I dag fortsatte jeg min lytterunde. Hadde lyst til endelig å få høre et godt og gjennomarbeidet dipol-oppsett. Såvidt jeg vet er det ikke noen i Bergensområdet her på sentralen som sitter på noen dipol-rigg, så derfor avtalte jeg med Duet Audio å stikke innom dem for å høre på Piega Master One.
(bilde fra nettet)
La meg først si dette: Stor tommel opp for Duet Audio i Bergen, og for innehaveren Martin! Jeg kan jo ofte være småirritert på hifibransjen for mye og mangt. Og, ja også Martin/Duet selger og snakker varmt om en del av tingene jeg stiller meg spørrende til - for eksempel rådyre streamere (det er antakelig produktkategori nr. 2 på min liste over de mest unødvendige tingene hifi-folk bruker mye penger på, hårfint bak alt som har "Nordost" skrevet på seg). Samtidig opplever jeg at Martin er genuint opptatt av både lyd og musikk. Han er hyggelig og imøtekommende, veldig service-innstilt - og ikke minst har han fått til et svært godt lytte/demo-rom, syne jeg. Så jeg kjenner at jeg virkelig ønsker Duet i Bergen all mulig suksess, på tross av noen produktvalg jeg er spørrende til.
Og så var det Piega Master One, da. Dette er en sveitsisk hybrid-høyttaler med woofere i lukket kasse som spiller opp til ca. 300 hz. Deretter tar et dipol/koaksial-element over. Og: Dette spilte i mine ører fantastisk. Å høre dette oppsettet, i dette rommet, var nøyaktig slik Linkwitz beskrev det slik jeg skrev om i
denne posten: Høyttalerne forsvant fullstendig. Og det er antakelig det beste komplimentet jeg kan gi til et oppsett, tror jeg. Når man satt i sweetspot hørtes det ut som musikk, verken mer eller mindre. Det hørtes ikke ut som hifi eller høyttalere. Det var så godt som umulig å lokalisere hvor høyttalerne befant seg. Jeg så bare en stor scene av lydbilder foran meg, som strakte seg godt ut på siden av høyttalerne. Bare ved noen anledninger, ved skarpe transienter som var panorert svært langt til høyre eller venstre, ble jeg minnet på at det var høyttalere som spilte.
Ellers syntes jeg dette spilte på en måte som på samme tid var
ekstremt detaljert og klar, OG ekstremt behagelig. Prøvde en del komprimert og antatt slitsom musikk - metall, tyggegummipop - og det hørtes fortsatt behagelig ut på høyt volum. Og mer "audiofil" musikk ble jo nydelig. For min del er pianobasert musikk den enkleste måten å si noe om klang i et anlegg. Jeg spilte noen pianobaserte låter jeg kjenner ut og inn. Jeg synes de fikk en litt annen klang her enn jeg er vant til fra mine hodetelefoner og mine aktive høyttalere. Men jeg synes det er vanskelig å si om det er hodetelefonene og monitorene mine som ikke er nøytrale, eller om det er piegaene som ikke er nøytrale - eller om de begge bare farger lyden på hver sin subtile måte (antakelig er det det siste). ELLER om det bare var hjernen/hørselen min som spilte meg et puss. Det kan veldig godt være også.
To overraskelser for min del: Jeg må innrømme at jeg i mitt stille sinn har sett på Piega som et slags audiofilt bling bling-merke. Men nei. Dette var saker. Dessuten maner det vel til litt ydmykhet for en fyr som meg, som vel kan kalles en forkjemper for aktive oppsett, å høre et passivt oppsett som på mange parametre spiller ringer rundt mitt eget og en del andre aktive oppsett jeg har hørt. Moro!
Dersom noen akkurat nå kom til meg og sa at de har et stort rom med god plass, og dessuten har mellom 300000 og 400000 de ville svi av på et hifi-anlegg, er det en god sjanse for at jeg ville anbefale dem å snuse på Piega Master One, og enkelt og greit kombinere det med en Hypex N400 og den nye dacen/streameren/preampen Oppo Sonica... og så leve lykkelig alle sine hifi-dager derfra og ut.