TrompetN
Hi-Fi freak
- Ble medlem
- 04.03.2004
- Innlegg
- 8.700
- Antall liker
- 7.011
Flott innlegg.Når det gjelder den pågående diskusjonen om EQ og diper så har jeg noen oppfatninger rundt dette.
Aller først må man være klar over at diper kan skyldes ulike fenomener. To viktige fenomener er tidsforsinkelser og rene reaktive resonanser.
En enkelt refleksjon kan medføre en serie diper der typisk en vil stikke seg ut som dypere enn de andre. Når først lyden har gått via refleksjonsflaten og summert med direktelyden (normalt innenfor en signalperiode) vil dipen også være "stødig", altså den endrer seg ikke over tid. Dette er en ren tidsforsineksle og man kan kanskje kalle dette en kort utfasing.
Andre diper kommer gjerne av rene stående bølger i rommet i motfase med direktelyden. Dette medfører normalt en fundamental dip, og i stedet for å bli litt bedre når man flytter lytter eller høyttaler kan man også bare oppnå at den flytter seg litt i frekvens. Dette er egentlig samme fenomen som en romresonans som forårsaker en peak, bare at en slik vil være i fase med direktelyden. Slike fenomener kan utvikle seg over ganske lang tid, og er altså en slags reaktiv resonans på samme måte som man kan ha i en elektrisk krets. Man kan da kalle dette en lang utfasing.
Frekvensresponsen for en kort utfasing kan man enkelt rette til med EQ. Slike utfasinger er sjelden fullstendige og siden effekten av refleksjonsflaten er bortimot umiddelbar vil også effekten av EQ-en være bortimot umiddelbar.
Frekvensresponsen for en lang, fullstendig utfasing bør man være forsiktig med. Man har allerede tapt selve signalet, og en EQ er ikke egnet til å hente opp igjen dette. Har man en mindre fundamental utfasing kan man EQ-e noe, men en "flat frekvensrespons" vil man ikke oppnå, spesielt ikke om man måler med ulike tidsvinduer siden den utvikler seg over tid.
Impulsresponsen for en EQ-et kort utfasing vil være noe påvirket av at den først ankomne lyden ikke inneholder refleksjonskomponenten, mens den påfølgende lyden gjør det. Man får en direkte forskjell med og uten, og forskjellen er ofte ikke så enormt stor. En kort lyd ved den aktuelle frekvensen varer ikke lenge nok til at man får en summering mellom refleksjon og direktelyd. Videre vil den klinge ut ganske nøytralt (uten resonanser).
Impulsresponsen for en EQ-et lang utfasing vil ha betydelig påvirkning på impulsresponsen. Det man "løfter" med EQ vil påvirke både den første og de påfølgende signalperiodene. En voldsom romresonans kan trenge 5-10 signalperioder på å bygge seg opp. Det betyr at en stor del av innholdet i musikk, der resonansen ikke rekker å bygge seg opp tilstrekkelig, vil være svært påvirket av den rene EQ-en. Man får en voldsom boost av disse lydene. Toner med en viss varighet derimot, vil man ikke klare å hente opp. Man ender altså med feil i begge ender. Når signalet opphører vil man i tillegg merke en voldsom energi i rommet, for når direktelyden opphører tar det tid før resonansen opphører, og plutselig er ikke direkdelyden der til å fase ut resonansen.
I noen tilfeller er suckouts resultatet av to eller flere sammenfallende resonanser som ikke er i fase. Da blir problemstillingen ytterligere mer kompleks.
Så rådet mitt er at man skal være svært forsiktig med å EQ-e suckouts, og normalt aldri gjøre mer enn ca halvparten av det det ser ut til at man må gjøre. Ofte bare la det hele være fullstendig.
Tolker jeg deg rett at det fjerde avsnittet om stående bølger i motfase handler om kvartbølgeutfasinger?
Når det gjelder det uthevete avsnittet. Vil ikke gruppeforsinkelsen i EQ-filteret og utfasingen være proporsjonal med hverandre slik at det i praksis ikke utgjør noen forskjell hvor lang tonen er så lenge begge er minimumfase?
Jeg skulle ønsket meg punktet om at hele kroppen "lytter" som du tidligere har vært innom. En lokal måling kan derfor ha en lokal dipp ved mikrofonplasseringen, men som ikke nødvendigvis er represententativ for lyttevinduet til hele kroppen. Hvis man hever en slik dip kan det gi for mye nivå i lytteposisjonen selv om det ser fint ut på målingen.