Nå er det visst duket for mitt første, «ordentlige» bidrag på dette forumet. Jeg har lurket rundt her en stund nå og fått med meg de pågående diskusjonene og debattene, og hvordan disse som regel ebber ut i krangel og uenighet. Jeg tenkte derfor å forsøke på et litt annerledes innlegg: Jeg skal forsøke å forklare litt etter beste evne samt gi noen generelle refleksjoner rundt dette med hi-fi, psykologi, og subjektivitet. Jeg kan ikke ta all ære selv for å sitte her og skrive: Jamakr var den som foreslo et innlegg som ryddet litt opp i begrepene, anekdotene, og stråmanneksemplene som blir tatt opp i tide og u-tide. Tanken er ikke å sparke i gang en stor diskusjon her, men heller å rydde opp i begreper, forklare basale mekanismer, o.l., som kan forklare hvordan dette med lydpersepsjon fungerer.
Først er det vel på plass med en liten introduksjon: Selv er jeg høyskolelektor i psykologi, med en mastergrad i kognitiv- nevrovitenskap. I min utdannelse og i arbeidet mitt fokuserer jeg mest på kognitiv psykologi (hvordan vi prosesserer informasjon for å nå slutninger), og bedømming- og beslutningspsykologi ("JDM"; psykologien bak valg og vurderinger). Denne tråden vil med andre ord ikke omhandle noen form for kunnskap om elektronikk, annet enn elektronikken som befinner seg i hodene våre.
Etter litt om og men har jeg kommet frem til at subjektivitet og persepsjon er et fint sted å starte, blant annet fordi det virker på meg som om dette i mange debatter er sakens kjerne. Persepsjon er de fortolkningene vi gjør av sanseinntrykk. Når vi registrerer lyd, visuell informasjon, o.l., omformes denne informasjonen til ørsmå elektriske signaler. Disse elektriske signalene tolkes – persiperes – og legger grunnlag for alle de inntrykkene og opplevelsene vi erfarer.
Enhver person opplever og oppfatter sanseinntrykk forskjellig, uansett hvilken modalitet denne informasjonen kommer i (altså alt fra å bli kløpet i armen, å se et bilde, til å høre lydbølger treffe trommehinnen). Årsaken til at disse forskjellene oppstår, er at vi mennesker ikke er objektive datamaskiner eller båndopptagere som registrerer sanseinntrykk: Våre opplevelser formes av en rekke faktorer, som oppmerksomhet, forventninger, tidligere erfaring, individuelle forskjeller, og så videre.
I diskusjoner om objektive sider ved folks subjektive erfaringer med – for eksempel – forskjeller i lyd og effekt av komponenter på lydbilde, ser vi at det oppstår et problem: vi forsøker å trekke objektive slutninger om subjektive opplevelser. Historisk sett var dette et problem som også oppstod i tidligere psykologisk forskning da man forsøkte å benytte introspeksjon i studien av psykologien: ved å be deltakere om å gjengi egne tanker og følelser, tenkte man at man kunne få innblikk i de prosessene som foregikk og lå bak tenkning og atferd. Denne fremgangsmåten har man gått bort fra i senere tid av to årsaker: 1) Man kan ikke validere disse påstandene om egne tanker og følelser; og 2) dersom denne metoden skal fungere, forutsetter det at man har total innsikt i alle de prosesser og følelser som bakenforligger tenkning, noe man i nyere tid har sett at på ingen måte er tilfellet. - Våre tanker og inntrykk er produkter av en rekke bevisste prosesser som underbygges av en større rekke ubevisste prosesser og slutninger.
Et annet viktig poeng når vi nå snakker om persepsjon og auditorisk persepsjon, er at fortolkningen av lyd ikke skjer alene. Alle inntrykk vi danner oss er integrerte opplevelser av alle våre sanser. Dette innebærer at en lyd kan fortolkes forskjellig avhengig av hva vi ser mens vi registrerer lyden (synssansen er den primære sansen og kan faktisk overstyre det vi hører). Dette blir klart i McGurk-effekten, en effekt som illustrerer at integreringen av visuelle og auditoriske inntrykk kan styre hvordan vi opplever lyd. Her er en demonstrasjon:
Denne demonstrasjonen gir en veldig interessant implikasjon for fortolkningen av lyd og forskjeller av komponenter i et anlegg: Om noe ser profesjonelt ut, ser ut til å ha en viss lydsignatur, e.l., så kan vi ut fra denne (subjektive) antakelsen integrere lyd, utseende og forventning til ett inntrykk som er forskjellig fra utgangspunktet, kun på bakgrunn av at ting ser og oppleves forskjellig. En kabel kan mao. ha en stor effekt på opplevelsen av lyd, uten å ha noe med signalet – i seg selv – å gjøre.
Disclaimer: Før jeg fortsetter på denne tankerekken vil jeg bare informere om min holdning til kabelhysteriet (også kjent som «kabelhelvetet», «snake-oil», «placebo», osv.): Jeg prøver å være reflektert i min holdning til kabler, og mener jeg ikke har noen ekstreme meninger om temaet. Jeg er hverken fremmed for tanken om at kabling ikke har noen form for målbar effekt, samtidig som jeg heller ikke er fremmed for tanken om at kabler vil kunne ha en subjektiv effekt på inntrykk, som det kommer frem i denne teksten.
Dersom en komponent er representativ (altså likner på) for kvalitet, vil dette kunne påvirke opplevelsen av kvalitet i et anlegg, og følgelig ha en positiv innvirkning på opplevd kvalitet i lyd. Dette kan forekomme uavhengig av faktisk kvalitet, som demonstrert av en rekke uheldige avsløringer, fra halvtomme Edge CD-spillere bestående av billige komponenter, til jålete, svindyre kabler i Norsk drakt som viste seg å være halvhjertet montering av billig-kabler. Siden den auditoriske informasjonen aldri(!) kan isoleres fra alle andre subjektive komponenter, eksisterer det ingen form for objektive inntrykk, uansett hvor blindet en test måtte være. Objektive forskjeller vil registreres og kunne oppleves som både positivt og negativt, alt etter som, men husk også på at subjektive forskjeller i like stor grad vil spille inn på opplevelsen av lyd og, ikke minst, opplevd kvalitet. Et viktig poeng å ta med seg her: Selv om det ikke foreligger en objektiv forskjell eller årsak, betyr ikke dette at den subjektive opplevelsen er mindre ekte eller reell. Dette er et generelt veldig viktig poeng, ikke bare for hi-fi-utstyr, men også for psykisk helse: en person kan være deprimert, ha angst, eller andre problemer knyttet til noe vi på sidelinjen anser som trivielt eller feil, men det endrer ikke personens subjektive opplevelse av den grunn.
Den kompliserte diskusjonen hvorvidt utnytting av denne effekten – placebo-effekten, som mange her har døpt den – er etisk forsvarlig eller ikke, er en diskusjon jeg råder dere til å ta et annet sted: Det er en høyst politisk sak som omhandler hvorvidt det er forsvarlig å tjene penger på folks subjektive opplevelser og innbilning. Tas den opp her, forsvinner litt av poenget med tråden, nemlig å se på de psykologiske aspektene ved opplevde forskjeller i lyd.
Så kort oppsummert er det altså problematisk å anta at det skal være et 1:1-forhold mellom forskjeller i signaler fra omgivelsene og opplevelsen av disse. Jeg stopper min lille tankerekke her av praktiske hensyn. Tanken bak denne tråden er ikke å påtvinge noen fasitsvar på hvordan ting er, men heller å drøfte de psykologiske mekanismene som ligger bak (auditorisk) persepsjon. Mitt mål med teksten er å nyansere meningene og debattene her inne: når vi diskuterer hi-fi er det viktig å huske på at det i bunn og grunn er snakk om opplevelser. Ja, et apparat kan måle en objektiv forskjell mellom en McIntosh og en Luxman, eller måle at innføringen av en komponent ikke gir noe målbart utslag, men disse forskjellene kan ikke oversettes til en like objektiv forskjell i subjektive opplevelser. Vi vet at elektriske signaler i hjernen ikke representeres objektivt, og sådan er det problematisk å anta at elektriske signaler fra utenfor hjernen representeres på noen annen måte.
Dette var et lite sammensurium av tanker rundt auditorisk persepsjon og subjektivitet, og jeg antar at det vil være andre teorier og funn jeg ikke har tatt opp eller dekt her som også vil være relevante. Om temaet er av interesse kan jeg gjerne forsøke å svare på spørsmål som måtte dukke opp, utdype poenger som kanskje er uklare, eller skrive en senere tekst om et annet skjæringspunkt mellom hi-fi og psykologi
Først er det vel på plass med en liten introduksjon: Selv er jeg høyskolelektor i psykologi, med en mastergrad i kognitiv- nevrovitenskap. I min utdannelse og i arbeidet mitt fokuserer jeg mest på kognitiv psykologi (hvordan vi prosesserer informasjon for å nå slutninger), og bedømming- og beslutningspsykologi ("JDM"; psykologien bak valg og vurderinger). Denne tråden vil med andre ord ikke omhandle noen form for kunnskap om elektronikk, annet enn elektronikken som befinner seg i hodene våre.
Etter litt om og men har jeg kommet frem til at subjektivitet og persepsjon er et fint sted å starte, blant annet fordi det virker på meg som om dette i mange debatter er sakens kjerne. Persepsjon er de fortolkningene vi gjør av sanseinntrykk. Når vi registrerer lyd, visuell informasjon, o.l., omformes denne informasjonen til ørsmå elektriske signaler. Disse elektriske signalene tolkes – persiperes – og legger grunnlag for alle de inntrykkene og opplevelsene vi erfarer.
Enhver person opplever og oppfatter sanseinntrykk forskjellig, uansett hvilken modalitet denne informasjonen kommer i (altså alt fra å bli kløpet i armen, å se et bilde, til å høre lydbølger treffe trommehinnen). Årsaken til at disse forskjellene oppstår, er at vi mennesker ikke er objektive datamaskiner eller båndopptagere som registrerer sanseinntrykk: Våre opplevelser formes av en rekke faktorer, som oppmerksomhet, forventninger, tidligere erfaring, individuelle forskjeller, og så videre.
I diskusjoner om objektive sider ved folks subjektive erfaringer med – for eksempel – forskjeller i lyd og effekt av komponenter på lydbilde, ser vi at det oppstår et problem: vi forsøker å trekke objektive slutninger om subjektive opplevelser. Historisk sett var dette et problem som også oppstod i tidligere psykologisk forskning da man forsøkte å benytte introspeksjon i studien av psykologien: ved å be deltakere om å gjengi egne tanker og følelser, tenkte man at man kunne få innblikk i de prosessene som foregikk og lå bak tenkning og atferd. Denne fremgangsmåten har man gått bort fra i senere tid av to årsaker: 1) Man kan ikke validere disse påstandene om egne tanker og følelser; og 2) dersom denne metoden skal fungere, forutsetter det at man har total innsikt i alle de prosesser og følelser som bakenforligger tenkning, noe man i nyere tid har sett at på ingen måte er tilfellet. - Våre tanker og inntrykk er produkter av en rekke bevisste prosesser som underbygges av en større rekke ubevisste prosesser og slutninger.
Et annet viktig poeng når vi nå snakker om persepsjon og auditorisk persepsjon, er at fortolkningen av lyd ikke skjer alene. Alle inntrykk vi danner oss er integrerte opplevelser av alle våre sanser. Dette innebærer at en lyd kan fortolkes forskjellig avhengig av hva vi ser mens vi registrerer lyden (synssansen er den primære sansen og kan faktisk overstyre det vi hører). Dette blir klart i McGurk-effekten, en effekt som illustrerer at integreringen av visuelle og auditoriske inntrykk kan styre hvordan vi opplever lyd. Her er en demonstrasjon:
Denne demonstrasjonen gir en veldig interessant implikasjon for fortolkningen av lyd og forskjeller av komponenter i et anlegg: Om noe ser profesjonelt ut, ser ut til å ha en viss lydsignatur, e.l., så kan vi ut fra denne (subjektive) antakelsen integrere lyd, utseende og forventning til ett inntrykk som er forskjellig fra utgangspunktet, kun på bakgrunn av at ting ser og oppleves forskjellig. En kabel kan mao. ha en stor effekt på opplevelsen av lyd, uten å ha noe med signalet – i seg selv – å gjøre.
Disclaimer: Før jeg fortsetter på denne tankerekken vil jeg bare informere om min holdning til kabelhysteriet (også kjent som «kabelhelvetet», «snake-oil», «placebo», osv.): Jeg prøver å være reflektert i min holdning til kabler, og mener jeg ikke har noen ekstreme meninger om temaet. Jeg er hverken fremmed for tanken om at kabling ikke har noen form for målbar effekt, samtidig som jeg heller ikke er fremmed for tanken om at kabler vil kunne ha en subjektiv effekt på inntrykk, som det kommer frem i denne teksten.
Dersom en komponent er representativ (altså likner på) for kvalitet, vil dette kunne påvirke opplevelsen av kvalitet i et anlegg, og følgelig ha en positiv innvirkning på opplevd kvalitet i lyd. Dette kan forekomme uavhengig av faktisk kvalitet, som demonstrert av en rekke uheldige avsløringer, fra halvtomme Edge CD-spillere bestående av billige komponenter, til jålete, svindyre kabler i Norsk drakt som viste seg å være halvhjertet montering av billig-kabler. Siden den auditoriske informasjonen aldri(!) kan isoleres fra alle andre subjektive komponenter, eksisterer det ingen form for objektive inntrykk, uansett hvor blindet en test måtte være. Objektive forskjeller vil registreres og kunne oppleves som både positivt og negativt, alt etter som, men husk også på at subjektive forskjeller i like stor grad vil spille inn på opplevelsen av lyd og, ikke minst, opplevd kvalitet. Et viktig poeng å ta med seg her: Selv om det ikke foreligger en objektiv forskjell eller årsak, betyr ikke dette at den subjektive opplevelsen er mindre ekte eller reell. Dette er et generelt veldig viktig poeng, ikke bare for hi-fi-utstyr, men også for psykisk helse: en person kan være deprimert, ha angst, eller andre problemer knyttet til noe vi på sidelinjen anser som trivielt eller feil, men det endrer ikke personens subjektive opplevelse av den grunn.
Den kompliserte diskusjonen hvorvidt utnytting av denne effekten – placebo-effekten, som mange her har døpt den – er etisk forsvarlig eller ikke, er en diskusjon jeg råder dere til å ta et annet sted: Det er en høyst politisk sak som omhandler hvorvidt det er forsvarlig å tjene penger på folks subjektive opplevelser og innbilning. Tas den opp her, forsvinner litt av poenget med tråden, nemlig å se på de psykologiske aspektene ved opplevde forskjeller i lyd.
Så kort oppsummert er det altså problematisk å anta at det skal være et 1:1-forhold mellom forskjeller i signaler fra omgivelsene og opplevelsen av disse. Jeg stopper min lille tankerekke her av praktiske hensyn. Tanken bak denne tråden er ikke å påtvinge noen fasitsvar på hvordan ting er, men heller å drøfte de psykologiske mekanismene som ligger bak (auditorisk) persepsjon. Mitt mål med teksten er å nyansere meningene og debattene her inne: når vi diskuterer hi-fi er det viktig å huske på at det i bunn og grunn er snakk om opplevelser. Ja, et apparat kan måle en objektiv forskjell mellom en McIntosh og en Luxman, eller måle at innføringen av en komponent ikke gir noe målbart utslag, men disse forskjellene kan ikke oversettes til en like objektiv forskjell i subjektive opplevelser. Vi vet at elektriske signaler i hjernen ikke representeres objektivt, og sådan er det problematisk å anta at elektriske signaler fra utenfor hjernen representeres på noen annen måte.
Dette var et lite sammensurium av tanker rundt auditorisk persepsjon og subjektivitet, og jeg antar at det vil være andre teorier og funn jeg ikke har tatt opp eller dekt her som også vil være relevante. Om temaet er av interesse kan jeg gjerne forsøke å svare på spørsmål som måtte dukke opp, utdype poenger som kanskje er uklare, eller skrive en senere tekst om et annet skjæringspunkt mellom hi-fi og psykologi