Israel Nash spilte så bra i Folken i kveld at tårene trillet; så er jeg da også en gammel sentimental mann. Det må tas med i betraktningen.
Det var noe så befriende energisk over konserten at det gikk rett inn og rørte ved selve hjerteroten. Det måtte bare ut. Her var mye av det jeg har savnet og som har manglet helt tilbake til ungdomstiden. Uten å kunne sette ord på det; sånn som kunst skal være.
Flinke folk han har med seg, og de har øvd godt; traff de når de skulle og de var samspilte. Vil kanskje trekke frem gitarist Joey McClellan, han tryllet frem både soul, pop, prog og jaggu var det ikke også noe jazz-klanger inni der. Når han øste seg opp, så løftet han oss inn i en annen sfære. Han var ikke så mye dårligere broren, Aaron, på bass. Rickenbacker-bass, helt egen klang av den bassen der.
Bandets kjekkeste var trommis Josh Fleischmann; veldig kul på håret, men ikke bare var han fin å se på - han trommet som om han aldri hadde gjort annet.
Han var også den som fikk mest oppmerksomhet fra Israel, de har noe på gang de to gutta der - men jeg vet bare ikke hva.
Den som fikk mest sympati hos meg var steelgitarist Eric Swanson; han satt for seg selv og fikk ingen oppmerksomhet fra verken Israel eller de andre, og slikt preger jo en musiker. Han var litt stram i maska, men gjorde greia si. Jeg får jo alltid litt vondt av the underdog, får mange fantasier om hva som har skjedd siden han er så utafor. Han var kanskje den som bidro mest til sangen. De andre trallet mere med. Og noen fine partier med steel fikk han også levert.
Jeg førte ikke noe liste over låtene de spilte, men mener det var flest (alle?) fra Rain Plan (som var bra for oss, for det er jo den beste.)
To minus dog: volumet, er det nødvendig å blåse halve cortex og hele hypotalamus ut av ørene? (Eller er det bare jeg som har blitt gammel og grumpy?) De spilte djevelsk høyt. Jeg mener DJEVELSK høyt.
Og det andre er at det var få oppmøtte. Det preget bandet i starten. Selvsagt er det gøyere å spille for fullstappa hus enn glisne benkerader.
Men når Israel fikk dratt folket i gang, for ikke å si Folken, over Sinai-ørkenen mot det forjettede land, så kom band og publikum i siget og da kunne selv ikke Rødehavet stoppe dem. De spilte som om det var for 20.000 elleville fans. Som om det var 200 000. Israel slo gitaren mot berget og det sprang kilder ut, kilder av rik opplevelse. Dette var en uvanlig bra konsert. Langt bedre enn den han gjorde samme sted i 2014. Med klar margin.