Når man sitter her, er det jo ikke til å unngå at man tenker på elever, på episoder og perioder man har vært gjennom.....
Minnes en gang for noen år siden. Hadde en elev som bød på litt utfordring, for å si det mildt - og da av ymse årsaker.
Foreldre forstod selvsagt ikke hvorfor jeg jobbet så hardt med å få poden til å fungere sosialt og prestere faglig, for som de sa: "Hjemme er han jo bare snill og grei, for der får han gjøre som han vil."
Mitt svar: "Kjære NN, du vet det like godt som meg, at i skolen fungerer ikke den metoden." Da ble plutselig mor mest opptatt av om jeg forsøkte å lære elevene stav- eller løkkeskrift, hvor mitt svar ganske enkelt var at det viktigste var å utvikle en funksjonell håndskrift.
På fars spørsmål: "Hvordan går det med ham faglig?" var mitt svar ganske greit: "Det er litt vanskelig å bedømme, for han produserer og presterer for lite." Kan love at far rykket til i stolen, mens han svakt sa: "Såpass...."
Det hører med til historien at gutten i fråga hadde en meget gunstig utvikling de tre årene jeg var lærer for ham. Han fant roen, begynte å jobbe, og både produserte og presterte.
Hva var da grunnen til at han i en årrekke hadde vært såkalt "utfordrende"?
Joda, han hadde ikke foreldre som tok seg tid til å gjøre foreldrejobben skikkelig, men også de kom seg.....
Kan hende man som lærer skal være såpass ærlig og direkte i møtet med foreldre? No beating round the bush, so to say....
Er ikke så alt for lenge siden jeg følte behovet for å konfrontere en noget over gjennomsnittet sterk elev (men ikke såkalt ekstrabegavet) med dennes væremåte sammen med andre elever og voksne - og jeg predikerte da mulige konsekvenser av elevens atferd. Det viser seg nå at jeg hadde rett - vi snakker om en elev, som takket være dennes atferd over tid har kommet i en situasjon der ingen "gidder" å være sammen med eleven på fritiden. Medelevene hadde rett og slett nådd et metningspunkt, både sosialt og fordi de opplevde læringssituasjonen som skadelidende pga elevens atferd. Sårt? Ja! Nødvendig å ta opp tema med elev og foreldre? Jeg synes det. Og det manglet jaggu ikke på gode råd og tips, både til elev og foreldre, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg gjorde mitt for å følge opp eleven og dennes atferdsutvikling. Kom vi så i mål? By far..... Men jeg ga meg ikke så lett, og stod på - selv om jeg må innrømme at det ble en tung reise, mye fordi foreldrene ikke fulgte det opp så godt som de burde ha gjort på hjemmebane.....
Slike anekdoter mistenker jeg at det er ganske mange lærere som kunne fortelle om rundt omkring på skoler og i klasser, og det er, slik jeg leser mellom linjene, også mye av det samme som Malkenes har satt fokus på. Og min erfaring og mine mistanker er at dette er en snøball som ruller stadig raskere, dessverre. Så blir spørsmålet hvordan man skal få stoppet/snudd trenden. Empowerment har etterhvert blitt et populært begrep, i betydningen å "skolere" foreldre i hvordan de best mulig kan gjøre foreldrejobben så godt og riktig som det kreves. Der arrangeres til stadighet kurs for foreldre. Noen som kjenner til COPE? DIALOG? (selv har jeg etterhvert blitt medlem i "Støtteforeningen for Dialogofre, en forening som består av mennesker som ikke helt har blind tiltro til essensen i Dialogkurset). Andre kurs? Og noen foreldre er flinke til å ta del i dette. Men samtidig ser en at der også er mange av dem som kanskje primært burde vært til stede, glimrer med sitt fravær. Så da blir man i skolen ofte sittende med skjegget fullt av postkasser, man får oppgaver og problemstillinger å forholde seg til, og man får en hverdag som ikke blir så effektiv som den burde være. Dessverre! Og det er vel liten tvil om hvem som blir "taperne" i denne balletten? Elevene!
mvh
Proffen
