KjellR
Hi-Fi freak
Lutefisk!
I Danmark er sykkel også sport. En stor sport faktisk.I norge er sykkel alvor. I for.eks danmark er sykkel et transportmiddel. Tenk om vi hadde kledd på oss i hjelm og kjøredress og kappkjørt i bilen til jobben
Jeg har akkurat vært norsk og syklet hjem fra nattevakt. I Spandex...I Danmark er sykkel også sport. En stor sport faktisk.I norge er sykkel alvor. I for.eks danmark er sykkel et transportmiddel. Tenk om vi hadde kledd på oss i hjelm og kjøredress og kappkjørt i bilen til jobben
Forøvrig synes jeg det er en fin "norsk" ting å kombinere jobbsykling og trim/trening.
Joda poenget mitt var ikke å disse folk som trener til jobb. det gjør jeg ofte selv (i sommerhalvåret) men det faktum at du sjelden ser personer (også barn og ungdom) som bruker sykkel som transportmiddel(dvs i vanlig tøy)I Danmark er sykkel også sport. En stor sport faktisk.I norge er sykkel alvor. I for.eks danmark er sykkel et transportmiddel. Tenk om vi hadde kledd på oss i hjelm og kjøredress og kappkjørt i bilen til jobben
Forøvrig synes jeg det er en fin "norsk" ting å kombinere jobbsykling og trim/trening.
Vokst opp på bygda du?Til kommentaren tidligere om at man ikke skal tro man er bedre enn andre, som det norskeste av alt. (Noe jeg finner banalt i forhold til verdier som det å være selvhjulpen/selvberget).
Jeg leste en artikkel nettopp om jeger/sanker vs bondesamfunn. Avsnittet om "å fornærme kjøttet" ga et godt bilde av det å være selvhjulpen og det å tro man er noe.
Før man leser dette: jeger/sankere "jobber" 17 timer i uken og får et kaloriinntak et stykke på 2300/dag.
The study of hunter-gatherers, who live for the day and do not accumulate surpluses, shows that humanity can live more or less as Keynes suggests. It’s just that we’re choosing not to. A key to that lost or forsworn ability, Suzman suggests, lies in the ferocious egalitarianism of hunter-gatherers. For example, the most valuable thing a hunter can do is come back with meat. Unlike gathered plants, whose proceeds are “not subject to any strict conventions on sharing,” hunted meat is very carefully distributed according to protocol, and the people who eat the meat that is given to them go to great trouble to be rude about it. This ritual is called “insulting the meat,” and it is designed to make sure the hunter doesn’t get above himself and start thinking that he’s better than anyone else. “When a young man kills much meat,” a Bushman told the anthropologist Richard B. Lee, “he comes to think of himself as a chief or a big man, and he thinks of the rest of us as his servants or inferiors. . . . We can’t accept this.” The insults are designed to “cool his heart and make him gentle.” For these hunter-gatherers, Suzman writes, “the sum of individual self-interest and the jealousy that policed it was a fiercely egalitarian society where profitable exchange, hierarchy, and significant material inequality were not tolerated.”
This egalitarian impulse, Suzman suggests, is central to the hunter-gatherer’s ability to live a life that is, on its own terms, affluent, but without abundance, without excess, and without competitive acquisition. The secret ingredient seems to be the positive harnessing of the general human impulse to envy. As he says, “If this kind of egalitarianism is a precondition for us to embrace a post-labor world, then I suspect it may prove a very hard nut to crack.” There’s a lot that we could learn from the oldest extant branch of humanity, but that doesn’t mean we’re going to put the knowledge into effect. A socially positive use of envy—now, that would be a technology almost as useful as fire.
(Til sammenligning:
It turns out that hunting and gathering is a good way to live. A study from 1966 found that it took a Ju/’hoansi only about seventeen hours a week, on average, to find an adequate supply of food; another nineteen hours were spent on domestic activities and chores. The average caloric intake of the hunter-gatherers was twenty-three hundred a day, close to the recommended amount. At the time these figures were first established, a comparable week in the United States involved forty hours of work and thirty-six of domestic labor. Ju/’hoansi do not accumulate surpluses; they get all the food they need, and then stop. They exhibit what Suzman calls “an unyielding confidence” that their environment will provide for their needs.)
Hvilken reaksjon tenker du på? Jeg gikk rundt i sentrum på formiddagen den 23. og da var det en helt spesiell stemming der. Dempet og forsiktig, ingen knuffing på fortau og ingen høye stemmer eller gråtekoner, men en følelse av "muffled drums".Den reaksjonen som fremsto etter 22/7 er vel ikke helt vanlig?
Det er høyt klageandel ifm boligkjøp, så det er nok mer enn veggmaling som blir utført? Byggmakker, Monter, Byggmax, Maxbo osv, samt diverse utleiere av små og store maskiner gjør det bra i Norge.Yrkesstolthet pleide å være noe veldig norsk, men nå til dags er det vel kanskje ofret til fordel for den amerikanske modellen med at alt skal gjøres billigst mulig i profittens navn.
Selvgjort er velgjort vinagunner, så der har du rett (jeg vet at dette er et stikk til DIY avdelingen)
Hvor trist hadde ikke Norge vært hvis alle var "byråkrater" uten selvsikkerhet nok til å male veggen selv?
Vi nordmenn er vel over gjennomsnittet glad i britisk humor?Konstante forsøk på nasjonal selvironi er kanskje noe vi har arvet fra Monthy Python og UK?