Kan man bli lei av pinpointing/soundstaging/imaging?
I dag pakker jeg. Skal til Oslo i forbindelse med nasjonaldagen noen dager. Når min kjære er i utlandet, blir det litt for stusselig å feire 17. mai her... så da er det heimat til familien på Østlandet.
Akkurat nå sitter jeg og lytter til anlegget mitt og tar en liten pause. Siden jeg lytter i nærfelt og har presise aktive monitorer med en klarhet som kan måle seg med gode hodetelefoner, er lydbildet detaljert og som skåret i stein. Alle de ulike elementene på den virtuelle scenen kan lett plasseres, til høyre og venstre og opp og ned og foran og bak. De siste månedene har jeg blitt veldig glad i denne formen for "analytisk" lytting. Men jeg lurer på om dette er noe man kan bli lei av?
Tenkte igjen på tingene jeg
skrev om en liten stund tilbake, om hvorfor jeg grunnleggende opplever bildet som tegnes opp av stereo som kunstig. Høyttalerne skaper refleksjoner, men tingene som finnes på den virtuelle scenen mellom høyttalerne skaper ikke refleksjoner. Fake images, so sad, som Trump kanskje ville sagt det. Så de siste dagene har jeg oftere flyttet meg bakover i rommet. Da blir stereobildet mindre skarpt, men til gjengjeld mer omsluttende og organisk. Plutselig er det som om jeg foretrekker det, nesten.
Og så tenkte jeg igjen på anlegget til TrompetN, som bevisst har forsøkt å gjøre stereobildet litt mer diffust og organisk. Og tenkte også på lyttingen jeg gjorde som tenåring, da jeg oppdaget musikkens vidunderlige verden, og gjenom flere år lyttet meg gjennom all slags musikk på Infinity-oppsettet jeg kjøpte for konfirmasjonspengene. Ante ikke noe som helst om stereotriangelet, og var sikkert ikke i nærheten av å oppleve noen "soundstage". Likevel hadde jeg enorm glede av musikken jeg oppdaget.
Er pinpointing/soundstaging/imaging en audiofil nevrose? (sorry anglisismene her - aner faktisk ikke hva begrepene er på norsk). Eller er det en "acquired taste", på samme måte som kaffe, øl og jazz? Usikker. Jeg vet ikke hvordan det er med folk som har vært i det audiofile gamet lenger enn meg... lytter man på samme "måte" hele livet, eller man kan bevege seg gjennom faser og sette pris på ulike former for lytting?