Det er ikke lett å sende fra seg gode venner. Men det spørs om tiden ikke er moden nå. Samlingen av gode hifikomponenter begynner å ta plass. I stedet for å la dem støve ned, er det bedre å sende dem videre til glede for nye venner.
Min aldeles fortreffelige integrerte Atoll IN200 er nå ført over på transferlisten. Mens jeg sitter og kladder på en salgsannonse, har jeg koblet den opp i anlegget. Den er litt kald ennå, men Richard Wolff og Kari Bremnes fyller lytterommet med innyndende stemmer og varsler at julen snart er her. Skal jeg virkelig la den gå?
Jeg kjøpte den som demomodell fra Fotophono da de sluttet med hifi. Den ble da koblet opp mot Magnepan 12QR og gjorde en meget god jobb sammen med dem. I forhold til min tidligere NLE/ Doxa/ Doxa kombo (også gode venner som står litt stusselig for seg selv borte i en krok og venter på å slippe fram i lyset igjen), ble det mer futt og fart, men fortsatt lettflytende og detaljert. Atollen byr på mer krefter enn Doxaen. Den har en innsmigrende og nydelig mellomtone som skaper tilstedeværelse. Den er aldri øretrettende.
Som en ivrig beundrer av Magnepan, klarte jeg ikke å la være å bytte meg opp fra 12 til 1.7 da en god mulighet bød seg. Med 1.7 ble fokuset på kilde etter hvert overhengende. CD-spilleren (en trofast sliter av en "mekka" Sony cdp-xb940 står vist også fortsatt her ett eller annet sted) ble etter hvert et utskiftingsobjekt sammen med en dvd-spiller (den har jeg klart å plassere hos tanta!). Inn kom en Oppo BDP 95. Det ble et løft både lydmessig og bildemessig, og etter hvert dyrt! Ut røyk gammel projektor og 4:3-lerret. Inn kom 3D-projektor, nytt lerret og; Ny forsterker. Ikke fordi Atollen ikke gjorde jobben sin, men fordi Oppoens velkonstruerte analoge lydutganger betinger bruk av spillerens balanserte utganger. Fristelsen å finne en integrert med balanserte innganger ble for stor. 1.7 er også en høyttaler som kan blomstre sammen med forsterkere i helt andre prisklasser enn de selv stiller i. De tåler mye krefter, og Atollen følger dem langt på veg, men ikke helt fram.
Neste venn i samlingen ble en Wyred 4 Sound STI-500. En klasse-D arbeidshest som må være designet for av de samme designerne som leverer teknisk utstyr til U.S.Army, enkelt og funksjonelt. Her er det mest mulig krefter og godlyd for pengene, -og balanserte innganger. Mer enn 2x250w i 8 ohm og over 2x550w i 4 ohm er litt mer enn hva Atollen byr på. Større boks, men kun 8,4kg tung. En lettvekter med slagkraft både reelt og billedlig.
Selv om W4S STI-500 og Magnepan 1.7 må være en usedvanlig vellykket kombinasjon, ble fristelsen til å erverve en Karan KA-I 180 MkII for stor. Som dere skjønner så er det ingen fornuft i å ikke klare å rydde opp i samlingen som nå også består av en alt for tidlig pensjonert W4S.
Atollen havner nok derfor på bruktbørsen med håp om å oppnå en anstendig pris. Skjer ikke det, får den nytt hjem hos datter og svigersønn som erstatter for en IN80. IN80 og IN100 er for øvrig omtalt i gode vendinger av Fidelitys skribenter ved flere anledninger. Atollene er som fin fransk vin der det alltid er mulighet for å finne skjulte skatter fra produsenter som med kunnskap og kjærlighet (og støtte fra EU) leverer naturtro kvalitetsprodukter til en hyggelig pris.
For Atollens del, får jeg nok nøye meg med gode minner heretter….
Mvh Olav E.