Begge de to profilene fikk holde på lenge nok til at det blir litt flisespikkeri å påstå at den ene saken er verre enn den andre. Da er det hele partiapparatet og dets kultur som står på tiltalebenken i balubsk rettsoppfattelse. Men en ting skal jeg selvsagt gi deg rett i, den offentlige skittentøyvasken til AP-toppene avslører en fraksjonskultur som nok er stort sett de med innblikk i partiets indre liv tidligere har vært skikkelig obs på.
Vi som kjenner venstresidens utvikling og fraksjonering siden tiden rundt dannelsen av SF i 1961 kjenner til at det har vært fløyer i det store Arbeiderpartiet som har vært motstridende. Det har alltid vært en venstreopposisjon til den mer sentrumsorienterte partiledelsen i AP. Selv i SF fikk du det da SUF ble til SUF-ml etter bruddet med moderpartiet i 1969. Da AKP-ml ble dannet i 1973 skiftet de nok engang navn til Rød Ungdom. RU eksisterer fortsatt og er altså etter NKP den eldste organisasjonen på ytre venstre fløy, siden de ikke har blitt splittet siden de ble SUF i 1963. Men der opposisjon gjerne har forlatt partiet og dannet egne partier har ikke det blitt flere store avskallinger av AP siden 1961. Av den grunn har all opposisjon vært intern i etterkant, så at det finnes fraksjoner for venstre og høyre fløy er neppe mulig å unngå.
Også andre partier har hatt fraksjoner som har slåss med nebb og klør. Høyre har egentlig vært litt unntatt på tross av noen løse kanoner på dekk fra tid til annen, men flere andre har fått fraksjoneringer som har avfødt nye partier. ALP fraksjonerte og fusjonerte over noen få år på syttitallet som førte til Frp. Frp igjen ble splittet etter bitre fraksjonsstrider siden åttitallet ved landsmøtet på Bolkesjø i 1994. Resultatet ble Fridemokratene, et parti jeg følte litt sympati for. De utgjorde ingen innflydelse i det parlamentariske landskap, men var ganske aktive i studentpolitikken ved universitetene. Vi har sett Krf blø til småpartier som Partiet de Kristne og Kristent Samlingsparti. Vi vet lite om Krfs indre liv men jeg kan forestille meg litt bitre stridigheter i korridorene med mindre fraksjoner som går ut med ujevne mellomrom og går inn i små fløypartier.
Og så har vi Venstre, som har den mest spektakulære splittelsen i vår tid. Dolkesjø var et spektakulært medieshow, men mye skrik og lite ull til slutt. Splittelsen av det medieførende partiet Venstre over EF-saken var nok på mange måter mer spektakulær. For det første satt majoriteten av V stortingsgruppe etter det som representanter for Det Liberale Folkeparti, resultatet av splittelsen. Da må vi huske at vi hadde tre førende forlagshus og nettverk for dagsaviser. A-pressen eide stort sett #2-aviser både i distriktene og nasjonalt. Schibsted hadde Aftenposten, Høyres hovedorgan. Også andre steder i landet fantes Høyre-aviser som var store, blant annet her i Haugesund som vi hadde Haugesund Dagblad fram til det gikk inn i 1973. Men det var hverken H eller AP som hadde de store avisene i landet, de var Venstre-aviser. Ofte kalt tanten blant journalister i Rogaland når vi skulle referere til mektige Stavanger Aftenblad, #1 i oljefylket.
Den tiden jeg startet min karrière i journalistikken hadde gjerne halvparten av nyhetsredaksjonen til NRK karantene under valgkampen grunnet medlemskap eller listeplass for V eller DLF. Det gjaldt også de som jobbet med sport, for jeg hadde Sølve Grotmol som kollega i en kort tid i programmet Ska me bytta? på Radio 102 mens han var på ufrivillig ferie. Tror ikke han tok betalt, gjorde det kun for å holde formen vedlike og å teste ut hvor effektive vi nærradiofolk var i arbeidet vårt. En hyggelig person med medlemskap i DLF, hvis jeg ikke husker feil. Og slik var det gjennom hele åttitallet og sikkert langt ut mot våre dager også, den redaksjonelle ledelse i både regionsaviser og etermedier har vært preget av liberale journalister som sokner til V politisk. DLF er i dag ikke det DLF som engang fantes, de kan vi bare glemme.
Høyre er vel det partiet som i moderne tid har hatt minst fraksjoner, fraksjonene som normalt ville vært i H hadde allerede innfunnet seg i andre partier. Og partiet har selvfølgelig blødd i flere retninger. Da Frp vokste som apparat var det en selvfølge at både H og AP blødde til dem. Ellers så vi vel at de blødde kraftig til V i kjølvannet av Friele-saken på syttitallet, H fikk navn på seg å være homofiendtlig og de mistet de endel ideologiske liberalere på. Siden femtitallet så vi et moderne H utvikle seg som jeg tror ble greit gjennomført med store partireformister som Sjur Lindebrække og John Lyng som påvirket senere sentrale figurer som Svend Stray og egentlig hele det moderne Høyres linje. Lyng hadde forøvrig bakgrunn fra den kommunistiske Mot Dag-bevegelsen på trettitallet før han ble konservativ. På en eller annen måte klarte disse realpolitikerne å skåne partiet for store fraksjoneringer, Lange med sin krets tok vel opp i seg det som fantes av reaksjoner på etterkrigstidens konservative realpolitikk.
Så ja, Høyre har vært heldige. Kanskje fordi partifloraen på høyresiden har vært breiere og mer nyansert, slik at slike opposisjoner ikke nødvendigvis befinner seg i samme parti. På venstresiden har vi hatt et AP og et SF/SV som har tilhørt den sentrumsorienterte sosialismen, med fløypartier som ikke ønsker å ha noe som helst med de to klassefiendene å gjøre. Da er det klart at de to partiene må ta opp i seg alle som hegner til venstresiden og ikke ønsker å gå inn i politiske sekter på ytterste fløy. Og siden AP er så dominerende stort, og SV egentlig er et resultat av tidligere fraksjonering i AP, så blir det AP som får den mest fragmenterte medlemsmassen av alle partier på begge fløyer.
AP trenger å samles rundt den ene nestlederen med historie i vervet, og snarest finne seg en leder som virker mer styringskraftig enn det Støre framstår nå. Eller så må Støre ta skikkelig grep og bruke partipisken. Så får heller de som synes det er for grovt melde overgang til SV eller annet politisk arbeid. Akkurat det at partiet har vært så flinke til å styre eget indre liv under sluggernes ledelse har gitt folk tillit til at de også har vært styringsdyktige for samfunnet. Noe de også har vært. Selv med SV i finansministerstolen klarte de rødgrønne å manøvrere gjennom en internasjonal krise. For samme hvor mye vi kan mislike at Stoltenberg er en broiler så gjør det ham ikke forskjellig fra Siv i alle fall, han hadde i alle fall styring i rekkene og førte et effektivt forretningsministerium i praksis når vi trengte det.
AP må finne tilbake til det grepet som holdt oss i illusjonens makt. Kanskje Støre kan klare det hvis han manner seg opp, eller kanskje AP er klar for en som ikke er plassert så veldig nært det politiske sentrum i en periode for å vinne tilbake litt troverdighet hos kjernevelgerne? Uansett tror jeg at ting stabiliserer seg igjen. Vårt samfunn er ikke av den typen at det er mulig med partier som ligger på vippen til simpelt flertall lenger, til det er vi for bombardert med politikk hele tiden gjennom massemediene. Men vi vil ha et førende parti på begge sider som vil kunne ligge på lave trettitall i oppslutning. Vi vil også ha litt større moderate fløypartier, og da skal jeg vise storsinn nok til å inkludere Frp i de moderate fløypartiene, for det har de faktisk blitt på tross av en stor andel fylle bygdetullinger som stemmekveg og listefyll.
Som viktigste konsekvens tror jeg vi vil se at sentrumspartiene, SV og Rødt kommer til å være styrket av det nye landskapet i en god tid framover. Frp vil vi se stabilisere seg omtrent der de er nå, men de er litt vanskelige å spå. De er nok relativt nær sitt teoretiske lavmål, som jeg antar ligger rundt der SV ligger nå. Deres topp tror jeg er vanskeligere å anslå. Det finnes grenser for hvor mye både H og AP kan blø til dem, spesielt nå som det viser seg at AP blør til venstre igjen. Det blir spennende å følge med framover, men ikke nervepirrende spennende. For mulighetene er ikke så store, og velgermassen har like dårlig hukommelse som ledelsen i Frp.