En gang i tiden syntes jeg watt var fantastiske greier. Husker for eksempel min onkel hadde en integrert forsterker fra Technics med VFD VU-metre som gikk horisontalt. Den leverte mektige 2x110W. På Dantax 15" høyttalere med lydnerdenes ultimate luksusdrøm, en CD-spiller, var det en sann drøm av et anlegg som fikk en liten gutt til å glise seg i søvn på kvelden.
Mange år senere var watt noe uinteressant. Det interessante var plutselig forsterkerens kvaliteter, strømreserver, hvilke laster den tålte osv osv.
Men enda mange år senere skjedde det noe merkelig. Plutselig begynte undertegnede å fundere på forholdet mellom watt og lydkvalitet. Spesielt etter at jeg begynte å få litt grep om høyttalerkonstruksjon og hvordan last påvirket forsterkere gikk det opp noen lys for meg. For hva var egentlig blitt interessant ved en forsterker? Jo, hvor mange watt den leverer i lasten den er tilkoblet, med tilstrekkelig lav forvrengning. Det mest interessante her er ikke nødvendigvis "tilstrekkelig lav forvrengning" da denne ofte oppgis som THD. Derimot er det type forvrengning, både harmonisk og disharmonisk, og aller viktigst: i den aktuelle lasten.
Jeg vil derfor påstå at watt i seg selv er en interessant parameter. Men de fleste her inne er jo interesserte nok til blant annet å ha lest om Nelson Pass sin "First Watt"-filosofi. Den går jo enkelt forklart ut på at området rundt 1W er det vi lytter aller mest til, og dermed er det der vi ønsker aller lavest forvrengning. Så hvor mye kan forvrengningen få lov til å stige før det begynner å bli uinteressant å se på effekten som leveres? Jeg vil si det er mer interessant å se på hvor bratt den stiger. En forsterker som har et fint fordelt forvrengningsmønster (lave harmoniske) behøver ikke å skamme seg over å gi 0,1% THD ved høy effekt. La oss si forsterkeren leverer 500W ved 0,1% THD. Men om den beholder 0,1% ned til 400W synes jeg det er grunn til bekymring. Ikke fordi det er viktig å ha lav THD ved 400W, men fordi jeg vil se THD falle ytterligere nedover, altså kanskje 0,05 ved 400W, 0,01 ved 100W, 0,001 ved 10W og 0,0001 ved 1W, det er fine tall for en forsterker som skal spille musikk.
Men tråden handler jo om hva som skjer i andre enden av skalaen. La oss si at Pass sin filosofi gir mening fordi mer enn 50% av lyttingen foregår ved 1W. La oss videre si at 90% av tiden holder forsterkeren seg under 10W, 99% av tiden holder den seg under 100W og 99,9% av tiden holder den seg under 500W. Hva da om forsterkeren kan levere 1000W ved 10% THD i 0,5 sekunder? Vel, vi kan enes om at 10% er mye, og vi kan enes om at mindre enn 0,1% av tiden er veldig sjelden. Imidlertid er det tross alt det man behøver for å holde et basselement i nakken når signalet er 3dB over 500W-merket. Hvis forsterkeren har 10% THD ved 600W i 0,5 sekunder i stedet så vil det gå vesentlig mer på trynet under denne transienten. Derfor er jeg faktisk ganske interessert både i 0,1%, 1% og 10%-effektene, de sier en del om hvordan forsterkeren oppfører seg når den når sin maksimale effekt.
Oppgitt effekt som er ren og skjær løgn er selvsagt uinteressant. Det er det forsåvidt også når en forsterker er oppgitt til 50Wpc/8 ohm, men i realiteten leverer 200W ved anstendig forvrengning. Uten sammenlikning forøvrig er det som et forsøk på å innbille verden at man er flinkere til å konstruere 50W-forsterkere enn alle andre, mens det hele faktisk er en stor fet løgn. Det hele bunner jo ut i mangelen på skikkelige standarder.
Også viktig å merke seg er at de fleste forsterkere leverer mindre effekt ved 20Hz enn ved 1kHz. Selv om effekten ofte er oppgitt fra 20Hz til 20kHz kan forsterkeren gjerne levere mer effekt om den skal gjengi bare en 1kHz tone.
. Kjør debatt !!
