Herlig med litt substansiell musikkdiskusjon!
Sånn generelt så er jeg enig med Snickers, i at det finnes objektive kvalitetskriterier for musikk. Samtidig så er det jo noe subjektivt også... man må bli truffet av det der man er. Og det kan gå i perioder! Jeg hatet Knausgård første gang jeg prøvde å lese ham og syntes det var sprøyt fra ende til annen, men da jeg prøvde igjen noen år senere ble jeg plutelig veldig fenget.
Med de forbeholdene:
Dylan og Cohen - nja tja. Skal sies at begge disse har laget ting jeg liker veldig godt. Hos Dylan liker jeg veldig godt Blood on the tracks og (faktisk) Slow train coming. Hos Cohen liker jeg platene på 60-tallet. Men jeg faller ikke pladask. Sånn generelt liker jeg at musikk er emosjonell på en direkte måte, på en måte, ikke "brainy"... Så av de klassiske singer-songwriterrne plasserer jeg subjektivt Neil Young og Joni Mitchell langt høyere enn Dylan og Cohen!
Steely Dan: Enig. Flinkis-pop. Kult og fengende, men ikke noe jeg gidder høre på over tid.
Mozart: Sansen for melodier er overveldende. Definitivt: mozart har jo laget noen av de mest holdbare og udødelige melodilinjene i musikkhistorien. Og viktig for utviklingen av musikken. Men... mye av det jeg har hørt blir litt for "flinkis" for meg, kanskje, og jeg opplever det litt for "lett"? Men er noen år siden jeg hørte grundig på ham sist, så mulig det er på tide å se om det er ting hos ham jeg kan oppdage på nytt. Requiem har jeg elsket helt siden jeg tyvlånte en CD med en super innspilling fra onkelen min da jeg var 17. Ikke hørt Berlioz sitt - skal sjekkes ut!
Haydn: Gjesp. (jeg vet ikke, det fenger meg bare ikke)
Atomic: Jeg digger jo jazz. Og har tenkt at jeg burde like dem, så opphauset som de er. Men. Jeg får det bare ikke til. Snakker ikke til meg, på en måte. For teknisk, for briljant, for lite sjel.