Jeg synes det er ganske stas å stikke innom folk jeg kjenner for å høre hva de fyller lytterommene sine med. Både av elektronikk og musikk, selvfølgelig.
Så i dag tok jeg turen til Jan, som både har en ekstremt smakfull og omfangsrik musikksamling og et uhyre velspillende anlegg.
Jeg har vært innom og lyttet noen ganger før, men som mannen påpekte for noen dager siden, var det ingenting igjen av det gamle anlegget. Alt var nytt, og tildels enda mer ambisiøst enn det som stod her før. Og det var ikke akkurat skrammel, det heller.
Så med danske wienerbrød fra "Brødbakerne" i neven (DE kan anbefales!) la jeg turen i retning "Chez Omdahl".
Han er minst like hekta på kaffe som meg, så formiddagen var sikret på alle måter.
Det ikke direkte voldsomt store lytterommet oser kultur.
Bøker og vinyl i mengder, anlegg i ypperste klasse, kelim på gulvet, lyttesofa.
Det vesentligste, med andre ord. Så lenge kaffen også er på plass.
Det mest iøyenfallende er utvilsomt platespilleren, som startet sitt liv som en Garrard 301 en gang på slutten av femtitallet. De som tror det indikerer at vi har med en antikvitet å gjøre, vet sørgelig lite om platespillere. Etter å ha vært innom Lyras Stig Bjørge, havnet den hos Martina Shoener og L´Art du Son, som bygger om klassiske, mellomhjulsbaserte Garrarder og bringer dem til nye høyder. Denne har fått tungt, sobert og imponerende plint, hammerlakkfinish, oppjustert lager (ikke lenger grease bearing, men olje under "nesten hydrostatisk press" jfr. opphavskvinnen. ), gjennomgripende motorisolering og svært sofistikert demping mot underlaget. For ikke å snakke om en "Transcription Reference"- spesialversjon av Origin Lives toppmodell Enterprise C. På den sitter det, jeg hadde nær sagt selvfølgelig, en Lyra Etna. Ikke akkurat en hvilken som helst vinylkarusell, dette her.
Riaatrinnet er minst like spesielt, og er like selvfølgelig også audiofil målsøm. Suesskind Rauschfrei, konstruert av mannen som stod bak et ganske kjent høyttalermerke før i tiden. Joachim Gerhard, tidligere styrmann og utvikler hos Audio Physic. Nå lager han platespillerforsterkere basert på NOS Toshiba JFets. Nennsomt tilpasset nevnte Lyra Etna, selvfølgelig. Man overlater ingenting til tilfeldighetene om man skal gjenskape magi med en platespiller.
Forsterkeriet er to franske, forkrommede badevekter, Devialet 400 i dual mono-konfigurasjon.En forsterker som setter våre audiofile antagelser, vårt forhold til brukervennlighet og i og for seg hele markedet på hodet, litt på samme måten som den like franske Citroen DS gjorde for snart seksti år siden. Plutselig har det meste annet et antikvarisk drag over seg. Devialet opererer som en klasse D-forsterker med en klasse A-sjel. Det betyr at Gerhardts utsøkte riaa opererer med digitale rammebetingelser.
Deres "Speaker Active Matching"-kretsløp holder vertens høyttalere, JBL K2 s9900 i et hinsides jerngrep. Det utjevner fasefeil og bidrar med en oktav ekstra i respons, sies det.
Høyttalerne står plassert slik at det ligger i kortene at det kan skape trøbbel, særlig i bassen, om ikke kontrollen er maksimal. Det var ikke et fnugg av basstrøbbel å spore.Tvert imot. Bassen er grenseløst kjapp, dyp, oppløst og full av tekstur. Og utrolig nok ser disse egentlig ganske digre høyttalerne fra James B. Lansing ganske små og nette ut der de står. Ikke til å begripe det heller. Men det er sånn likevel.
En uhyre potent blanding av fransk cutting edge (som også er eller var en
norsk jazzkvartett med Knut Værnes i spissen, når jeg tenker meg om. Har du noe av dem, Jan?) hyperklassisk britisk transkripsjonsgrammofon på stereoider, norsk/japansk analog finsløyd av en annen verden, og amerikansk vestkyst med stamtavle herfra tilbake til begynnelsen av det vi kaller hifi.
Så hvordan låt det?
Jeg er ikke kjent for å bruke få ord, men jeg skal gjøre et unntak.
Det låt alldeles fantastisk bra.
Det er ingen grunn til å bale med flere oppgraderingstanker, Jan. Du kan konsentrere deg om alle platene du allerede har, og de du sikkert kommer til å anskaffe deg.
Det er bare å gratulere.
Ok, det kler ikke meg å være gjerrig med glosene, så jeg underbygger gjerne..eh..litt.
Det låter veldig, for ikke å si ekstremt detaljert. Men på den gode måten. Detaljene er en integrert del av musikken, alt henger avsindig overbevisende sammen, det gir et innsyn i innspillingene jeg ikke kan huske å ha hørt maken til utenfor lytterommet til Sluket, og musikken har et driv, en spenst og en hastighet som er såpass overveldende at det faktisk tar en liten stund før du fatter hva det går om når du lytter. Å snakke om bass, mellomtone og diskant blir nesten helligbrøde, siden det blir patetisk å dissekere et så overlegent hele, men for å tydeliggjøre enda litt; Diskanten er ekstremt rask, presisjonen er voldsom og luftigheten er strålende. Mellomtonen er uhyre dynamisk og ekspressiv, men er samtidig nøktern i den forstand at du har følelsen av å lytte til det som virkelig er på opptaket, med en presisjon det er lett å måpe av. Det er ingenting her som er tørt, kaldt eller hardt, med mindre det ligger i opptaket. Dette anlegget er i stand til å spille både eksplosivt, åpent,varmt, innsmigrende, tilbakelent, voldsomt, grenseløst rytmisk og symfonisk grandiost om det ligger i signalet som tilføres. Det har dreiemoment som nesten må høres for å tros, og innsynet du får som lytter gjør at det meste du lytter på, gir inntrykk av å ha mer å melde enn du var klar over, selv om du tror du kjenner opptaket. Bassen var et kapittel for seg, for den var så maktfull og hyperrask, og så avsindig detaljert at den gav helt ny mening og innsikt i bassganger og avgrunnsdype signaler på plater jeg var helt sikker på at jeg kunne ut og inn. Pauls nynnende bass på "Here comes the sun" var et sjokk. Så rent, potent, åpent og lynraskt har jeg aldri hørt den plata. Og jeg har hatt den siden jeg var ni år gammel..
De som tror Devialet ikke takler komplekse, rike klanger, tar helt feil. Har du hørt en Devialet låte fargeløst og tørt, er det garantert ikke forsterkerens feil! Men i rettferdighetens navn, en Devialet blir klasser bedre om du ikke bruker en, men to. Det blir selvsagt dobbelt så dyrt, men det er mye som er betraktelig dyrere her i verden.
Dette anlegget spiller klangrikt, rent , hurtig og helt uten noen form for tonalt overheng. Det var en fryd å høre på, rett og slett. Selvfølgelig hjalp det at vi spilte musikk jeg elsker, men jøsses, jeg nøt hvert øyeblikk. Miles, Joni, Radka, Bill Evans, Beatles, Rickie,Steely Dan, Jarrett, David Sylvian, Starker..og mange flere....det låt ekstremt overbevisende alt sammen. Mer rett på enn jeg har det hjemme, og ikke minst enn slik jeg hører i Fidelitys lytterom, men aldri påtrengende. Anlegget bare insisterer på at du lytter, for å si det sånn. Når alle disse komponentene forener krefter for å gi deg en framførelse,være seg tre, fem eller fjorten minutter med magi,da sitter du pokker ikke der og sender tekstmeldinger eller jakter Pokemon! Dette anlegget krever bokstavelig talt å lyttes aktivt til!
Jeg har hørt mye i årenes løp, og det er ikke så ofte jeg har det sånn når jeg er på lyttebesøk.
Det hadde nok satt meg enda mer ut om lytterommet hadde fordelt seg på ytterligere noen kvadratmetere, men man kan jo ikke få alt heller.
Det er bare å gratulere igjen, Jan. Dette er bra jobba, som de sier.
Bare så forbanna synd at jeg ikke hadde med kamera.
Vel, det får bli neste gang.
Takk for meg!
PS ! Jeg hadde planer om å lese Sigurd Hoel i kvellingen. I stedet satt jeg har i sofaen og gjennomlevde dagens lytteopplevelser. Så nå har De fått Dem egen tråd, Hr. Omdahl.
Det forplikter, må vite. 8)
Så i dag tok jeg turen til Jan, som både har en ekstremt smakfull og omfangsrik musikksamling og et uhyre velspillende anlegg.
Jeg har vært innom og lyttet noen ganger før, men som mannen påpekte for noen dager siden, var det ingenting igjen av det gamle anlegget. Alt var nytt, og tildels enda mer ambisiøst enn det som stod her før. Og det var ikke akkurat skrammel, det heller.
Så med danske wienerbrød fra "Brødbakerne" i neven (DE kan anbefales!) la jeg turen i retning "Chez Omdahl".
Han er minst like hekta på kaffe som meg, så formiddagen var sikret på alle måter.
Det ikke direkte voldsomt store lytterommet oser kultur.
Bøker og vinyl i mengder, anlegg i ypperste klasse, kelim på gulvet, lyttesofa.
Det vesentligste, med andre ord. Så lenge kaffen også er på plass.
Det mest iøyenfallende er utvilsomt platespilleren, som startet sitt liv som en Garrard 301 en gang på slutten av femtitallet. De som tror det indikerer at vi har med en antikvitet å gjøre, vet sørgelig lite om platespillere. Etter å ha vært innom Lyras Stig Bjørge, havnet den hos Martina Shoener og L´Art du Son, som bygger om klassiske, mellomhjulsbaserte Garrarder og bringer dem til nye høyder. Denne har fått tungt, sobert og imponerende plint, hammerlakkfinish, oppjustert lager (ikke lenger grease bearing, men olje under "nesten hydrostatisk press" jfr. opphavskvinnen. ), gjennomgripende motorisolering og svært sofistikert demping mot underlaget. For ikke å snakke om en "Transcription Reference"- spesialversjon av Origin Lives toppmodell Enterprise C. På den sitter det, jeg hadde nær sagt selvfølgelig, en Lyra Etna. Ikke akkurat en hvilken som helst vinylkarusell, dette her.
Riaatrinnet er minst like spesielt, og er like selvfølgelig også audiofil målsøm. Suesskind Rauschfrei, konstruert av mannen som stod bak et ganske kjent høyttalermerke før i tiden. Joachim Gerhard, tidligere styrmann og utvikler hos Audio Physic. Nå lager han platespillerforsterkere basert på NOS Toshiba JFets. Nennsomt tilpasset nevnte Lyra Etna, selvfølgelig. Man overlater ingenting til tilfeldighetene om man skal gjenskape magi med en platespiller.
Forsterkeriet er to franske, forkrommede badevekter, Devialet 400 i dual mono-konfigurasjon.En forsterker som setter våre audiofile antagelser, vårt forhold til brukervennlighet og i og for seg hele markedet på hodet, litt på samme måten som den like franske Citroen DS gjorde for snart seksti år siden. Plutselig har det meste annet et antikvarisk drag over seg. Devialet opererer som en klasse D-forsterker med en klasse A-sjel. Det betyr at Gerhardts utsøkte riaa opererer med digitale rammebetingelser.
Deres "Speaker Active Matching"-kretsløp holder vertens høyttalere, JBL K2 s9900 i et hinsides jerngrep. Det utjevner fasefeil og bidrar med en oktav ekstra i respons, sies det.
Høyttalerne står plassert slik at det ligger i kortene at det kan skape trøbbel, særlig i bassen, om ikke kontrollen er maksimal. Det var ikke et fnugg av basstrøbbel å spore.Tvert imot. Bassen er grenseløst kjapp, dyp, oppløst og full av tekstur. Og utrolig nok ser disse egentlig ganske digre høyttalerne fra James B. Lansing ganske små og nette ut der de står. Ikke til å begripe det heller. Men det er sånn likevel.
En uhyre potent blanding av fransk cutting edge (som også er eller var en
norsk jazzkvartett med Knut Værnes i spissen, når jeg tenker meg om. Har du noe av dem, Jan?) hyperklassisk britisk transkripsjonsgrammofon på stereoider, norsk/japansk analog finsløyd av en annen verden, og amerikansk vestkyst med stamtavle herfra tilbake til begynnelsen av det vi kaller hifi.
Så hvordan låt det?
Jeg er ikke kjent for å bruke få ord, men jeg skal gjøre et unntak.
Det låt alldeles fantastisk bra.
Det er ingen grunn til å bale med flere oppgraderingstanker, Jan. Du kan konsentrere deg om alle platene du allerede har, og de du sikkert kommer til å anskaffe deg.
Det er bare å gratulere.
Ok, det kler ikke meg å være gjerrig med glosene, så jeg underbygger gjerne..eh..litt.
Det låter veldig, for ikke å si ekstremt detaljert. Men på den gode måten. Detaljene er en integrert del av musikken, alt henger avsindig overbevisende sammen, det gir et innsyn i innspillingene jeg ikke kan huske å ha hørt maken til utenfor lytterommet til Sluket, og musikken har et driv, en spenst og en hastighet som er såpass overveldende at det faktisk tar en liten stund før du fatter hva det går om når du lytter. Å snakke om bass, mellomtone og diskant blir nesten helligbrøde, siden det blir patetisk å dissekere et så overlegent hele, men for å tydeliggjøre enda litt; Diskanten er ekstremt rask, presisjonen er voldsom og luftigheten er strålende. Mellomtonen er uhyre dynamisk og ekspressiv, men er samtidig nøktern i den forstand at du har følelsen av å lytte til det som virkelig er på opptaket, med en presisjon det er lett å måpe av. Det er ingenting her som er tørt, kaldt eller hardt, med mindre det ligger i opptaket. Dette anlegget er i stand til å spille både eksplosivt, åpent,varmt, innsmigrende, tilbakelent, voldsomt, grenseløst rytmisk og symfonisk grandiost om det ligger i signalet som tilføres. Det har dreiemoment som nesten må høres for å tros, og innsynet du får som lytter gjør at det meste du lytter på, gir inntrykk av å ha mer å melde enn du var klar over, selv om du tror du kjenner opptaket. Bassen var et kapittel for seg, for den var så maktfull og hyperrask, og så avsindig detaljert at den gav helt ny mening og innsikt i bassganger og avgrunnsdype signaler på plater jeg var helt sikker på at jeg kunne ut og inn. Pauls nynnende bass på "Here comes the sun" var et sjokk. Så rent, potent, åpent og lynraskt har jeg aldri hørt den plata. Og jeg har hatt den siden jeg var ni år gammel..
De som tror Devialet ikke takler komplekse, rike klanger, tar helt feil. Har du hørt en Devialet låte fargeløst og tørt, er det garantert ikke forsterkerens feil! Men i rettferdighetens navn, en Devialet blir klasser bedre om du ikke bruker en, men to. Det blir selvsagt dobbelt så dyrt, men det er mye som er betraktelig dyrere her i verden.
Dette anlegget spiller klangrikt, rent , hurtig og helt uten noen form for tonalt overheng. Det var en fryd å høre på, rett og slett. Selvfølgelig hjalp det at vi spilte musikk jeg elsker, men jøsses, jeg nøt hvert øyeblikk. Miles, Joni, Radka, Bill Evans, Beatles, Rickie,Steely Dan, Jarrett, David Sylvian, Starker..og mange flere....det låt ekstremt overbevisende alt sammen. Mer rett på enn jeg har det hjemme, og ikke minst enn slik jeg hører i Fidelitys lytterom, men aldri påtrengende. Anlegget bare insisterer på at du lytter, for å si det sånn. Når alle disse komponentene forener krefter for å gi deg en framførelse,være seg tre, fem eller fjorten minutter med magi,da sitter du pokker ikke der og sender tekstmeldinger eller jakter Pokemon! Dette anlegget krever bokstavelig talt å lyttes aktivt til!
Jeg har hørt mye i årenes løp, og det er ikke så ofte jeg har det sånn når jeg er på lyttebesøk.
Det hadde nok satt meg enda mer ut om lytterommet hadde fordelt seg på ytterligere noen kvadratmetere, men man kan jo ikke få alt heller.
Det er bare å gratulere igjen, Jan. Dette er bra jobba, som de sier.
Bare så forbanna synd at jeg ikke hadde med kamera.
Vel, det får bli neste gang.
Takk for meg!
PS ! Jeg hadde planer om å lese Sigurd Hoel i kvellingen. I stedet satt jeg har i sofaen og gjennomlevde dagens lytteopplevelser. Så nå har De fått Dem egen tråd, Hr. Omdahl.
Det forplikter, må vite. 8)
Sist redigert: