Vi hadde en hyggelig kveld i går.
Sundkoien, gismo, kwil og jeg hadde alle billett til Brit Floyd på Hamar, så vi benyttet anledningen til å skravle "litt"
oppe hos meg i forkant av konserten. Kjerringa satt på kjøkkenet og bare flira og rista på hue.
Zoega Skåneråstkaffe og eksotisk bakverk fra Budapest/Kirkenær fikk sansene skjerpet og blodsukkeret opp.
Jeg må si jeg hadde forventninger til denne konserten fordi mange skryter fælt av Brit Floyd.
Pink Floyd er spilt mye på stereoen opp gjennom tida, sjøl om det er sjeldnere nå.
Dessverre har jeg aldri sett originalen før, men derimot et annet tribute show for 10-12 år sida.
Jeg skjønner ikke helt de som blåser i nesa og avskriver coverband ettersom dette faktisk er eneste/beste måten å oppleve denne musikken live.
Husk at f.eks både Mozart og Beethoven ikke er blant oss levende lenger, men musikken lever og fornyes til stor glede for mange.
En mer sammenlignbar parallell er muligens "Zappa Plays Zappa".
Sønnen Dweezil som jobber videre med sin fars komposisjoner.
Jeg har sett dem tre ganger, og det er outstanding.
Men nå var det altså Brit Floyds versjoner fra Pink Floyd-katalogen. Framført i et fullsatt Scandic Scene, Hamar.
Showet startet med "Signs of Life", "Learn To Fly" fra Momentary Lapse... og "High Hopes" fra Division Bell,
-ikke noe jeg har spilt mye hjemme disse to albumene.
Jeg satt og venta litt. Lyden var litt hard der jeg satt foran på galleriet, og jeg mangla litt følelsen av framdrift i musikken.
Fra sjette låta "Us and Them" låt det bra. Lyden ble både fetere og thightere, og kordamene kom mye mer til sin rett.
Det slo meg hvor utrolig viktig koret er for denne musikken og framføringa.
Etter 9 (?) lange låter var det 20 min pause.
Sett 2 startet opp med en fantastisk flott "Echoes" fra Meddle-albumet.
Nå var det tydelig at ting hadde "satt seg" .
De neste tre fire låtene engasjerte i økende grad, for så å gå over i et av de absolutte høydepunkt for meg;
"One of These Days!,-også fra Meddle.
Det var bare rått.
Vi fikk vår dødshymne "The Great Gig in The Sky", -framført av en meget vakker og habil spansk sanger Angela Cervantes.
Dama som satt sida av meg snudde seg mot meg, og sa med et lite sukk. "Det er noen som har alt..."
Det kom en løssluppen, leken versjon av "Money" og en meget god og følelsesladet versjon av "Comfortably Numb".
De fleste som har lagt ut sin versjon av gitarsoloen på youtube sliter med å matche den vi fikk her. Mesterlig.
Ekstranummere og greier. Inkl 20 min pause varte seansen ca tre timer. Ikke verst når det stort sett bare gikk oppover mht kvalitet.
Konklusjon? Blås aldri i nesa av et coverband.
Ønsker alle som ser innom her god helg i samme slengen
Sist redigert:
