Har så lite peiling på klassisk musikk at kontratenor bare er et ord uten innhold og derfor skremmer lite
Runder av kvelden med et glass rødt og den siste platen du anbefalte. Mektig og følsomt i skjønn forening. Me like! Skal i nær fremtid spilles på mer generøst volum når omstendighetene tillater det. Takker for anbefaling
Liker du det har du mye å glede deg til i Alfred Dellers katalog, og også andre og nyere kontratenorer. Det brakte meg litt på leting etter Dellers fantastiske innspilling av
Couperins Leçons de Ténèbres fra syttitallet, en innspilling jeg stadig vender tilbake til. Da kom jeg over denne vakre tolkningen av Les Arts Florissants med Petibon og Daneman som solister. Måtte lete bittelitt før jeg endelig fant den på fjerde forsøk. Først prøvde jeg selvfølgelig komponist, deretter orkester og solister.
Men det var selvsagt under sjefen sjøl jeg skulle ha søkt med en gang, William Christie med taktstokken.
Hører på Alison Krauss' Windy City mens jeg jobber. Dette var herlig musikk, litt balsam
Skiva har faktisk fått noen merkelige kritikker. De to jeg har hengt meg opp i er Dagbladet og Pitchfork. Begge anmelderne misforstår totalt, og Pitchforks anmelder har ikke engang tak på begrepene innen country og klarer å beskrive platen som crossover. Alt, fra klanger til instrumentering er innenfor den tradisjonelle Nashville-tradisjonen. Angrip platen for det den er, ikke det din manglende kompetanse får deg til å tro det er.
Dagbladets anmelder tråkker ikke like ille ut i vannet, men også han misforstår og går så langt som å be om en mer moderne produsent og kommenterer utseende hennes på coveret. For å ta det siste først, hun har fått en beehive av samme typen Tammy og alle de andre store stjernene hadde på sekstitallet. At hun i tillegg er Barbie-pen gjør ikke noe fra eller til, og bør i alle fall ikke tale mot hennes fordel. Coveret er en svært lite oppdatert bilde av slik coverne til kvinnelige artister så ut på slutten av sekstitallet. Han viser at han kan google, men viser også at han ikke kjenner de klassiske Nashville-reglene når han klager på 34 minutters spilletid. Chet himself hadde klaget på fire minutter for langt hvis han var produsent i 1969, og vi som elsker tradisjonell country jubler over en artist som holder seg nesten hundre prosent til alle regler for Nashville-produksjoner.
Og å be om en mer moderne produsent, er ikke produsentene og låtskriverne det store problemet med Nashville i 2017 da? Musikerne er like superbe som noensinne, men artistene som pumpes ut av talentfabrikkene blir mer og mer like hverandre, og låtmaterialet er nesten ikke til å skille fra hverandre. At produksjonen er så crossover synes jeg er et svik mot tradisjoner som var gode nok som de var. Men greit nok, hvis allmuen liker det så for all del. Men la oss få purister som fortsatt er i live få et bein slengt til oss innimellom, det ser ut som om allmuen også liker det siden plata gikk rett til topps av listene.
Som siste punchline, takk kjære Gud for plater som er 34 minutter. Noen få ekstra spor som er live mottas med glede. Jeg liker ofte å sitere Tormod Kolbrunarskald ord, drep meg, herre - men ikkje med graut!
