Hvis den ene høyttaleren der velter så treffer den den andre. Man kan ikke få skikkelig stereo i et så smalt rom.
Jeg får det ikke til,så da kan heller ingen andre få de til holdning.
Den argumentasjonen holder ikke.
Jeg er best og sitter på den absolutte sannhet.
Så lenge jeg ikke har den erfaring,for jeg har erfart alt,så kan umulig andre ha en annen erfaring.
Hadde vi gitt tre personer flere like rom å jobbe med (f.eks. "Snickers-is",Hodas og "kortvarig") ,
som hadde forskjellig vanskelig grad,en selvvalgt innspilling og en tvungen referanse innspilling,
med samme elektronikk/høyttalere og fri tilgang til akustiske hjelpemidler og lov til å tweeke,
ville nok sluttresultatene for tredjepart(er) ikke være lik.
Hvilke av de tre deltageren ville kommet nærmest fasit?Hva er fasit,spesielt når ingen vet,
ihvertfall hvordan den tvungne referanse innspillingen egentlig låt mtp. rom instrumenter etc.?
Ble det benyttet ett Steinway eller Yamaha,Guarneri eller Stradivari,i hvilket rom/sal?
Hvem har erfaring nok til å skille instrumentene og gjenskape disse i lytterommene de ble tildelt?
Kunne de målt seg frem til det?Kunne de lyttet seg frem?
Det var vel det siste øvelsen/sporten Harry Pearson bedrev,og Reidar Persson bedriver?
https://en.wikipedia.org/wiki/Harry_...(audio_critic)
TAS was published every other month from 1973 until the 1990s.[2] Pearson decided to name his magazine after the philosophy behind the idea of
an "absolute sound", which he defined as the "sound of actual acoustic instruments playing in a real space."[2] In his reviews, Pearson established the principle that a subjective audio review is not a matter of taste, but that the "absolute sound" should be the standard in evaluating the qualities of components or recordings.[5]
In reaction to the prevailing mode of audio reviewing at the time, Pearson and TAS reviewed audio equipment based on how it sounded and not relying on measurements.