel år siden, var det et målløst publikum som forlot slottskirken.

 

[awe]

Faurés kammermusikk er vel anvendt tid. Strykekvartetten i e-moll, som han fullførte noen få uker før han døde - og tyve år etter at han ble døv, er et nesten glemt mesterverk. Ikke den mest helstøpte kvartetten i litteraturen, men den inneholder øyeblikk med underlig gripende klanger og stemninger.

Saftig, lidenskapelig spill i denne prisbelønte versjonen fra Quator Ebene. Det gnistrer godt av Debussy og Ravel også i disse tapningene. Lyden er av beste Erato/Virgin-merke.

 

[awe]

Denne kom i posten i dag. Musikk for blåsekvintett fra hele det 20. århundre, på salg fra Presto. Glimrende spilt og i lekreste lyd fra BIS. Kjente og mindre kjente komponister, alt er interessant. Nettopp ferdig med den tredje av fire cd'er, og dette er virkelig noe å anbefale.

PS: Bildet er av Paul Klee (Wohin? Junger Garten, 1920).

 

[Goggen8]

Strykekvartettene til Bela Bartok tidligere i dag. Nå svever Wagners mektige toner ut av høyttalerne. Fantastisk musikk!

 

[Steinar_Lund]

Har skaffet meg denne, som nå avlyttes i påvente av kampen Spania-Italia:

 

[awe]

Richter og Liszt er som regel en kraftfull kombinasjon, og ingen steder mer så enn i denne versjonen:

Praga Digitals Reminiscenses-serien yter opptakene full rettferdighet lydmessig. Her møter vi ham i inspirert konsert-modus, det vil si omtrent bristepunktet for både utøver og tilhører.

 

[baluba]

Tar en pause fra Tidal over CC Audio som hikker i starten av hvert spor og senker skuldrene med litt lett Händel-blanding fra fransk Harmonia Mundi. Prelude Baroque heter serien med disker som er ment som en introduksjon til forskjellige komponister. Husker jeg kjøpte Purcell, Charpentier og Händel i den serien for noen tikroninger på Akers Mic en gang rundt 1990.

 

[baluba]

Fremdeles ingen kontroll over hva som er hvor etter å ha flyttet samlingen fra Bergen til Karmøy før jul, nå må jeg virkelig skjerpe meg og få det katalogisert og alfabetisert på ny. Det holder ikke å finne Penderecki mellom Dylan og Motorbass. Men min latskap fører til at hyggelige overraskelser faller ned i fanget. Kan ikke huske å ha kjøpt denne innspillingen av Mozarts Requiem med det slovakiske filharmoniske kor og orkester dirigert av Zdenek Kosler fra 1985.

Opprinnelig gitt ut på Opus, senere lisensiert av Brilliant Classics til deres komplette Mozart-boks (cd nummer 40, og det er eksemplaret jeg har), senere på Naxos som i bildeeksemplet. Fant ikke Brilliant-cover som var brukbart, men det er heller ikke interessant. Når jeg tenker meg om må jeg ha kjøpt den en av de mange gangene jeg stod med kølapp i hånden på hovedpostkontoret i Bergen den tiden de hadde platehyller. Rasket med meg noen håndfuller Brilliant-reutgivelser (som sjelden skuffer) fra de hyllene. Savner den tiden da postkontorene var små bokhandlere i tillegg. Platesamlingen vokste jevnt og trutt uten at det kostet mange kronene, jeg måtte jo på posten med jevne mellomrom.

Jeg oppdaget egentlig Mozart i voksen alder, og har ikke like sterke preferanser som jeg har med endel andre komponister. Det er litt med Mozart som med Macca, du må ofte bli litt voksen for virkelig verdsette dem. Hva regnes som de mest essensielle innspillingene av dette verket?

 

[awe]

Fine betraktninger, baluba. I Mozarts store rekviem er det mange gode innspillinger å velge mellom, gamle og nye. De gamle er gjerne med større orkester og kor, som gir verket et mer massivt, romantisk preg. Solistene må synge sterkere, mer operatisk og dramatisk. Noen lykkes med det. Karl Böhm har tyngde, flyt, balanse og topp solister:

Blant nyere innspillinger finner en ofte mer historisk informert fremføringspraksis, der nivået på instrumenter og utøvere nå er gjennomgående meget høyt. Mindre besetninger, tydeligere stemmeføring og friskere tempi kan revitalisere klassikerne. Min favoritt er denne:

Jeg hører på Erik Satie. Flott sommer-musikk i mine ører, og interessant i forhold til fransk tradisjon både før og etter ham. Anne Queffélec spiller dette best av alle, helt subjektivt vurdert, med cheeky humor, underfundig alvor, tendresse, fleksibilitet og rytmisk spenst. En av de mange lekre produksjonene i Erato-katalogen, med bortimot ideell klangbalanse i klaver-opptak.

 

[baluba]

Takk for godt svar. Den Böhm-innspillingen har jeg faktisk liggende i FLAC på en ekstern HDD som ikke er i bruk akkurat nå, så det var jo gode nyheter. Får se litt etter den HIP-innspillingen du anbefaler da.

Hvem som spiller Satie best synes jeg varierer med min egen dagsform. Noen dager er det den da unge Roland Pöntinen, andre dager den mer salongmodne Pascal Rogé. Anne Queffélec vet jeg er en av de beste tolkerne av Satie, så den må jeg sjekke om ligger på Tidal. Og det gjør den pinadø, merket som favoritt. Dobbel og greier, dette blir noe å fylle nattemørket med.

 

[Steinar_Lund]

Fine betraktninger, baluba. I Mozarts store rekviem er det mange gode innspillinger å velge mellom, gamle og nye. De gamle er gjerne med større orkester og kor, som gir verket et mer massivt, romantisk preg. Solistene må synge sterkere, mer operatisk og dramatisk. Noen lykkes med det. Karl Böhm har tyngde, flyt, balanse og topp solister:

Blant nyere innspillinger finner en ofte mer historisk informert fremføringspraksis, der nivået på instrumenter og utøvere nå er gjennomgående meget høyt. Mindre besetninger, tydeligere stemmeføring og friskere tempi kan revitalisere klassikerne. Min favoritt er denne:

Jeg hører på Erik Satie. Flott sommer-musikk i mine ører, og interessant i forhold til fransk tradisjon både før og etter ham. Anne Queffélec spiller dette best av alle, helt subjektivt vurdert, med cheeky humor, underfundig alvor, tendresse, fleksibilitet og rytmisk spenst. En av de mange lekre produksjonene i Erato-katalogen, med bortimot ideell klangbalanse i klaver-opptak.

Takk for tipset om Queffélec. Selv har jeg stort sett holdt meg til Rogé, som baluba er inne på. Men nå i Saties jubileumsår kan det være på sin plass å fornye seg litt.

I Mozarts Requiem holder jeg Dunedin som min absolutte favoritt blant autentiske innspillinger. Jeg har også Böhm, som jeg må innrømme at jeg har forsømt. Det skal nå rettes på.

Blant "ikke-autentiske" innspillinger har jeg også Marriner, som jeg liksom aldri helt har fått fot for.

Edit: Jeg ser at Queffélec er tilgjengelig fra utlandet til ganske hyggelige priser.

 

[awe]

Ja, jeg har skjønt at du setter pris på de fine utgivelsene med Dunedin Consort, Steinar. For et ensemble, og for en lydkvalitet! Ellers likte jeg godt beskrivelsen "..den mer salongmodne.." om Rogé, baluba. Det treffer godt den måteholdne, nesten reserverte og litt stive musiseringen hans. Han gjør mye av det samme med Poulenc, også det musikk som må få leve og puste friere enn han lar den gjøre.

Nå har jeg flyttet over til dystrere egner av det musikalske landskapet. Ja, nesten gloomy er det i selskap med Pletnev og Det russiske nasjonalorkesteret i Shostakovich' 11. symfoni. Den nifse, mørke skjønnheten i dette verket er skjør, og forsvinner hvis utøverne ikke beholder intensiteten i uttrykket i de lange partiene med piano og pianissimo - som er baklyset for de dynamisk heftige passasjene. Ingen fare i denne praktinnspillingen på Pentatone, der energien treffer som en knyttneve.

 

[baluba]

Enig i betraktningene om Dunedin Consort. Akkurat som Christies franske bande, Les Arts Florissants. De skuffer meg sjelden når de gir seg i kast med noe. Den Satie-platen til Queffélec er fin. Har brukt den i min eksperimentering med Tidal-integreringen i CC Audio. Med andre ord ikke seriøs lytting, men likevel nok til å gjøre seg opp en foreløpig mening. Hun har både litt pirring av nysgjerrigheten og lulling av sjelen på repertoaret.

Når det gjelder Rogé så synes jeg salongstilen hans passer til Satie i dag. Poulenc stiller det seg annerledes med. Men da jeg var ung, la oss si nitten år, så gikk jeg i butikken og byttet min nye Rogé-innspilling mot en Pöntinen-innspilling jeg syntes ivaretok Saties opprørskhet bedre. Men spørsmålet er jo om det ungdommelige opprør nødvendigvis var det rette musikalske uttrykket for akkurat denne musikken, i alle fall til enhver tid. Og det er vel litt det som er det gøyale med klassisk musikk, forskjellige tolkninger til forskjellige dager.

Merker med denne innspillingen at jeg gleder meg til å dykke ned i det som finnes på Tidal nå som jeg endelig har fått til integreringen med Chromecast Audio. En ny DAC med optisk inngang så blir det forhåpentligvis mye regn i høst som jeg kan utnytte for alt det er verdt for å tilbringe tiden foran høyttalerne.

 

[Steinar_Lund]

Ja, jeg har skjønt at du setter pris på de fine utgivelsene med Dunedin Consort, Steinar. For et ensemble, og for en lydkvalitet! Ellers likte jeg godt beskrivelsen "..den mer salongmodne.." om Rogé, baluba. Det treffer godt den måteholdne, nesten reserverte og litt stive musiseringen hans. Han gjør mye av det samme med Poulenc, også det musikk som må få leve og puste friere enn han lar den gjøre.

Nå har jeg flyttet over til dystrere egner av det musikalske landskapet. Ja, nesten gloomy er det i selskap med Pletnev og Det russiske nasjonalorkesteret i Shostakovich' 11. symfoni. Den nifse, mørke skjønnheten i dette verket er skjør, og forsvinner hvis utøverne ikke beholder intensiteten i uttrykket i de lange partiene med piano og pianissimo - som er baklyset for de dynamisk heftige passasjene. Ingen fare i denne praktinnspillingen på Pentatone, der energien treffer som en knyttneve.

Hehe. Ja, jeg er svært glad i Dunedin Consort, og har en del innspillinger med dem, spesielt av Bach. Jeg mangler Johannes-pasjonen, men det er bare sommel fra min side, og jeg skal snart skaffe meg den.

Jeg hørte forresten på Böhm i Mozarts Requiem i går, og er enig i at det er en formidabel innspilling. Böhms Lacrimosa er den suverent lengste av de innspillingene jeg har, men det gjør ingen ting, når det er så vakkert å høre på.

Grunnen til at jeg er litt hektet på akkurat Lacrimosa, er muligens scenen fra filmen "Amadeus", der Mozart dikterte denne satsen på sitt dødsleie til Salieri. Noe som vel ikke er historisk korrekt. Men så var jo "Amadeus" ment som en spillefilm, ikke en dokumentar.

 

[patro]

Grunnen til at jeg er litt hektet på akkurat Lacrimosa, er muligens scenen fra filmen "Amadeus", der Mozart dikterte denne satsen på sitt dødsleie til Salieri. Noe som vel ikke er historisk korrekt. Men så var jo "Amadeus" ment som en spillefilm, ikke en dokumentar.

Det er nok flere som har denne som favoritt, ja. En venn av meg var på en fremførelse av Requiet i Tyskland eller Østerrike for noen år siden og etter at verket var ferdig, spilte de rett og slett Lacrimosa som ekstranummer hvor publikum reiste seg og sang med. Visstnok en vanlig "fremførelsespraksis" der nede. Sier noe om populariteten. Kanskje er det vanlig her også?

 

[baluba]

Spiller denne med musikk av Satie etter anbefaling av awe. En god anbefaling, finnes på Tidal.

 

[awe]

Gjør som baluba: Hør flere tolkninger og finn ut mer om forståelse, smak og dagsform. De mange fine trådene mellom komponist, utøver og tilhører er en livslang prosess - med alt fra svake anelser til uforutsette lynnedslag.

Jeg har hørt Sudbin spille Haydn i dag. En super pianist som kommer fra russisk senromantikk, og har tatt med seg et kolossalt flygel. Det går forbausende bra. Haydn i 2016 gir oss hele registeret fra historisk rekonstruksjon til, etter Haydns målestokk, gigantiske musikk-maskiner. Sudbin er utvilsomt på sporet av musikkens form og innhold, som Brendel eller Andsnes er det. BIS sørger for høyst livaktige illusjoner hjemme hos oss.

Samtidig har vi Brautigams uovertrufne komplett-utgave på samme selskap, og den er noe av det flotteste som er å oppdrive. Jeg var solgt fra første tone, og setter bare mer og mer pris på den. En hjørnesten. Presto har den på salg for tiden.

 

[baluba]

BIS har til tider vært flinke til å finne relativt unge men svært gode solister. Tidligere nevnte jeg Pöntinens Satie-innspilling fra 1985 (?). Tror ikke han var så veldig gamle karen da. Og så har du det lydrommet som BIS lar artistene sine leve og puste i, en kombinasjon som har gitt meg mange fine opplevelser.

 

[awe]

BIS, Ondine og DaCapo: Svensker, finner og dansker som tør å satse på topp lyd, utforsking av hjemlig repertoar og spennende musisering fra kjente eller ukjente utøvere. Her er et slående eksempel, som ringrevene erato og otare allerede har gjort oss oppmerksomme på:

Denne musikken fortjener absolutt å bli hørt, Lapland kammerorkester spiller virkelig flott og Storgårds er i ferd med å skaffe seg solid, internasjonal anseelse. Det oser kvalitet av hele produksjonen.

 

[Danke]

Jeg har fått sansen for dette stykket av Symfoni 7 av Beethoven....

 

[Steinar_Lund]

Har nettopp hørt på denne innspillingen av Tsjaikovskijs fiolinkonsert.

Jeg må si at dette må være den mest uregjerlige innspillingen jeg har i samlingen. Mullova, Frang, Jansen osv blir rent adstadige i forhold.
Stravinskijs Les Noces har jeg ikke rukket å høre på ennå. Men jeg har fått med meg at dette ensemblet også har gitt ut Vårofferet. Må ha!

 

[berxter]

Jeg leste en anmeldelse av deres Våroffer her, og der ble de karakterisert som "mykere" i tolkningen enn mange. Dette ledet selvsagt til at jeg satte på Boulez:

B

 

[Steinar_Lund]

Fyda. Nei vet du hva. Myke vårofre skal vi ikke ha noe av. Så da blir det nok Boulez på meg også.

 

[awe]

Per Nørgård er trolig den førende komponisten som skriver symfonier i dag. 84 år er han blitt, men har ikke tenkt å trappe ned. Produksjonen er stor, allsidig og genuint utforskende. I alt dette åtte symfonier, så langt. Alle finnes i fremragende innspillinger på DaCapo, og fire av dem med Oslo filharmoniske.

Hvis Chandos setter Bergen på kartet for tiden, er det DaCapo som virkelig klarer å vise frem kvalitetene og mulighetene i Oslo. Musisering eller lydkvalitet kan ikke bli stort bedre, og musikken er dypt engasjerende og meget spennende.