1968–1972
Gruppen på Fornebu 1965.
Stones skulle imidlertid komme sterkt tilbake. Med «Jumpin' Jack Flash» satte de alle kritikere på plass, og sørget for å holde på sitt ry. Singelen er fortsatt en av Stones' mest kjente låter. I 1968 ga de også ut Beggars Banquet, som regnes blant de ypperste av bandets utgivelser. Av de største slagerne på albumet, kan nevnes «Sympathy For The Devil» og «Street Fighting Man». Beggars Banquet ble Brian Jones' siste hele album. Han fikk sparken under innspillingen av Let It Bleed året etter, og døde kort tid etter. Mick Taylor tok over hans plass. Da Let It Bleed kom ut i slutten av 1969, spilte både Jones og Taylor på to låter hver. Albumet huskes også fordi det inneholdt den første låten der Keith Richards var hovedvokalist på en hel låt – «You Got The Silver». Siden har Richards sunget minst én låt på alle studioalbum med unntak av Sticky Fingers. Let It Bleed ble en suksess både i Storbritannia og De forente stater, og regnes i dag som ett av Stones' aller beste album.
Sticky Fingers, som kom ut i 1971, ble Mick Taylors første hele album som gitarist. Også dette albumet fikk svært god respons både fra kritikere og publikum. Åpningssporet «Brown Sugar» er en av de mest kjente og kjære Rolling Stones-låtene, og det er også en av dem som spilles mest på konserter. Mick Taylor hadde en aktiv rolle på dette albumet, kanskje spesielt på låten «Can't You Hear Me Knocking». Han ble likevel ikke kreditert som låtskriver på noen av låtene.
Bandets magnum opus kom imidlertid først året etter. Dobbeltalbumet Exile on Main St. regnes av mange som deres aller beste, og ble i 2002 kåret til det 7. beste albumet noensinne av Rolling Stone. Albumet var på topp på hitlistene stort sett verden over.
Her er den beste perioden etter min mening, sakset fra Wiki. Ellers er også Some girls et knall album. Emotional Rescue er også et brukbart, men mer som et elsker å hate album.
