"Slet" med disse også når de kom men nå synes jeg de er nydelige.
Wilson høyttalere er mye (bokstavelig talt også), men "nydelig" er nok et ord jeg tvilsomt vil strekke meg etter om jeg skal beskrive dem. Nå har jeg bare hørt Wilson et par ganger. Minnes en session hos OHC for mange år siden hvor GT kjørte demo på WATT/PUPPY 5.1 (trur eg), med full Krell-pupp. Det gjorde inntrykk på en hybelboer

. Der og da var de nydelige, men ærlig talt så er det beste man kan si om utseendet på dem at de var små (ift. lyden) og som alle Wilson hadde de en upåklagelig finish. Finishen er det få som tar dem på. De er vel først og fremst ren funksjonalisme i betydningen "form følger funksjon". Likevel, - jeg har alltid hatt et øre for Wilson etter den seansen hos OHC.
Jeg synes vel også at når du har betalt noen hundre tusen NOK bør du slippe følelsen av å våkne dagen derpå med tannlause gamle Magda...for bakfra er noen av dem et mareritt for estetikere. (De blir noe bedre med dekselet på plass).
Alexandria XLF:
Gamle Grand Slamm var sant nok høy og mørk, men kanskje ikke påfallende elegant ?
Den eneste av Wilson sine større modeller som man kan si har linjene med seg er vel Alexx:
Nå prøver jeg altså ikke å være veldig negativ, det er ikke det, det passer bare så ille dårlig å dra et par Alexx opp 4 etasjer med trapper, og vel opp vil de nok dominere mine 2 rom&kj en smule ???.
Uansett, det er få familier som har påvirket highend høyttalere så mye som denne:
Fra venstre WATT 3/Puppy 2, System 7, System 6, original WATT.