Isolert sett høres det jo besnærende og fornuftig ut at USA og Russland finner ut av det med hverandre, i stedet for høy grad av mistenksomhet og krig på tredjelands jord, mer og mindre trussel, Salt-avtaler, og en masse annet.
Det jeg ikke helt klarer å forstå med dagens USA, er hvordan det plutselig ble slik at man finner det best å stole mer på Russlands ymse talspersoner og politikere, enn på sin egen etterretningstjeneste. Før var det noe som het spioner, agenter og landsforrædere, de ble i det amerikanske samfunn ansett som noe av det nedrigste på planeten, og man skulle vokte seg vel for å knytte nære kontakter med sovjeterne. Så hva har hendt? Nå pleies altså nære kontakter mellom politikere og forretningsfolk helt opp på øverste nivå, og folket ser ut til å mene at det er OK. Kanskje er det OK, også, jeg har aldri vært så imponert over nedrakkingen av spionvirksomhet, så lenge man holdt seg med det samme selv. Og åpenhet har alltid vært å foretrekke fremfor skjulte kontakter.
Men et eller annet sted har altså amerikanernes spionskrekk veket plassen for beundring av totalitære, tidligere fiendtlige nasjoner og institusjoner, og man har i stedet begynt å mistro sine egne sikkerhetsinstitusjoner og den frie presse.
Hva i helvete er det som foregår i USA??
Disqutabel
Det er ikke bare i USA, Disqutabel ...
Fant noe på datamaskinen som jeg skrev på i 2011, men som jeg la fra meg. Tydeligvis noe jeg skulle fullført. Da ville jeg vært skikkelig i forkant:
INNLEDNING
En tid tilbake sendte jeg et innlegg om norsk osteproduksjon til Dagens næringsliv. Dette kom på trykk i «Etter Børs» og førte til både svarinnlegg og en del e-poster til meg. Noen måneder etter møtte jeg tilfeldigvis markedssjefen i Tine, som jeg kjente fra før. Han nevnte noe som fikk meg til å stusse - nemlig at han hadde brukt lang tid på å forsøke å finne ut av hvem jeg hadde skrevet innlegget for. Han visste det ikke var for Tine, det hadde han undersøkt. Det kunne heller ikke være for noen av hans konkurrenter, gitt innfallsvinkelen jeg hadde brukt. Nå ville han vite hvem som hadde vært oppdragsgiver.
«Ingen, det er en kjepphest og jeg fikk lyst til å skrive et innlegg om emnet.» Han trodde meg ikke og ble fornærmet. Jeg har ihvertfall ikke hørt fra ham siden. For ham var det opplagt at ytringen kom fra en kjøpt debattant, og han fant det umulig å tro at det kun var personlig engasjement som lå bak.
Det å profesjonelt påvirke den offentlige debatten i bestemte retninger er ikke nytt. I oldtidens Hellas kunne man leie dyktige pratmakere som var villige til å målbære et hvilket som helst synspunkt, og i dag kan man gjøre det samme ved hjelp av pr-byråer, media-aktører og kommunikasjonsrådgivere. Og det i slik utstrekning at det knapt reageres når samme pr-byrå argumenterer for to parter i en sak; som i tilfellet Geelmuyden-Kiise og lanseringen av Nøkkelhull-produktene der byrået arbeidet for både Helsedirektoratet og KIWI. Ofte er det lett gjort å nøste opp trådene og se hvem som står bak et utspill. I andre tilfeller er dette vanskelig fordi bakmennene ikke ønsker å gi seg til kjenne, og da har de skjult sine spor med en sluhet som selv en fagmann finner imponerende, men som også bør bekymre. At noen har meninger om ostekvalitet truer ingens nattesøvn, men det at betalte påvirkningsagenter masserer folkemeningen kan ha farlige konsekvenser. Denslags kan, som vil bli vist i dette essayet, utgjøre trusler mot folkehelsen, allmennheten og demokratiet vi tror vi lever under.
Ytringsfrihet er ingen garanti for at vi kan gjøre oss opp en selvstendig mening i saker. I dag brukes store ressurser på å ødelegge sann informasjon slik at den blir virkningsløs i beslutningsprosesser og debatt. Teknikkene som brukes er mange, fra velkjente retoriske knep til slu bruk av moderne teknologi. Det finnes mykvare som gjør det mulig for én person å utgi seg for å være femti ulike debattanter på nettfora - med ulike IP-nummer, personligheter, språkbruk, referanserammer, og nett-tilstedeværelse. Personal Management Software kalles dette i faget. Det amerikanske luftforsvarets Cyberwar-enheter bruker slik mykvare for å påvirke samfunnsdebatt i USAs favør. De beroliger kritikere med at dette kun gjøres utenfor USAs grenser, siden det er forbudt å gjøre denslags i USA.
Som vi skal se er det mange ulike teknikker som anvendes, og det i slik utstrekning at praksisen er en trussel mot demokrati og åpen samfunnsdebatt. Forbud er virkningsløst, og påvirkere vil alltid finne smutthull. Men bevisstgjøring omkring teknikkene som anvendes vil i det minste kunne føre til at mottakere møter påstander med skepsis - selv når utsagn er skreddersydde for å passe hånd i hanske med mottakers fordommer. Det er viktig å utvikle en fornemmelse for når informasjon er «for god til å være sann».
Utpå kvelden 12. Januar 2011 gjorde jeg som mange andre nordmenn og reagerte fnysende på en nyhet som kom i radio. Såvidt jeg kunne forstå var «Årets nordmann» blitt arrestert etter et foredrag på Nansenskolen, kort inn i Nansenåret. I radioen ble det meldt at et større politioppbud hadde hentet Maria Amelie, som sist høst hadde utgitt boken «Ulovlig norsk» for deretter å bli utnevnt til «Årets Nordmann.»
Jeg husker jeg ropte til min datter. Jeg gjenga det jeg husket av reportasjen til henne, og vi smålo begge over hvor dumt myndighetene kan finne på å té seg.
Litt senere gikk jeg på nettet og fant ut at meldingen var sendt ut av nettutgaven til tidsskriftet Ny Tid. Den kom på rett før nyhetssendingen jeg hadde hørt, klokken 23:00. Og nrk.no la ut et oppslag med tittel «Årets nordmann pågrepet etter å ha holdt foredrag» klokken 23:19. Det ringte en liten bjelle, og det skyldes sannsynligvis at det var hele seks journalister i NRK som ble kreditert under saken. Ikke dårlig å ha mobilisert såpass rett før midnatt.
Så jeg kikket omkring på nettet og fikk til slutt laget meg et hendelsesforløp som fortalte meg at her var det snakk om en planlagt kampanje. Og la meg skynde meg å si at jeg har sympati for de papirløses situasjon, den er uholdbar - samtidig har jeg også forståelse for motkreftene. Så her har vi en klassisk situasjon der den ene parten kan ha blitt presset til å forsøke en stuntpåvirkning for å sette myndighetene patt, og dermed få gjennom sine synspunkt.
Hva fant jeg etter vel én time på nettet?
Jeg fant ut at Maria Amelie hadde mottatt støtte til sin bok fra Fritt Ord tidlig i første halvdel av 2010. At hun etter utgivelsen hadde vært aktiv med opplesing og annen promovering av «Ulovlig norsk». At hun i desember ble utnevnt til «Årets Nordmann» av Ny Tid. At hun ved juletider hadde opptrådt i fjernsynet, og at det var høytopplesing i P2 fra boken hennes idet vi kom inn i det nye året.
I og for seg et naturlig forløp, men i løpet av min lille nettjakt kom jeg også over
Papirløse skal ikke behøve å være når ingen er ulovlig — et nettsted som ble lansert for å belyse De papirløses umulige situasjon. En kjapp sjekk hos WhoIs fortalte at det domenet ble etablert i oktober og lansert i november 2010. På forsiden erklærte man at «Ingen mennesker er ulovlige.»
Nå var det bare å vente på hvilke som ville melde seg på banen i saken. Spontandemonstrasjoner dagen etter og forbannede støtteytringer gjennom nettet hadde skapt et øyeblikkelig press mot myndighetene. Petter Eide uttalte seg med tyngde i media, og ba om at man også måtte tenke på alle de andre papirløse, som ikke hadde Maria Amelies øyeblikkelige appell. Fredag den 14. kom Eide og Hylland-Eriksen i studio til Dagsnytt Atten og må ha følt at saken alt var vunnet. De var så sikre at de erklærte politikerne maktesløse, «her må man bare rette seg etter kravet fra folket”. Politikerne var blitt tatt på sengen, ble vi fortalt. Støtten i folket var historisk og politikerne måtte forstå at folket ville man skulle vise hjerterom.
Det smakte «talking points»/snakkepunkt - forberedte endringsskapende utsagn - lang vei, og all tvil jeg måtte kjenne forsvant da man understreket at «Maria Amelie skulle brukes som lokomotiv for å åpne for andre i hennes situasjon".
I dagene som fulgte vokste en betydelig skepsis, men det hadde ikke de utskremte politikerne som deltok i kveldens Debatten skjønt, og det er lærerikt å gå gjennom ulike politiske partiers og meningsbæreres utsagn i disse dagene.
I ettertid er det konsensus om at at dette langt fra var norske mediers beste time, og at det var en generell svikt når det gjaldt å belyse saken. Det folket skjønte etter kort tid tok det likevel lang tid før media fikk med seg - og det var kamp om å komme seg på flyet som tok Maria Amelie til Moskva da hun ble sendt ut av landet. Den saken illustrerer meget godt en bekymring jeg har når det gjelder den informasjonen vi har tilgjengelig for å gjøre vurderinger og ta beslutninger.
Det er etterhvert blitt nesten umulig å vite hva som er sant, og parter i samfunnsdebatten er helt vilkårlige i sin omgang med sannheten, så lenge et utsagn kan tjene saken. Det er mulig det tjener saken, men tjener det samfunnet? Og er det rett at enhver sak helliger ethvert middel, eller har vi et større ansvar når vi skal opprettholde fundamentet for et demokratisk styresett?
Vi lever i en tid som vil bli sett på som et stort veiskille for menneskeheten.
En av konsekvensene er at vi har fått en offentlig debatt der intet er sant lenger, der alle utsagn settes spørsmålstegn ved, trekkes i tvil eller tilbakevises med beleilig konstruerte data. Dersom retorikk og debatt noensinne har hatt som mål å skulle avsløre sannheten i en sak, og gjøre det mulig å trekke slutninger på grunnlag av denne - så er vi nå i en situasjon der tvilen rår og gråsonene får bre seg i slik grad at beslutningsgrunnlagene blir vekk. I statsapparatet inntreffer handlingsparalyse, med evige utredninger og utsettelse av saksbehandling; og offentligheten blir et skråletorg, der den som roper høyest eller med størst intensitet nyter et blaff av oppmerksomhet, før en ny sak får sette agenda i noen timer eller dager, inntil denne også blir borte i ståket.
Vel vitende om dette arbeider meningsdannere for å utvikle nye teknikker for påvirkning, der man ønsker å utnytte nettets utbredelse og gjennomslagskraft, enten for å så frø i saker man er ved å utvikle, eller for å gå til felts mot meninger som kan skade egen oppdragsgiver.
Statistikk er farlige saker... Særlig i lys av debatten man nå har rundt SSB.
