Nicolo Donato - Brorskap (2009)
Gruppedynamikk og homoerotikk blant danske nynazister.
Lars er bitter etter å ha fått sin militære karrière ødelagt da det kommer anklager om at han har vært for nærgående med noen av gutta i troppen. Skikkelig Metoo# asså.
Desillusjonert kommer han litt tilfeldig i kontakt med de lokale nynazister, og uten å være ideologisk nazi så trekkes han inn i fellesskapet av unge, sinte menn; et fellesskap med klare homofientlige holdninger og adferd, men som likevel er et fellesskap av menn; det homoerotiske ligger hele tiden under som et uforløst bakteppe - ja kanskje som selve forklaringen på hatet disse mennene nærer mot de som er annerledes, muslimer, flyktninger, homofile.
Siden dette er film, så skjer sånn som skjer på film: Lars og Jimmy, en av nynazistene, forelsker seg, og handlingen spinner rundt konfliktene som oppstår, dels i nynazisten og dels innad i gruppen. Det hele ender med et oppgjør der Jimmy må velge: kjærligheten eller lojaliteten til gruppa.
Sånn sett er dette enkel psykologi, fortellingen følger en klassisk formel, og vi kan jo tenke oss hva han ender opp med.
Dette er den eneste langfilmen Donato har laget, noe som er synd for han har talent til å lage noe mer. Filmen er relativt vellykket, men noe famlende og alt for lang i starten, det går for lang tid før den drar seg til.
Filmen er holdt en slags 'dogme light' form; mye bruk av naturlig lys og til utstrakt bruk av handhold kamera. Synes nok at kameramann Trier-Mørk kunne anstrengt seg mer for å fange de varme og lyse sommernettene, men det gjør han altså ikke. I stedet velger han innestengte, halvferdige rom, hvor verken luft eller dagslys slipper til. Ikke så pent å se på, men det er et riktig valg utfra filmens tema.
Det er ikke den drastiske klippingen vi kjenner fra andre danske filmer fra denne tiden, vi trenger heldigvis ikke ta reisesyketablett før visning, og historien er fortalt rett frem og uten for mye fiksfakserier.
Vi er aldri i tvil om hvem vi skal holde med og hvem vi skal mislike - her er ikke mye rom for tvil. Sånn sett skriver filmen seg inn i en homofremstilling om hvor vanskelig det er å være homo, en problemstilling som vel har gått noe ut på dato. Det er også en coming to terms film, der omstendighetene tvinger Jymmy til å ta stilling til om han skal følge ideologi eller følelser, hode eller pikk.
Skuespillerne er helt greie, men så er dette heller ikke spesielt krevende roller, lett klisjèaktige som de er alle mann.
Men for alt i verden, absolutt fin å ha med seg.
