Javel folkens, så var jeg ved veis ende - atter en gang.
Men for en reise 2018 har vært. En fantastisk tur mot den jeg dypest sett er.
Fant igjen og tok etter hvert i bruk min indre og undertrykte homo. Og jammen fulgte ikke heteroen med som nissen på lasset, og etter litt fikk jeg forløst heteroseksualiteten min og.
Året har vært en reise mot min egen seksualitet og kjærlighetsevne; mot større åpenhet, mer ærlighet, flere venner og mer solidaritet.
Mye vitalitet, styrke og lassevis av humor og glede. Det har vært å la hundre blomster blomstre.
En reise mot livet, så lenge jeg er i live. Jeg er der jeg skal være - i utvikling mot størst mulig verdighet og ekthet, uten hodet lengre bøyd i skam; rette ryggen og møte blikkene. Et liv i kjærlighet og større selverkjennelse, mer i takt med meg selv. Sånn skal det være.
Jeg fortsetter kampen for større takhøyde og bredere armslag for alle skeive: et større kjønns- og seksualitetsmangfold.
I den kampen har et viktig poeng å vise dette mangfoldet, ikke bare enfoldet og heteronormativiteten. Jeg har også ønsket å rette kritikk mot negative sider ved homokulturen, sånn som konformitetskrav og heterofobien.
Jeg fortsetter kampen mot undertrykkelse og diskriminering, åpen eller skult, påført av andre eller av oss selv, så lenge det er liv i meg.
For vi er på vei, men vi er langt fra i mål.
Samtalegruppene for transpersoner fortsetter som før, og vi har utvidet tilbudet dette semester til også å gjelde ungdom. Og jeg forsyner Rikshospitalet jevnt og trutt med arbeid - og jeg krangler med dem når de lar nåløyet være for trangt, og går utenom tjenstevei når Riksen går i vranglås - for det hender at de gjør.
Jeg elsker jobben min, og er heldig og privilegert som får drive med det jeg liker aller best - å arbeide for at flest mulig skal få leve et liv i verdighet. Jeg håper jeg dør med støvlene på, eller rettere sagt med Rorschach-plansjene i fanget.
I dag bar jeg 11,5 kg med kondomer fra Posthuset til FRI bar. Sosial ansvarlighet er å gi en skjerv for å hindre spredning av sykdommer det kan være vanskelig å bli kvitt.
Jeg er heldig som lever i Norge denne perioden i historien. I en annen tid eller på et annet kontinent hadde jeg ikke overlevd. Her i landet blir jeg tross alt kun hetset.
Så langt har kampen kostet noen venner, men på den andre siden så har det vært greit å bli kvitt sosialt daukjøtt. Mange har vist hva som bor i dem når det kommer til stykket; det er når en slår til stålet at en ser hvor sprekkene går.
Andre vil bare plage, dem om det. Vi har alle vårt, og noen mer enn andre.
Moderatorene har vært fraværende eller helt vilkårlige. Også dem om det.
Langt viktigere har det vært med all støtten jeg har fått i denne prosessen, alle om har heiet meg frem og vært med meg på denne reisen. Det har også vært viktige kritiske røster som har kommet med verdifulle innspill og refleksjoner, og jeg har endret syn på en del viktige saker som hva kjærlighet er, og hvor homokampen står i dag. Det bor mye godt i folk om de bare får anledning til å vise det.
Gud velsigne dere alle.
Har hatt litt kontakt med finingen i går og i dag.
Det går ikke godt med han, og han fikser ikke livet i Oslo og flytter hjem.
Det kom ikke som en bombe, men han er ikke den første og ikke den siste som oppdaget at vingene ikke bar da han skulle ut av redet.
Gud, du som har skapt oss alle fordi du ønsker og elsker oss alle, pass på finingen, han er min private Nelson Mandela, frigjøringshelten min, og vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag uten han. Hold begge dine hender over gutten, Himmelske Far. Finingen trenger din beskyttelse.
Og nå har jeg dame - på et vis. Ja, så ikke den komme, men det gjorde hun altså, fine, varme og vakre Darlingen. Som er så god å krype inntil og kjenne varmen og lukten fra. Snodig hvordan livet er, trodde at om jeg overhode skulle ha noe så var det type. Jaja, går heldigvis ikke slik vi tror alltid.
Jeg kommer til å savne å skrive om det som engasjerer meg, om mine kjære reiser, alkoholen, filmene, om livet og om klær.
Selv om det siste er det minst viktige, klær er kun innpakning og sier lite om innholdet. Det finnes mange empty suits der ute, og mange flotte folk med dårlig smak.
Jeg har de siste dagene kommet til at HFS har utspilt sin rolle som plattform, og jeg vil nå ha en pause mens jeg leter etter en mer egnet og mer seriøst sted å publisere enn her. Har tenkt litt på Gaysir, men jeg ønsker å nå videre enn til bare skeive - jeg ønsker primært å rette meg mot den streite majoriteten.
Alt har sin tid, også en tråd. Tap og forsoning. Tap og forsoning, det er viktig for utvikling. Time to move on now.
Så takk for følget da, fintfolk.
Men for en reise 2018 har vært. En fantastisk tur mot den jeg dypest sett er.
Fant igjen og tok etter hvert i bruk min indre og undertrykte homo. Og jammen fulgte ikke heteroen med som nissen på lasset, og etter litt fikk jeg forløst heteroseksualiteten min og.
Året har vært en reise mot min egen seksualitet og kjærlighetsevne; mot større åpenhet, mer ærlighet, flere venner og mer solidaritet.
Mye vitalitet, styrke og lassevis av humor og glede. Det har vært å la hundre blomster blomstre.
En reise mot livet, så lenge jeg er i live. Jeg er der jeg skal være - i utvikling mot størst mulig verdighet og ekthet, uten hodet lengre bøyd i skam; rette ryggen og møte blikkene. Et liv i kjærlighet og større selverkjennelse, mer i takt med meg selv. Sånn skal det være.
Jeg fortsetter kampen for større takhøyde og bredere armslag for alle skeive: et større kjønns- og seksualitetsmangfold.
I den kampen har et viktig poeng å vise dette mangfoldet, ikke bare enfoldet og heteronormativiteten. Jeg har også ønsket å rette kritikk mot negative sider ved homokulturen, sånn som konformitetskrav og heterofobien.
Jeg fortsetter kampen mot undertrykkelse og diskriminering, åpen eller skult, påført av andre eller av oss selv, så lenge det er liv i meg.
For vi er på vei, men vi er langt fra i mål.
Samtalegruppene for transpersoner fortsetter som før, og vi har utvidet tilbudet dette semester til også å gjelde ungdom. Og jeg forsyner Rikshospitalet jevnt og trutt med arbeid - og jeg krangler med dem når de lar nåløyet være for trangt, og går utenom tjenstevei når Riksen går i vranglås - for det hender at de gjør.
Jeg elsker jobben min, og er heldig og privilegert som får drive med det jeg liker aller best - å arbeide for at flest mulig skal få leve et liv i verdighet. Jeg håper jeg dør med støvlene på, eller rettere sagt med Rorschach-plansjene i fanget.
I dag bar jeg 11,5 kg med kondomer fra Posthuset til FRI bar. Sosial ansvarlighet er å gi en skjerv for å hindre spredning av sykdommer det kan være vanskelig å bli kvitt.
Jeg er heldig som lever i Norge denne perioden i historien. I en annen tid eller på et annet kontinent hadde jeg ikke overlevd. Her i landet blir jeg tross alt kun hetset.
Så langt har kampen kostet noen venner, men på den andre siden så har det vært greit å bli kvitt sosialt daukjøtt. Mange har vist hva som bor i dem når det kommer til stykket; det er når en slår til stålet at en ser hvor sprekkene går.
Andre vil bare plage, dem om det. Vi har alle vårt, og noen mer enn andre.
Moderatorene har vært fraværende eller helt vilkårlige. Også dem om det.
Langt viktigere har det vært med all støtten jeg har fått i denne prosessen, alle om har heiet meg frem og vært med meg på denne reisen. Det har også vært viktige kritiske røster som har kommet med verdifulle innspill og refleksjoner, og jeg har endret syn på en del viktige saker som hva kjærlighet er, og hvor homokampen står i dag. Det bor mye godt i folk om de bare får anledning til å vise det.
Gud velsigne dere alle.
Har hatt litt kontakt med finingen i går og i dag.
Det går ikke godt med han, og han fikser ikke livet i Oslo og flytter hjem.
Det kom ikke som en bombe, men han er ikke den første og ikke den siste som oppdaget at vingene ikke bar da han skulle ut av redet.
Gud, du som har skapt oss alle fordi du ønsker og elsker oss alle, pass på finingen, han er min private Nelson Mandela, frigjøringshelten min, og vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag uten han. Hold begge dine hender over gutten, Himmelske Far. Finingen trenger din beskyttelse.
Og nå har jeg dame - på et vis. Ja, så ikke den komme, men det gjorde hun altså, fine, varme og vakre Darlingen. Som er så god å krype inntil og kjenne varmen og lukten fra. Snodig hvordan livet er, trodde at om jeg overhode skulle ha noe så var det type. Jaja, går heldigvis ikke slik vi tror alltid.
Jeg kommer til å savne å skrive om det som engasjerer meg, om mine kjære reiser, alkoholen, filmene, om livet og om klær.
Selv om det siste er det minst viktige, klær er kun innpakning og sier lite om innholdet. Det finnes mange empty suits der ute, og mange flotte folk med dårlig smak.
Jeg har de siste dagene kommet til at HFS har utspilt sin rolle som plattform, og jeg vil nå ha en pause mens jeg leter etter en mer egnet og mer seriøst sted å publisere enn her. Har tenkt litt på Gaysir, men jeg ønsker å nå videre enn til bare skeive - jeg ønsker primært å rette meg mot den streite majoriteten.
Alt har sin tid, også en tråd. Tap og forsoning. Tap og forsoning, det er viktig for utvikling. Time to move on now.
Så takk for følget da, fintfolk.
