Jeg fikk tilsendt to innspillinger fra en HFSer, som ønsket at jeg skulle vurdere dem på eget anlegg.
Seks-syv år tilbake leste jeg om Tape Project. Dengang var jeg også i overgang fra avansert digital avspilling med server, fjernstyring og aktive høyttalere til analog avspilling. Forandring fryder.
Hellet ville det slik at jeg kom over en strålende vedlikeholdt, kalibrert og som ny Technics 1506 i 2011. Den har jeg fortsatt å holde i topp stand og hatt mye glede av. Begynte også dengang å hanke inn bånd med innspillinger fra ulike kilder, mye 7,5ips fra dengang slike var i gjengs produksjon og en del av de nyere 2-spors 15ips tapene.
I posten fikk jeg tilsendt Enrico Dindo på cello, i Haydns cellokonsert i C-dur. En innspilling fra 2008. Og Miles Davis m.fl. i innspillingen "Someday my prince will come", fra 1961. Den første er produsert av Open Reel Records, den andre av Columbia dengang intet ble spart for å demonstrere hvor suverent stereo er.
Innspillingen med Enrico Dindo har jeg ikke hørt før. Den er en fabelaktig fryd, spesielt for meg som er meget glad i verk med strykere. Jeg har godt referansegrunnlag også -- det er blitt spilt en del live i min stue og når jeg avspiller fra bånd blir selv glade fiolinister enda gladere.
Her er det så live i stuen som det kan bli. Guro Kleven Hagen til høyre, i duell.
Så - hvorfor faller det så fint på plass når jeg lytter til disse tosporsbåndene? Sammenlignet med vinyl er det lite å undres over, det skjer en distorsjon av lyden idet nålen beveger seg innover rillene. Uavhengig av hvordan det er satt opp lyder det egentlig ikke rett (nå blir folk hissige, men slik er det). På gode utgivelser reduserer man denne forvrengningen ved å ha forholdsvis lite musikk på hver side og helst 45rpm.
Man ønsker å motvirke det faktum at nålen går langt kjappere gjennom ytterriller enn innerriller, ved hjelp av ulike kompensasjoner.
Slike har man ikke på Tape, der er innspillings- og avspillingshastighetene konstanter. Og jeg syns at dette er merkbart, selv med mine etterhvert eldre ører. Avspillingen blir mer troverdig med tape og når innspillingen er så suveren som denne med Enrico Dindo/I Solisti di Pava blir det sublimt. Musikken oppstår, det lyder rett, jeg er tilstede der det skjer -- alle hifi-klisjéene man har hørt før, men her er det ikke banale oppgulp. Når bue møter streng tror jeg på alle variantene i draget og overgangene er ekte.
Innspillingen er også ærlig. Få mikrofoner, celloen tett på, orkesteret godt tilstede. Det er live og naturligvis hostes det, men det bærer man over med. Det er brukt støyreduksjon, kan jeg se i notatene, men det har ikke gått på bekostning av troverdigheten.
Det var underholdende å spille dette for en familie som har et cello-geni i sin midte. Enda en banalitet: de trodde ikke sine ører. (Haydn følges av et stykke av Tschaikovsky, der pizzicatoene gjorde at jeg måtte spille gjennom flere ganger, for denne familien. Slikt hadde de aldri hørt hjemme).
"Someday my prince will come" med Miles Davis har jeg ikke lyttet til mye før. Dette skal være en kopi av en back-up master, om jeg har forstått rett. Siden det var tresporsopptak dengang er det nok en back-up av en downmix for tospors-stereo. Båndet er blitt meget godt tatt vare på, jeg hørte minimalt med drop-outs, eller også innbilte jeg meg at det var noen å høre.
Instrumentene står flott i rommet og jeg undres hvorfor jeg ikke har hørt mer på denne innspillingen. Her er det mye å oppdage i samspillet. Igjen denne troverdigheten fra tape som jeg setter slik pris på. Mobley og Coltrane med sax-bidrag, førstnevnte satte nok ikke helt pris på snarvisitten i studio fra Coltrane (etter hva litt research på nettet forteller meg).
Der Enrico Dindo innspillingen slipper høyttalerne lett og "oppstår i rommet", er bidragene fra musikerne på Davis-innspillingen mer bundet til Venstre-Senter-Høyre. Det tar ikke vekk fra musikken og ble bevisst brukt som en måte å skille musikerne på i stereoens barndom. Etterhvert som man fikk flere spor å spille inn på og mer avansert miksing enn down-miks, fikk man også mer manipulasjon av innspillingene. Det er ikke alltid et gode og det er merkelig hvor mange innspillinger jeg har fra sent 1950-tall og tidlig 1960-tall som i troverdighet går langt utenpå moderne innspillinger der det er "jukket" for mye med materialet.
Denne innspillingen med Davis har en ettertraktet blottlagd nerve, syns jeg.
Topp-anlegg på 1960-tallet hadde tape som primærkilde, selv da LP var godt etablert. Men tape var dyrt, det var mer "arbeid" å avspille fra tape og det var lettere å hoppe til sporet man ønsket å spille på en plate.
(Det ble også utgitt to-spors 15ips på tidlig 1960-tall, men slike kostet over hundre dollar dengang. Man skjønner at slik avspilling ikke kunne bli et massemedium. Det var også mulig å kjøpe tresporsbånd ...)
Jeg takker for lytten og sender uvillig fra meg båndene etter å ha vært testpilot!
Fra en liten stemningsrapport: http://www.hifisentralen.no/forumet...emningsrapport-med-bilde-240.html#post2546560
Hunden la seg mellom høyttalerne igjen i dag, da jeg tok en farvellytt.
Seks-syv år tilbake leste jeg om Tape Project. Dengang var jeg også i overgang fra avansert digital avspilling med server, fjernstyring og aktive høyttalere til analog avspilling. Forandring fryder.
Hellet ville det slik at jeg kom over en strålende vedlikeholdt, kalibrert og som ny Technics 1506 i 2011. Den har jeg fortsatt å holde i topp stand og hatt mye glede av. Begynte også dengang å hanke inn bånd med innspillinger fra ulike kilder, mye 7,5ips fra dengang slike var i gjengs produksjon og en del av de nyere 2-spors 15ips tapene.
I posten fikk jeg tilsendt Enrico Dindo på cello, i Haydns cellokonsert i C-dur. En innspilling fra 2008. Og Miles Davis m.fl. i innspillingen "Someday my prince will come", fra 1961. Den første er produsert av Open Reel Records, den andre av Columbia dengang intet ble spart for å demonstrere hvor suverent stereo er.
Innspillingen med Enrico Dindo har jeg ikke hørt før. Den er en fabelaktig fryd, spesielt for meg som er meget glad i verk med strykere. Jeg har godt referansegrunnlag også -- det er blitt spilt en del live i min stue og når jeg avspiller fra bånd blir selv glade fiolinister enda gladere.
Her er det så live i stuen som det kan bli. Guro Kleven Hagen til høyre, i duell.
Så - hvorfor faller det så fint på plass når jeg lytter til disse tosporsbåndene? Sammenlignet med vinyl er det lite å undres over, det skjer en distorsjon av lyden idet nålen beveger seg innover rillene. Uavhengig av hvordan det er satt opp lyder det egentlig ikke rett (nå blir folk hissige, men slik er det). På gode utgivelser reduserer man denne forvrengningen ved å ha forholdsvis lite musikk på hver side og helst 45rpm.
Man ønsker å motvirke det faktum at nålen går langt kjappere gjennom ytterriller enn innerriller, ved hjelp av ulike kompensasjoner.
Slike har man ikke på Tape, der er innspillings- og avspillingshastighetene konstanter. Og jeg syns at dette er merkbart, selv med mine etterhvert eldre ører. Avspillingen blir mer troverdig med tape og når innspillingen er så suveren som denne med Enrico Dindo/I Solisti di Pava blir det sublimt. Musikken oppstår, det lyder rett, jeg er tilstede der det skjer -- alle hifi-klisjéene man har hørt før, men her er det ikke banale oppgulp. Når bue møter streng tror jeg på alle variantene i draget og overgangene er ekte.
Innspillingen er også ærlig. Få mikrofoner, celloen tett på, orkesteret godt tilstede. Det er live og naturligvis hostes det, men det bærer man over med. Det er brukt støyreduksjon, kan jeg se i notatene, men det har ikke gått på bekostning av troverdigheten.
Det var underholdende å spille dette for en familie som har et cello-geni i sin midte. Enda en banalitet: de trodde ikke sine ører. (Haydn følges av et stykke av Tschaikovsky, der pizzicatoene gjorde at jeg måtte spille gjennom flere ganger, for denne familien. Slikt hadde de aldri hørt hjemme).
"Someday my prince will come" med Miles Davis har jeg ikke lyttet til mye før. Dette skal være en kopi av en back-up master, om jeg har forstått rett. Siden det var tresporsopptak dengang er det nok en back-up av en downmix for tospors-stereo. Båndet er blitt meget godt tatt vare på, jeg hørte minimalt med drop-outs, eller også innbilte jeg meg at det var noen å høre.
Instrumentene står flott i rommet og jeg undres hvorfor jeg ikke har hørt mer på denne innspillingen. Her er det mye å oppdage i samspillet. Igjen denne troverdigheten fra tape som jeg setter slik pris på. Mobley og Coltrane med sax-bidrag, førstnevnte satte nok ikke helt pris på snarvisitten i studio fra Coltrane (etter hva litt research på nettet forteller meg).
Der Enrico Dindo innspillingen slipper høyttalerne lett og "oppstår i rommet", er bidragene fra musikerne på Davis-innspillingen mer bundet til Venstre-Senter-Høyre. Det tar ikke vekk fra musikken og ble bevisst brukt som en måte å skille musikerne på i stereoens barndom. Etterhvert som man fikk flere spor å spille inn på og mer avansert miksing enn down-miks, fikk man også mer manipulasjon av innspillingene. Det er ikke alltid et gode og det er merkelig hvor mange innspillinger jeg har fra sent 1950-tall og tidlig 1960-tall som i troverdighet går langt utenpå moderne innspillinger der det er "jukket" for mye med materialet.
Denne innspillingen med Davis har en ettertraktet blottlagd nerve, syns jeg.
Topp-anlegg på 1960-tallet hadde tape som primærkilde, selv da LP var godt etablert. Men tape var dyrt, det var mer "arbeid" å avspille fra tape og det var lettere å hoppe til sporet man ønsket å spille på en plate.
(Det ble også utgitt to-spors 15ips på tidlig 1960-tall, men slike kostet over hundre dollar dengang. Man skjønner at slik avspilling ikke kunne bli et massemedium. Det var også mulig å kjøpe tresporsbånd ...)
Jeg takker for lytten og sender uvillig fra meg båndene etter å ha vært testpilot!
Fra en liten stemningsrapport: http://www.hifisentralen.no/forumet...emningsrapport-med-bilde-240.html#post2546560
Hunden la seg mellom høyttalerne igjen i dag, da jeg tok en farvellytt.
Sist redigert:
