Totalt sett skal det jo være en forsterkning fra linjesignal på utgangen av DAC til høyttalerne. Kanskje 2 V ved 0 dBFS digitalt signal skal bli til 20 eller 30 V over høyttalerterminalene. Det beste er å ikke ha noen demping i kjeden, men ha høyest mulig analogt signalnivå (uten at noe klipper eller forvrenger) på linjesignalene og det minimum av gain i effektforsterkerne som skal til for å komme derfra til nødvendig spenning over høyttalerne for det lydtrykket du vil ha i rommet. I praksis vil man gjerne ha en del analogt headroom over signalnivået, så tilgjengelig spenningssving i forsterkeriet bør være 6 dB eller så høyere enn "nødvendig".
Start med ønsket lydtrykk i rommet ved full digital utstyring. F eks at 0 dBFS skal tilsvare 110 dB i lytteposisjon. Gjør et overslag på hva det betyr i dB på 1 m avstand foran hver høyttaler, gitt lytteavstand, romrefleksjoner og det faktum at det er to høyttalere. Se deretter på høyttalernes følsomhet og impedans, og regn ut hvilket spenningssving som behøves over høyttalerterminalene for å levere det. Effektforsterkerne har oftest et fast spenningsgain, typisk 10x (20 dB) eller 20x (26 dB). Da vet du også hvilken signalspenning som behøves inn til effektforsterkerne. Forskjellen mellom det og max utgangssignal fra kilden viser hvilken attenuering du eventuelt behøver i preamp.
Jeg er nokså agnostisk mht digital eller analog volumkontroll. Du finner folk som hevder begge deler, men virkningen på signal/støy-forholdet blir den samme.
I de effektforsterkerne Armand og jeg har drodlet på har det vært et mål å holde gainet så lavt som mulig for å slippe unødvendig jojo-gain i kjeden. Det optimerer totalt signal/støy-forhold. En annen fordel med det er at lavt gain = høy NFB = lav støy, lav forvrengning og lav utgangsimpedans. Utfordringen er bare å holde tingen stabil, hvilket muligens forklarer hvorfor enkelte "audiofile" effektforsterkere har usedvanlig høyt gain.