Musikken du knapt tør erkjenne at du IKKE liker.

[Proffen]

En liten motvekt til en nylig startet tråd.
Der finnes sikkert musikk og artister folk ikke har sansen for, som av andre kanskje heller oppleves og beskrives som "obligatorisk".

For egen del har jeg f x aldri fått noe som helst ut av å høre på verken Beatles eller Dylan...... Hørte jeg noen antyde "banning i kjerka?"

mvh
Proffen

 

[X186841]

AC/DC, Aerosmith, Dylan og Kari Bremnes.

 

[motoren]

AC/DC, Aerosmith, Dylan og Kari Bremnes.

Helt enig + mange flere

mvh

 

[Heimdall]

Bowie, Zappa og Beatles iallfall, er musikk som jeg oppfatter «alle andre» liker, men jeg imponeres ikke selv. Tenker det har å gjøre med alderen og hvilken tid man vokser opp i.

 

[Sluket]

Dette ville blitt en lang liste dessverre.... - så for å unngå landsomfattende vrede og hjerteinfarkt hos die hard fans av musikk jeg ikke fikser så lar jeg lista være i fred oppe i hodet mitt! Oppsøker jo ikke juling heller, liksom

 

[Roberth]

Roger Waters som soloartist.

 

[ksr]

Pink Floyd. Noget mere banalt skal man lede længe efter.

 

[aam01]

Beethoven og lignende. Det finnes desverre mange av dem.

 

[erato]

Smak og behag, men stusser litt over ordet dessverre. Selv finner jeg Springsteen totalt uinteressant, men synes ikke det er synd at han finnes eller at andre finner glede i musikken.

 

[aam01]

Smak og behag, men stusser litt over ordet dessverre. Selv finner jeg Springsteen totalt uinteressant, men synes ikke det er synd at han finnes eller at andre finner glede i musikken.

Det er bare det at jeg er av den oppfatningen at verden hadde vært bedre uten.

 

[Sevald]

Samme her. Springsteen er kjedelig. Ikke noe å hate, men så fryktelig kjedelig.

 

[Retep]

Har ikke problem med å si at jeg ikke liker diverse artister som "alle" andre liker. Forventer ikke at alle skal like alt jeg liker. Men Bruce Springsteen, stealy Dan, Kari Bremnes, for å nevne noen jeg ikke spiller frivillig.

 

[erato]

Smak og behag, men stusser litt over ordet dessverre. Selv finner jeg Springsteen totalt uinteressant, men synes ikke det er synd at han finnes eller at andre finner glede i musikken.

Det er bare det at jeg er av den oppfatningen at verden hadde vært bedre uten.

På hvilken måte, DU må jo ikke høre på den? At folk ikke hører på/misliker Beethoven er totalt uproblematisk. At verden skulle bli et bedre sted ved at alle vi Beethovenlyttere ikke skulle få anledning til å lytte på denne sublime musikken, synes meg underlig, for å si det sånn.

Det som er helt sikkert, er at den musikken du lytter på i dag ikke hadde vært den samme uten de gigantene som har båret den frem.....Hva hadde rockemusikken vært uten Monteverdis innovasjoner innen bruk av akkompagnerende bass for eksempel, og aner du i det hele tatt hvor mye som stjeles, ikke bare av melodilinjer, men også av modulasjoner, rytmikk og annet fra den klassiske tradisjon?

 

[Final]

Sting og Sigvart Dagsland - to karer som blir dypt rørt av eget speilbilde. Høres gjennom musikken IMO og ikke noe som lander på spillelisten her i huset. Ingen regel helt uten unntak - Fields of Gold er fin, det må innrømmes.

 

[Evo III]

Enkelte tråder her inne som er startet kun for og lage dårlig stemmning,denne er en av de!

O

 

[Proffen]

Enkelte tråder her inne som er startet kun for og lage dårlig stemmning,denne er en av de!

O

Det var definitivt IKKE tanken. Derimot håpet jeg på en tråd med glimt i øget.......
Noen liker mora, andre foretrekker dattera.....
Forhåpentligvis er det fortsatt rom for tråder som ikke er så aaalt for "selvhøytidelige"!

mvh
Proffen

 

[Evo III]

Enkelte tråder her inne som er startet kun for og lage dårlig stemmning,denne er en av de!

O

Det var definitivt IKKE tanken. Derimot håpet jeg på en tråd med glimt i øget.......
Noen liker mora, andre foretrekker dattera.....
Forhåpentligvis er det fortsatt rom for tråder som ikke er så aaalt for "selvhøytidelige"!

mvh
Proffen

Mulig tanken var god,men jeg kjenner HFS

O

 

[Olav2]

Massevis!

Dylan, Cohen, Mozart (Requiem unntatt), Hayden, Atomic (kanonisert nåtidig norsk-svensk jazzgruppe), Steely Dan, og mye mer... Alt dette er musikk jeg på en eller annen måte forstår har store kvaliteter, og som man liksom bør like, men som gir meg personlig ganske lite.

 

[Zomby_Woof]

Hmmm... Jeg tenker ikke så mye på ting jeg ikke liker. Men når jeg først kommer på noe, så er jeg ikke spesielt sjenert for å si det høyt.

 

[Kondis]

Toto,Kansas,Styx,Boston,City boy,Tired strates osv

 

[lovemusikk]

Det er godt at ikke alle liker det samme.
Vi hadde ikke hatt det store mangfoldet da.
På samme måte som med damer.

 

[aam01]

Smak og behag, men stusser litt over ordet dessverre. Selv finner jeg Springsteen totalt uinteressant, men synes ikke det er synd at han finnes eller at andre finner glede i musikken.

Det er bare det at jeg er av den oppfatningen at verden hadde vært bedre uten.

På hvilken måte, DU må jo ikke høre på den? At folk ikke hører på/misliker Beethoven er totalt uproblematisk. At verden skulle bli et bedre sted ved at alle vi Beethovenlyttere ikke skulle få anledning til å lytte på denne sublime musikken, synes meg underlig, for å si det sånn.

Det som er helt sikkert, er at den musikken du lytter på i dag ikke hadde vært den samme uten de gigantene som har båret den frem.....Hva hadde rockemusikken vært uten Monteverdis innovasjoner innen bruk av akkompagnerende bass for eksempel, og aner du i det hele tatt hvor mye som stjeles, ikke bare av melodilinjer, men også av modulasjoner, rytmikk og annet fra den klassiske tradisjon?

Jeg har da aldri hevdet at det skal være forbud mot å høre på noe slags musikk. Her mistolker du meg skikkelig. Dessuten har jeg oppfattet dette som en tråd hvor det er tillatt å være "politisk ukorrekt", men det er kanskje ikke sånn.

 

[Sluket]

Det er godt at ikke alle liker det samme.
Vi hadde ikke hatt det store mangfoldet da.
På samme måte som med damer.

"Liker De damer, Fleksnes?"

- JA!

"Hvilke typer, Fleksnes?"

- JA!!!

Sammenligning musikk - damer er spot on.

 

[WayAhead]

Baby Snakes...
Looked around
An there's a couple right near me.....

Det er åpenbart en del på dette forumet som er så musikk-døve ar de umiddelbart bør dra ut alle strømledinger til -/FIen og la det forbli slik for sll fremtid og samtidig slå på TVn på en kanal kjemisk fri for musikk, slå av all lyd og la det også der forbli slik for all fremtid.

Den musikken jeg liker minst kan ikke nevnes her da den vil ramme profiler her direkte i Zolar pleXus. Jeg fikk en gang 30 nye CDer med en av disse artistene, skrytt opp i skyene på dette forum. Jeg kjente jo til de fra før. Lot de forbli uåpnet. Zoomet igjennom alt fra første til siste album på iTunes. Første og siste låt hørtes helt lik ut så det de ble returnert til giver.

Forundres men gir ellers bengen....

 

[Snickers-is]

For meg er det mer interessant å lære hva som er greia til de ulike artistene og å forstå hvorfor de gjør som de gjør. Et lite fåtall artister faller veldig gjennom i denne øvelsen, men min erfaring er at når man gjør denne øvelsen så blir det plutselig en slags konsensus rundt hva som er bra og hva som er mindre bra. Ikke dermed sagt at man ønsker å høre på alt, men ta Joni Mitchell for eksempel, jeg hører sjelden på hennes originalinnspillinger, men du verden for en respekt jeg har for dama. For meg hører minst disse ingrediensene med:

1: Kan de synge live? Hvis de låter bra på studioalbum, men helt forferdelig live, så finner jeg det svært vanskelig å respektere dem. Dessverre falt Springsteen så til de grader gjennom på denne øvelsen at det førte til skade som trolig aldri kan repareres for min del. Jewel Kilcher på sin side løftet seg fra popstjerne til stor musiker på en MTV-konsert for mange år siden.

2: Kan de spille et instrument? Hvis de er virkelig gode på et instrument blir vokalen plutselig ikke fullt så viktig. Her er det jo veldig mange jazzartister som "setter scenen" så til de grader på helt grunnleggende instrumenter.

3: Er de teknisk gode til å synge? Jeg synes Lady Gaga er et godt eksempel her. Først tenker man at hun fra ingenting kommer dalende inn på pophimmelen til fjortenåringers velbehag og fedres frustrasjon. Men så viser det seg at hun er en solid skolert musiker, hadde spilt piano i 18 år da hun ga ut sitt første album, og har skrevet en lang rekke hits for andre store artister allerede i ungdomsårene. Igjen, ikke en artist jeg hører mye på, men allikevel nikker jeg annerkjennende hver gang hun dukker opp på popanlegget i bilen.

4: Skriver de sin egen musikk? Cohen, Prince, Sting og Bowie slo neppe gjennom utelukkende på grunn av sine eminente vokalferdigheter, men du verden hvilke store låtskrivere de alle er.

5: Kan de fremføre en låt lyrisk? Det er ingen vei utenom Solveig Slettahjell her. Ikke alt hun har gjort har vært like vellykket, men på scenen faller absolutt alle brikkene på plass.

Begynner man å analysere musikk på denne måten inneholder plutselig ja-lista en del mer moderne popmusikk, heavy metal, jazz, klassisk, gammel progrock, visesang og mye annet man en gang trodde man ikke likte. Når noen trekker frem Queen, The Beatles og Pink Floyd som nærmest hatobjekter tenker jeg at de har en del å glede seg til når de en gang forhåpentlig vis trenger dypere inn i musikkens verden.

Det er tross alt et fag der bak musikken, med en del standarder som er der av en grunn, og skal man først klage på en fagperson bør det være fordi man ikke kan så rent lite om faget selv.

Jeg har selv stor respekt for alle som på en eller annen måte, gjennom sin musikk, viser at de har respekt for faget. Som en kollega av meg sa en gang etter å ha sett seg trett på alle som var eksperter på ting de ikke kunne noe om: Det er bare kvinnfolk og dumme mannfolk som forstår seg på halvgjort ærbe.

 

[Audiophile-Arve]

Du har heilt rett Snickers, det er slik ein tenkjer etter ei stund. Det tyder på at ein har kome på eit visst musisk nivå, der ein ser vidare enn akkurat dette som går på å få fot på ein låt. Og det er bra at du poengterar dette, i ei tid der vi fragmenterar dei musikalske; der vi hoppar over dei låtane som ikkje går rett inn (før gadd vi ikkje gå til platespelaren for å hoppe over noko, i dag har vi fjernkontrollen - og strøymetenester med spelelister og "best of", og der videoen er meir påkosta enn lydproduksjonen (synd og skam)
Men likevel, eg likar ikkje jazz noko særleg. Musikk av gamlingar, for gamlingar, spør du meg. Med visse unntak (som aldri har overtydd meg om livskraft og kvalitet på denne rudimentære sjangeren)

 

[Audiophile-Arve]

Massevis!

Dylan, Cohen, Mozart (Requiem unntatt), Hayden, Atomic (kanonisert nåtidig norsk-svensk jazzgruppe), Steely Dan, og mye mer... Alt dette er musikk jeg på en eller annen måte forstår har store kvaliteter, og som man liksom bør like, men som gir meg personlig ganske lite.

Håpar du har glimt i auget, for her kjem eg med kommentar:

Dylan: Lær litt engelsk, så skjønar du poesien. Ikkje dumt med poesi.

Steely Dan: Tja. Flink-gut-musikk med stovereine arrangement. Ein kan jau bli lei av det.Likevel om lag som fiber i kosten, kjekt å ha i samlinga, og mykje smådetaljar. Sånn å spele av og til, sjølv om det aldri tek av.

Cohen: Sjå Dylan. Mindre og betre produksjon.

Mozart: Bør sjåast i samanheng. Ein del udøydelege svisker, og mykje anna - det var vel Mozart som fann opp "svisker". Sjå gjerne filmen "Amadeus", som fekk ei bråte med Oscararar (bra du nemnde dødsmessa, den er god. Men har du høyrt Berlioz?)

Haydn: velvel, men tenk på at han står trygt i barokken og endar opp i tjukkaste wienerklassisismen. Eg har starta prosjektet med å spele meg gjennom symfoniane, men orkar ikkje gå kronologisk (det burde vore færre, kanskje, men då hadde det ikkje vore så mange.... så eg miste teljingga.

Atomic: Ja, dette er jazz utan humor. Så her skal eg ikkje seie deg imot.

 

[Audiophile-Arve]

Baby Snakes...
Looked around
An there's a couple right near me.....

Det er åpenbart en del på dette forumet som er så musikk-døve ar de umiddelbart bør dra ut alle strømledinger til -/FIen og la det forbli slik for sll fremtid og samtidig slå på TVn på en kanal kjemisk fri for musikk, slå av all lyd og la det også der forbli slik for all fremtid.

Den musikken jeg liker minst kan ikke nevnes her da den vil ramme profiler her direkte i Zolar pleXus. Jeg fikk en gang 30 nye CDer med en av disse artistene, skrytt opp i skyene på dette forum. Jeg kjente jo til de fra før. Lot de forbli uåpnet. Zoomet igjennom alt fra første til siste album på iTunes. Første og siste låt hørtes helt lik ut så det de ble returnert til giver.

Forundres men gir ellers bengen....

Du må vere meir presis. Kari Bremnes har då ikkje levert 30 album?

 

[Audiophile-Arve]

1)AC/DC,2) Aerosmith, Dylan og Kari Bremnes.

1) Men vi måtte då ha sånn musikk på slutten av 70-talet, for å kunne halde liv i hardrocken. Om alt hadde vore prog, ville punken vore endå villare enn kva han vart, trur du ikkje?
2)Men crossoverversjonen av Walk this way er då morosam?
3) Når andre tolkar gamle-Bob kan det skje mykje morosamt.
4) Kari etablerte seg på ei solid musikalsk-lyrisk plattform som ho aldri har våga seg bort frå. Men det er mykje bra frå gamle dagar, Blå krukke, til dømes

 

[Audiophile-Arve]

Det er godt at ikke alle liker det samme.
Vi hadde ikke hatt det store mangfoldet da.
På samme måte som med damer.

Nokre folk seier "smak og behag kan ikkje diskuterast". Det er berre tull. Ingenting er så morosamt å diskutere, og det er veldig lett å diskutere....lenge.

 

[Audiophile-Arve]

Beethoven og lignende. Det finnes desverre mange av dem.

Dette var veldig upresist. Er det wienerklassisismen du ikkje likar? Eller symfonikarar? Kanskje det er dauvhøyrde komponistar? Eller musikk frå gamle dagar? Klassisk? Eller austerrikararar? Kanskje du måtte ta ulukkelege pianotimar i barndomen, og at dette forklarar alt?

 

[Audiophile-Arve]

En liten motvekt til en nylig startet tråd.
Der finnes sikkert musikk og artister folk ikke har sansen for, som av andre kanskje heller oppleves og beskrives som "obligatorisk".

For egen del har jeg f x aldri fått noe som helst ut av å høre på verken Beatles eller Dylan...... Hørte jeg noen antyde "banning i kjerka?"

mvh
Proffen

Beatles er musikk frå gamle dagar.
Dylan er for stor på det. Eller så er han sjuk. Men ein brukbar diktar.

Eg reknar med dette skal vere morosamt? Eller er eg i ferd med å bryte nyttårsforsettet mitt? https://www.hifisentralen.no/forumet/hi-fi-generelt/94579-god-nytt-hifi-r.html#post2847153

 

[Audiophile-Arve]

Bowie, Zappa og Beatles iallfall, er musikk som jeg oppfatter «alle andre» liker, men jeg imponeres ikke selv. Tenker det har å gjøre med alderen og hvilken tid man vokser opp i.

Zappa er ironisk og musikkteknisk. Dessutan skal han vere politiisk, men eg skjønar meg ikkje på amerikansk politikk. Ironi, deridmot..

 

[Audiophile-Arve]

Dette ville blitt en lang liste dessverre.... - så for å unngå landsomfattende vrede og hjerteinfarkt hos die hard fans av musikk jeg ikke fikser så lar jeg lista være i fred oppe i hodet mitt! Oppsøker jo ikke juling heller, liksom

Er du feig eller?

 

[Audiophile-Arve]

Roger Waters som soloartist.

Han held i det minste konsertar med dyktige musikarar som erstattar Pink Floyd.

 

[Audiophile-Arve]

Pink Floyd. Noget mere banalt skal man lede længe efter.

Å? Har du hørt ei engelsk gruppe som heiter "Beatles"?

 

[Audiophile-Arve]

Smak og behag, men stusser litt over ordet dessverre. Selv finner jeg Springsteen totalt uinteressant, men synes ikke det er synd at han finnes eller at andre finner glede i musikken.

Det er bare det at jeg er av den oppfatningen at verden hadde vært bedre uten.

No er vi for mange på denne planeten, og folketalet bør reduserast.....men akkurat Bruce? Amerikanar, rett nok, og ein som reiser meir enn dei fleste. Men han har skrive fleire bra låtar om å vere ung og opprørsk, og om levd liv. Ingen Olav H. Hauge, men det er då ikkje ventandes?

 

[Olav2]

Massevis!

Dylan, Cohen, Mozart (Requiem unntatt), Hayden, Atomic (kanonisert nåtidig norsk-svensk jazzgruppe), Steely Dan, og mye mer... Alt dette er musikk jeg på en eller annen måte forstår har store kvaliteter, og som man liksom bør like, men som gir meg personlig ganske lite.

Håpar du har glimt i auget, for her kjem eg med kommentar:

Dylan: Lær litt engelsk, så skjønar du poesien. Ikkje dumt med poesi.

Steely Dan: Tja. Flink-gut-musikk med stovereine arrangement. Ein kan jau bli lei av det.Likevel om lag som fiber i kosten, kjekt å ha i samlinga, og mykje smådetaljar. Sånn å spele av og til, sjølv om det aldri tek av.

Cohen: Sjå Dylan. Mindre og betre produksjon.

Mozart: Bør sjåast i samanheng. Ein del udøydelege svisker, og mykje anna - det var vel Mozart som fann opp "svisker". Sjå gjerne filmen "Amadeus", som fekk ei bråte med Oscararar (bra du nemnde dødsmessa, den er god. Men har du høyrt Berlioz?)

Haydn: velvel, men tenk på at han står trygt i barokken og endar opp i tjukkaste wienerklassisismen. Eg har starta prosjektet med å spele meg gjennom symfoniane, men orkar ikkje gå kronologisk (det burde vore færre, kanskje, men då hadde det ikkje vore så mange.... så eg miste teljingga.

Atomic: Ja, dette er jazz utan humor. Så her skal eg ikkje seie deg imot.

Herlig med litt substansiell musikkdiskusjon!

Sånn generelt så er jeg enig med Snickers, i at det finnes objektive kvalitetskriterier for musikk. Samtidig så er det jo noe subjektivt også... man må bli truffet av det der man er. Og det kan gå i perioder! Jeg hatet Knausgård første gang jeg prøvde å lese ham og syntes det var sprøyt fra ende til annen, men da jeg prøvde igjen noen år senere ble jeg plutelig veldig fenget.

Med de forbeholdene:
Dylan og Cohen - nja tja. Skal sies at begge disse har laget ting jeg liker veldig godt. Hos Dylan liker jeg veldig godt Blood on the tracks og (faktisk) Slow train coming. Hos Cohen liker jeg platene på 60-tallet. Men jeg faller ikke pladask. Sånn generelt liker jeg at musikk er emosjonell på en direkte måte, ikke "brainy"... Så av de klassiske singer-songwriterrne plasserer jeg subjektivt Neil Young og Joni Mitchell langt høyere enn Dylan og Cohen!

Steely Dan: Enig. Flinkis-pop. Kult og fengende, men ikke noe jeg gidder høre på over tid.

Mozart: Sansen for melodier er overveldende. Definitivt: mozart har jo laget noen av de mest holdbare og udødelige melodilinjene i musikkhistorien. Og viktig for utviklingen av musikken. Men... mye av det jeg har hørt blir litt for "flinkis" for meg, kanskje, og jeg opplever det litt for "lett"? Men er noen år siden jeg hørte grundig på ham sist, så mulig det er på tide å se om det er ting hos ham jeg kan oppdage på nytt. Requiem har jeg elsket helt siden jeg tyvlånte en CD med en super innspilling fra onkelen min da jeg var 17. Ikke hørt Berlioz sitt - skal sjekkes ut!

Haydn: Gjesp. (jeg vet ikke, det fenger meg bare ikke) Kanskje er det mellomposisjonen hans mellom barokk og klassisisme, ja? Er veldig glad i de stor barokkmesterne, og når vi kommer til Beethoven er jeg begeistret på nytt. Mens altså Haydn ikke gir meg ståpels.

Atomic: Jeg digger jo jazz. Og har tenkt at jeg burde like dem, så opphauset som de er. Men. Jeg får det bare ikke til. Snakker ikke til meg, på en måte. For teknisk, for briljant, for lite sjel.

 

[Audiophile-Arve]

Samme her. Springsteen er kjedelig. Ikke noe å hate, men så fryktelig kjedelig.

No, ja. Men han skal ha gode konsertar, seier dei som har vore det.

 

[Audiophile-Arve]

Herlig med litt substansiell musikkdiskusjon!

Sånn generelt så er jeg enig med Snickers, i at det finnes objektive kvalitetskriterier for musikk. Samtidig så er det jo noe subjektivt også... man må bli truffet av det der man er. Og det kan gå i perioder! Jeg hatet Knausgård første gang jeg prøvde å lese ham og syntes det var sprøyt fra ende til annen, men da jeg prøvde igjen noen år senere ble jeg plutelig veldig fenget.

Med de forbeholdene:
Dylan og Cohen - nja tja. Skal sies at begge disse har laget ting jeg liker veldig godt. Hos Dylan liker jeg veldig godt Blood on the tracks og (faktisk) Slow train coming. Hos Cohen liker jeg platene på 60-tallet. Men jeg faller ikke pladask. Sånn generelt liker jeg at musikk er emosjonell på en direkte måte, på en måte, ikke "brainy"... Så av de klassiske singer-songwriterrne plasserer jeg subjektivt Neil Young og Joni Mitchell langt høyere enn Dylan og Cohen!

Steely Dan: Enig. Flinkis-pop. Kult og fengende, men ikke noe jeg gidder høre på over tid.

Mozart: Sansen for melodier er overveldende. Definitivt: mozart har jo laget noen av de mest holdbare og udødelige melodilinjene i musikkhistorien. Og viktig for utviklingen av musikken. Men... mye av det jeg har hørt blir litt for "flinkis" for meg, kanskje, og jeg opplever det litt for "lett"? Men er noen år siden jeg hørte grundig på ham sist, så mulig det er på tide å se om det er ting hos ham jeg kan oppdage på nytt. Requiem har jeg elsket helt siden jeg tyvlånte en CD med en super innspilling fra onkelen min da jeg var 17. Ikke hørt Berlioz sitt - skal sjekkes ut!

Haydn: Gjesp. (jeg vet ikke, det fenger meg bare ikke)

Atomic: Jeg digger jo jazz. Og har tenkt at jeg burde like dem, så opphauset som de er. Men. Jeg får det bare ikke til. Snakker ikke til meg, på en måte. For teknisk, for briljant, for lite sjel.

Eg har svært få album med Dylan. Men dei to du nemner, er i samlinga. Han er rotete med sitt uttrykk, utan å eigentleg komme vidare med nyskaping, han går berre gjennom faser.
Cohen er ein helt annan figur. Eg har faktisk handla det nest siste albumet, og skal ha det siste når eg finn det på billegsal i vinylformat. Musikk som vinn seg med tida.
Neil Young har tre-fire kjekke låtar, litt bra tekst, men er musikalsk sett gørrkjedeleg, spør du meg.
Men Joni er noko av det beste som er gjeve ut på plate. I tillegg til å skrive flotte tekstar, lage krevjande men ganske øyrekjetande melodiar, spelar ho avansert gitar og syng med register og patos som ingen annan.
Fekk Mozart sine samla i CD-utgåve av yngstedotter mi. Eg er ikkje ferdig med gjennomspelinga, noko som uansett kjem til å ta tid (eg held på med Haydn på vinyl også, i tillegg til det som skjer av meir aktuell musik) Som du seier, er dette med melodiar overveldande. Det meste mozart har lagast, passar til å syngast/nynnast i ei klar, tydeleg melodilinje. Svært fasinerande. Men ikkje alt er slik at eg likar det.
Haydn er på ein måte som minner meg om sløydlæraren eg hadde. Bruke sandpapiret. Pusse og pusse og pusse og pusse og pusse, det vert litt betre gong for gong, og etter ein 70 - 80 symfoniar byrjar det å sjå bra ut. Men eg fann alle symfoniane på vinyl, og no skal dei fan meg spelast...
Atomic er berre teit. Mykje jazz er nettopp slik. Spesielt moderne. Hadde Zappa gjort dette, hadde det vore med eit stikk til det etablerte, med vidd og humor, men Atomic er berre sjølvhøgtideleg.