For en moralsk hengemyr dette egentlig er.
To mennesker på 81 og et gruppe pensjonister - man skulle tro det gikk an å finne kategorier som stod lengre fra hverandre enn dette.
Det er jo mange som vil avskaffe kongedømmet, og noen ville kanskje sagt at de to øverste i hierarkiet var en god begynnelse. Når man blander inn statsoverhoder o.l. risikerer man at diskusjonen blir politisk istedenfor moralsk.
Igjen, nettopp derfor mener jeg at det aldri kan være riktig å dra i spaken. Fordi man ved å si at det kan rettferdiggjøres åpner opp for slike vilkårlige vurderinger og det bringer oss tilbak til naturtilstanden. Det er Pandoras eske.
Jo, og jeg er da også på det sterkeste motstander av dødsstraff. At staten dreper kan aldri forsvares annet enn i krig.
Alder passet ikke inn her,
men kongelige mot en gruppe pleietrengende. De kongelige blir av noen sett på med ærefrykt og en slags gudelignende tilbedelse, men gjengen med rullatorer, snart ferdige uansett.Det tror jeg nok at du har rett i, men det gjør det ikke mer riktig av den grunn. Nå er ikke jeg statens beste venn i utgangspunktet da, en stat som ikke ivaretar sine borgeres grunnleggende menneskerettigheter er etter mitt syn langt på vei en illegitim stat. Eller myndighet om du vil. Gjør revvlusjon!
Analogien halter fordi operatør er ikke lik stat, og kan aldri bli det. Han må i løpet av sekunder fatte et valg, som han baserer på sin egen erfaring og oppfattelse av rett og galt. Jeg ville overraskes over den som vil holde hans valg i mot ham i ettertid.
Og hva om man bytter om på arbeiderne. En rett frem og fem på sidesporet? Hvorfor blir det enklere å ikke gjøre noe?
Som nevnt mener jeg det ikke finnes et prinsipielt "riktig" svar på spørsmålet med de (manglende) premisser som ligger i situasjonen. Jeg undres derfor litt over at Slubbert mener det bør finnes et prinsipielt riktig og begrunnet svar på spørsmålet. Han anser at du ved å gjøre en aktiv handling, velger å bli drapsmann, mens i motsatt fall kan du bare trekke på skuldrene og tenke "stakkars dem".
Disse eksempelen blir fortsatt ikke det samme.
Jeg ser selvsagt hvilken problemstilling du reiser, Slubbert, men i en rettssal vil alltid saken belyses fra alle sider. Det ville forundre meg svært mye om man skulle bli dømt i en slik sak, uansett hvilket valg du tok.
Nettopp! En hver sak er unik, og fylt av premisser. En rettssak vil kunne avdekke dette.
Jeg er ganske enig med deg i statsperspektivet, men mener dermed også at operatørperspektivet ikke er en helt god sammenligning med statens muligheter og rettigheter som voldsmonopolist. Staten som entitet er følelsesløs, og behøver ikke leve med sine handlinger, det må en operatør.
Nei staten eier ikke sine innbyggere. Det er jo heller ikke slik at en tenkt terrorist kan forlange avliving av et individ for å avstå fra massedrap. Vel, de kan forlange men det skal ikke være naturlig at det er en mulighet for å gi etter for presset.
Det med følelser ser jeg ikke relevansen i. Følelser vil styre hva vi gjør i en situasjon, men ikke hva som er prinsipielt riktig å gjøre. Prinsipper kan ikke baseres på følelser.
En eller annen form av AI skal ikke trekke spaken, der er vi enige. Men operatøren har andre hensyn å ta, rett og slett fordi vedkommende skal måtte leve med dette resten av sitt liv. Dermed blir AI-prinsippet ikke så enkelt å forholde seg til uten forbehold.
Fordi det ikke bare er sluttilstander som er relevante, men også hvordan vi oppnår dem. I det første tilfellet er den ene personens død en bivirkning av at du redder fem. I det andre tilfellet er den personene som bruker som middel til å forhindre de fems død ikke en bieffekt, men en del av din plan - altså middel. Dette er en mulig sikt på problemet som går tilbake til Aquinas og loven om den dobbelte virkning. Det er de som mener at vi kan bruke en kontrafaktisk test for å skille mellom hva som inngår i en plan - og dermed har status som middel - og det som er en bivirkning - collateral damage. Det absolutte ved norme om ikke å ta liv retter seg mot planer, og ikke bivirkninger.
Tror du misforstår det hele med plan og bivirkninger. Selv ikke når du sitter i et fly som plutselige streiker har du regi over det. Du er bare satt inn i en situasjon som du må forholde deg til. Du sitter der i cockpit med spaken og flyet er på vei ikke helt ut fra forutsetningene - det er blitt defekt. Hva gjør du nå, der du sitter med spaken? Begrenser skadevirkningene ved styrten, eller gir du faen? Om du er aldri så stor tilhenger av ikke å ta livet av et menneske, så gir du blaffen i om det er få eller mange? Det er ikke slik vi er skrudd sammen; å gi blaffen i slike situasjoner. Å minske antallet døde er ikke å være ansvarlig for de som døde. Du har på ingen måte gjort de få som døde til et middel for de mange som ikke døde.
Interessant. Men er den ene kun "collateral damage" også i det opprinnelige trolleyproblemet, all den tid operatøren må trekke i spaken vel vitende om at han da dreper denne personen? Det er jo dette, at man aktivt dreper den ene for å redde de fem, som gjør at jeg mener det aldri kan bli en riktig å ha som styrende regel. Igjen fordi et samfunn som dreper sine egne tilsidesetter det aller mest grunnleggende i en samfunnskontrakt (retten til liv).
Den samfunnskontrakten er under et voldsomt press, man ofrer lett mange tilhørende den gemene hop for å redde noen høyere opp i hierarkiet. Spør vi Trump, Putin, Xi Jinping og drøssevis av andre er svaret gitt. Og det er kanskje denne snikende følelsen som gir seg utslag i demonstrasjoner i Paris, valgseieren til Trump osv. Noe er galt i verden og jeg tror svaret ligger her, økende forskjeller, de 400 rikeste i USA eier mer enn 95% av befolkningen i USA.
